Takk til dere som deler de tøffeste historiene

TAKKNEMLIG: Ansvarlig redaktør i Finnmarken, Anniken Renslo Sandvik, er glad for at så mange tør å dele de vanskeligste historiene sine. Sånn kan vi alle bli sterkere, tror hun.

TAKKNEMLIG: Ansvarlig redaktør i Finnmarken, Anniken Renslo Sandvik, er glad for at så mange tør å dele de vanskeligste historiene sine. Sånn kan vi alle bli sterkere, tror hun. Foto:

DEL

MeningerNoen historier gjør sterkere inntrykk enn andre, og i mai 2016 leste jeg en reportasje i Aftenposten som har vært med meg siden. Den handlet om 16 år gamle Arnt, som spilte fotball sammen med kompisene sine en junidag året før. Da han skulle hjem, bestemte han seg for å klatre over en jernbanebru. Der går alt i svart.

For Arnt, han kommer for nærme en høyspentlinje, han får 15.000 volt gjennom kroppen, og da han våkner på sykehuset, er den ene armen borte. Snart må begge beina også amputeres.

Hva gjør man da?

Hva gjør man når man er 16 år og skal begynne på toppidrettsgymnas til høsten, men mister to bein og en arm?

Arnt, han bare fortsetter.

«Det er bedre å bare prøve enn ikke å prøve, du vil få mer ut av det. Det vil noen ganger ikke gå så bra, du vil liksom få litt nedturer iblant, men det er viktig, og du vil føle deg bedre i hvert fall,» sa han til Aftenposten.

Da avisa snakket med ham, var han i slalåmbakken med skiproteser, han gjorde triks på trampoline, han kunne gå uten støtte. Og Arnt, som var blitt 17 år, så framover i stedet for bakover.

«Jeg vil se hva som er mulig og hvor langt jeg kommer. Hvis det er noe jeg har lyst til å gjøre, så skal jeg greie det,» sa Arnt til avisa.

Siden har historien om Arnt dukket opp i mitt minne med ujevne mellomrom. Han dukker for eksempel opp når jeg står overfor noe jeg er usikker på om jeg vil mestre, da hører jeg ham, det er bedre å bare prøve enn ikke å prøve, sier han.

Vi er mange som kan lære mye av Arnt.

Akkurat som vi er mange som kan lære mye av Emilie fra Vadsø, for ikke å snakke om mamma Mona, som snakker åpent til iFinnmark om det tøffeste livet har å by på: Sorgen over å miste et barn.

Emilie ble bare 25 år. I mars i fjor døde hun av plutselig uventet død ved epilepsi. Og epilepsien hadde fulgt Emilie gjennom hele livet. Nå forteller mamma Mona om en jente som ikke skammet seg over sykdommen, som tiåring holdt hun foredrag foran de andre i klassen om epilepsi, og da hun ble eldre, ønsket hun åpenhet.

«Emilie sa alltid: Mamma, vi skal ikke tie ting i hjel. Vi skal prate ting i hjel,» forteller Mona, som selv har tatt opp arven etter datteren, hun forteller alle hun møter om epilepsi og utfordringene knyttet til sykdommen.

Samtidig mener hun vi alle kan lære noe av Emilie, som brukte tiden sin effektivt, det var så mye hun skulle ha gjort.

«Vi kunne mange ha lært å være litt mer sånn som henne. Hun levde her og nå. Hun kunne planlegge, ja, men ville hun noe, så gjorde hun det. Hun satt ikke livet på vent,» sier Mona.

Den samme filosofien møter vi hos Gry Hege fra Båtsfjord, som nå bor i Oslo. Tilbake i 2016 trodde hun at hun hadde en ufarlig lungebetennelse, men da den spredte seg til blodet, kollapset organene ett etter ett. Da hun våknet fra kunstig koma på sykehuset, måtte både hender og føtter amputeres.

«Det har vært øyeblikk der jeg har satt meg ned og begynt å fundere på hvorfor det gikk sånn, og hvorfor det ble akkurat meg. Men stort sett bruker jeg tiden på andre ting. Jeg bare dundrer på og ser framover. Jeg kan ikke sitte i sofaen og grave meg ned i elendigheten, og det er det jeg forsøker å få andre til å se også. Det er viktig å se framover og komme seg opp,» sier hun til iFinnmark.

Nå bruker familiemoren sin egen historie til å inspirere og hjelpe andre.

«Jeg ønsker å nå ut med budskapet om livsmestring. Jeg forteller at man bare må prøve igjen og igjen, og man må bare ikke gi seg,» sier hun.

Jeg er så takknemlig for at mennesker som Mona og Gry Hege velger å dele sine historier. Jeg tror på åpenhet om vanskelige temaer som sykdom og bivirkninger, sorg og plutselige hendelser som snur livet på hodet, det du trodde var din virkelighet er brått byttet ut med noe helt annet. Jo mer vi snakker om det, jo bedre blir vi på å takle det. Takle livet.

Komme oss videre.

Prøve, selv om alt i oss sier at det ikke er noen vits, stemmen som sier at nå er jeg så langt nede at det er umulig å komme opp.

Men det er ikke umulig.

Det er vits.

Det er bare å prøve.

Som Arnt (16) sier: Du vil føle deg bedre i hvert fall.

Artikkeltags