Våren har endelig meldt sin ankomst etter en lang, hard vinter. Reinen har berga seg på tross av katastrofale snømengder og is, og småkalver fødes nå rundt hele kysten i nord.

Likevel må reindrifta igjen se på at store deler av avkastninga går til ørnemat.

Levebrødet til meg og mine barn. En ny sykkel, ny skolesekk, gode løpesko… Ting alle barn ønsker seg. En ferietur? Men nei, vårt ansvar er å fore opp en større og større bestand av rovvilt. Rovvilt, som ministeren skal flotte seg med bilder av, ute i den store verden.

Reineierne, som passer på flokken året rundt og kjenner hver ei simle, står med gråten i halsen og ser ørna fly av gårde med rester etter kalven. Man sover knapt nok, vet at når man snur ryggen til så er de der tvert… Simla, som har gjort alt for å beskytte den, må resignere å se at den heller ikke i år fikk fostre opp kalven sin.

Nei statsråd Rotevatn, det er ikke greit! Det er hverken rett, rettferdig eller medmenneskelig å frata meg og mine barn vårt levebrød. Og dere finere fruer og herrer i Miljødirektoratet, «naturvernere» fra blokk C, som tror dere er så kunnskapsrike av en mastergrad fra universitetet.

Dere vet ingenting. Kom ut i felt; se, føl og opplev virkeligheten! Men det vil dere nok ikke, for dere vil ikke ha blod på hendene. Men det har dere, alle sammen.

For hvert vedtak dere fatter mot skadefelling. For hver verneplan dere utformer. For hver gang dere hevder at ørn er en truet art i Nord. Det samme gjelder politikere som fortsatt støtter dette. - Hva om jeg hadde kunne lagt inn et trekk av halve lønna deres fra hver lønnslipp? Eller valset inn i husene deres, og tatt med meg tv, pc, sofa og kanskje el-sykkelen på utsida? Og dere bare måtte stå å se på?

Nei, kos dere med lønnslippen om noen dager, og feriepengene i juni. Hvis dere kjenner en rar smak av jern i munnen så er det sånn blod smaker.

Takk skal dere faen meg ha!