– Den nye boka handler om belter- og skallebåndmønster. På samme måte som med votteboka, har jeg vært rundt omkring og samlet inn mønstre, sier Kirsti-Synnøve Suongir.

I forkant av 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet i februar, kom den boka «Deanuleagi sámefáhcat – Samevotter fra Tanadalen» på forlaget CálliidLágádus/ForfatternesForlag. Den var resultatet av over 20 år med innsamling av vottemønster.

Hadde tro på boka

Suongir selv hadde god tro på prosjektet da hun lanserte det for forlaget for to år siden. Det samme hadde forlagsredaktør og historiker Aage Solbakk. Noen vil kanskje mene at tusen bøker ikke er så mye, men samiske bøker får naturlig nok langt færre lesere enn norske bøker. Strikkeboka er riktignok på både samisk og norsk, men salgstallet er likevel høyt.

– Tusen bøker i slik sammenheng er rett og slett en salgssuksess, og vi kommer helt sikkert til å måtte trykke et nytt opplag, sier Solbakk.

Fant samisk opprinnelse

Kirsti-Synnøve Suongir (51) er opprinnelig fra Hamarøy. Lite ante hun om sin samiske slektsbakgrunn da hun kom til Tana i 1984. Men da hun giftet seg inn i en samisk familie, startet hun å lære språket. Nå behersker hun det så godt at hun har vært med på å lage et nybegynnerkurs.

– På slutten av 1990-tallet fant jeg ut at jeg hadde samiske røtter. Jeg forandret etternavn fra Pedersen til forfedrenes gamle slektsnavn; Suongir. Det samme har mine to søstre gjort.

Ettertraktet på festivaler

Suongir har strikket hele livet, men det gikk lenge før hun våget seg på vottene svigermora strikket. Hun startet med å samle mønstrene, noe som utviklet seg til en stor hobby. Så begynte hun å strikke samevotter.

Strikkeboka er solgt i hele landet. Det er til og med sendt bøker til Danmark og Nederland. Og Suongir er intervjuet av en journalist fra Kasakhstan. Der er strikking helt nytt. Videre er hun representert i et strikkehefte Norsk Ukeblad kommer med til høsten.

Boka har ført til at Suongir er etterspurt som kursholder, på strikkekafeer og -festivaler over hele fylket. Til høsten skal hun to turer til Trøndelag.

– Det er flott med den store interessen. Min intensjon med boka var å ta vare på tradisjonene. Det samme med den nye om belter og skallebånd. I dag veves slike med maskin. De gamle mønstrene og veveteknikken kan gå tapt. Derfor håper jeg folk støtter prosjektet med å fortelle om sine mønster. Det er bare å ta kontakt, så kommer jeg på besøk. Det samme med strikkemønstre som jeg fortsatt samler, sier Kirsti-Synnøve Suongir.