Gå til sidens hovedinnhold

Ta hensyn til landsdelens spesifikke utfordringer

Svar på regjeringens virkemidler for gjenåpning av kulturlivet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nylig kom Kulturministeren med varsel om at det kan bli mulig å åpne opp for store kulturarrangement i sommer, med strenge smittevernrestriksjoner. Det hersker imidlertid fortsatt stor usikkerhet som gjør at mange arrangører har valgt å avlyse, eller sitter på gjerdet i påvente av en endelig avgjørelse. Kulturministeren ønsker å stimulere til aktivitet og gjennomføring, men vaksinasjonstempoet tilsier at vi sannsynligvis vil måtte leve med store begrensninger en god stund framover. I mellomtiden må kulturlivet stimuleres før vi mister for mange av aktørene og kompetansen vi har bygget opp.

Kulturlivet i Nord-Norge har noen utfordringer som gjør seg tyngre gjeldende enn resten av landet. Vår landsdel er preget av store avstander, spredt demografi, svakt næringsliv, og en stor andel internasjonal samhandling som en sentral del av vårt kulturliv.

Stengte grenser har rammet kunst- og kulturproduksjon på tvers i Sápmi, Nordkalotten, Barents og Arktis hardt, og det tar tid å omstille og komme i gang med produksjon og aktivitet som normalt ville foregått på tvers. Full stopp for nasjonalt og internasjonalt reiseliv gir også store konsekvenser både for museene og for store arrangement ala Midnight Sun Maraton, Riddu Riđđu Festivála, Finnmarksløpet, Tromsø Internasjonale Filmfestival, Barents Spektakel og Insomniafestivalen.

Med store avstander og spredt bosetting har vi sårbare bransjer. Pre-korona var landsdelen i en god prosess med å bygge bransjekompetanse i alle ledd, for eksempel innen film.

Pandemien har bygd dette ned, og gjort kompetanse til et knapphetsgode.

For vår landsdel betyr det en ekstra lang vei til kompetansen, og betydelig økte kostnader for å hente inn fra andre deler av landsdelen eller landet. Fagspesifikk kompetanse fra utlandet er i dag utilgjengelig for kulturfeltet, eksempelvis filmfagarbeidere

Det er stort behov for ekstraordinære tiltak for å gjenoppbygge kompetanse og bransje til nivået før koronaen. Med spredt demografi er rekruttering til bransjene en utfordring.

I Troms og Finnmark er 6 av 39 kommuner bykommuner, i forståelse av 10 000 eller flere innbyggere. Det betyr at mange av våre institusjoner, særlig museene, ikke ligger i byene. I en pandemi hvor vi i perioder ikke kunne ha publikum fra våre nabokommuner, har mange av våre aktører et umulig lavt publikumsgrunnlag.

I Troms og Finnmark har vi flere sommerfestivaler som er campfestivaler. Nå venter en stor arrangørbransje på videre beskjed fra regjeringen om skjebnen til festivalsommeren. For campfestivaler som for eksempel Riddu Riđđu Festivála og Márkomeannu, vil en begrenset – eller avlyst camp, få betydelige konsekvenser for gjennomføring av kunst- og kulturinnholdet på festivalen. Å lage festival krever lang planlegging og mange brikker som skal på plass, så den avgjørelsen man venter på, er allerede langt på overtid.

Inntektstap har preget hele feltet i hele landet. En garantiordning for arrangørenes økonomiske risiko, ville gjort feltet i stand til å planlegge for en rik kultursommer, og være klar til å snu seg på femøringen uansett smittesituasjon. Økonomisk risiko må ikke alene falle på arrangørene, med et så usikkert smittelandskap i kombinasjon med tydelige nasjonale oppfordringer om å holde hjulene i gang og skape aktivitet.

Pandemien har skapt en sponsortørke for kulturfeltet i nord. Et næringsliv som allerede før pandemien består av små og mellomstore bedrifter, har begrensede ressurser. Kulturlivet i nord er derfor i større grad avhengig av støtte fra det offentlige, og mange har 60 % eller mer offentlig støtte. Med bortfall av publikum, inntektssvikt og lite eller ingen sponsorstøtte, vil et bortfall av inntil 40 % i budsjettene gjøre utgangspunktet for gjenåpningen svært vanskelig.

Tiltak for å hjelpe aktørene i gang igjen er nødvendig. Regjeringen har mulighet til å realisere mer treffsikre kompensasjons- og stimuleringsordninger ved å overføre deler av potten til lokale og regionale myndigheter som sitter tettere på kulturlivet. For eksempel stipend og arrangørstøtte.

I dag er lokale og regionale myndigheter begrenset i sine muligheter til å strekke ut en hånd. For de samiske områdene har heller ikke Sametinget betydelige overføringer for å imøtekomme behov til det samiske kulturlivet.

Det er positivt at stimuleringsordningen for idretten og frivilligheten nå ser ut til å bli justert. Det er en sterk bekymring rundt konsekvenser for idretten og frivilligheten, spesielt med tanke på barn og unge. I Troms og Finnmark eier og drifter idrettslag i større grad egne anlegg sammenlignet med landsgjennomsnittet. Disse idrettslagene må kunne få kompensasjon.

Følgende tiltak foreslås:

• Overføre midler til fylkeskommunene for mer treffsikker fordeling av for eksempel stimuleringsmidler til aktivitet og stipendordninger.

• Det er behov for stimuleringsmidler til videre samhandling internasjonalt via digitale flater, slik at samarbeid og prosjekter kan finne nye former i rammen av fortløpende endringer i henhold til stengte grenser og til enhver tid gjeldende smittevern.

• Økte midler til ny kunstproduksjon.

• Vi trenger tilskuddsordninger som tar høyde for merkostnadene når avstand til kompetansen fordyrer all produksjon og arrangementsavvikling.

• Det er behov for ekstraordinære tiltak for å gjenoppbygge kompetanse og bransje til nivået før koronaen, samt for å stimulere til rekruttering til alle leverandørledd i bransjene.

• Kompensasjon for å imøtekomme institusjoner med særlig svakt nær-publikumsgrunnlag.

• Innføre midlertidig garantiordning for arrangørfeltet, spesielt festivalarrangører som ikke får en avklart situasjon å forholde seg til i planleggingen.

• Åpning av kompensasjonsordningene for at aktører med 60 % eller mer offentlig støtte kan søke kompensasjon for inntektstap. Kompensasjonsordning for idretten må også på plass.

Troms og Finnmark fylkeskommune oppfordrer på det sterkeste at alle tiltak og ordninger må opprettholdes så lenge som det eksisterer smittevernrestriksjoner. Risiko og økonomisk tap som følge av pålagte restriksjoner fra myndighetene, må kompenseres for gjennom hele pandemien.

Kommentarer til denne saken