Olje- og energiminister Tina Bru har besøkt demningen i Altaelva og ser noen likheter mellom Alta-saken og dagens vindkraftmotstand. Men hun sier at vindkraftmotstanden ikke ser ut til å være like sterk i Finnmark som i resten av landet. Den misforståelsen er det nødvendig å rydde opp i.

I sommer holdt folkeaksjonen mot Davvi vindpark sommertreff i Levajok. Det var et stort oppmøte med innledere som ga sine faglige innspill eller presenterte sine verdisyn. For dette prosjektet må avslaget være enkelt, fordi området har stor verdi både som natur- og reindriftsområde og fordi området rundt Rastegaisa er en hellig del av vårt landskap; et slags Finnmarks hjerte. Det har kommet sterkt kritiske røster fra de omkringliggende kommunene.

Porsanger kommune sa rett og slett nei til vindkraftutbygging. Kommunen ville blitt kraftig berørt av «Nasjonal ramme for vindkraft» som NVE sendte på høring i fjor høst. Denne planen møtte sterk motstand i hele landet fordi verken naturens eller lokalbefolkningens behov var tatt hensyn til.

Vindkraftområdet ville strukket seg fra Porsanger vestover til Seiland nasjonalpark og også påvirket Måsøy og Hammerfest kommuner. I Måsøy kommune var jeg med og leverte et høringssvar der vi påpekte konsekvensene av den foreslåtte vindparken i Snefjord. På kort varsel var det nær 90 mennesker med tilknytning til lille Snefjord som ville være med å uttrykke sin motstand. Det var overveldende.

Måsøy kommune har allerede et etablert vindkraftverk ved kommunesenteret på Havøya. Etter mindre enn 20 års drift får kraftverket nå en ny belastende anleggsperiode. Både møller og anleggsveier blir større. Samlivet med vindkrafta i Måsøy er ikke bare enkelt, og man ser at man har fått mindre igjen av både arbeidsplasser og inntekter enn man trodde på forhånd.

I en annen del av Finnmark, ved Raggovidda vindpark i Berlevåg har man gjort nokså mye riktig. Man har lyttet til lokal kunnskap og tilpasset prosjektet etter det. Det er prisverdig, og noe man burde gjort flere steder i Norge. Ringvirkningene er nok likevel ikke så store som lovet. Det bør nå komme en skikkelig debatt lokalt, der man får evaluert prosjektet og overført lærdom til oss andre.

Også i Hasvik er det nylig etablert vindkraft, ved Dønnesfjord. Motvind Norge skriver at

«Protestene mot prosjektet var relativt beskjedne fram til 2019, noe som må tilskrives at selskapet hadde skrinlagt prosjektet av økonomiske årsaker, og få trodde at prosjektet ville bli realisert. Det var tilnærmet ingen aktivitet eller mediedekning om prosjektet i årene 2013–2018. Etter at det tyske selskapet overtok i 2018 har prosessen gått i rekordfart for å få vindkraftverket inn under ordninga med de grønne sertifikatene. Motstanderne har slik vært tatt på senga.»

Dette anlegget på Sørøya er på mange måter tragisk, siden man klarer å ramme både fugleliv, reindrift og et kystlandskap med urørt preg. Nye planer i området vil neppe bli akseptert, og det er lokal motstand mot planene om vindkraft på Sandskallen, som ligger i et av Norges viktigste fiskeriområder.

Vi må ta lærdom av kampen for de norske vassdragene. En storstilt industriell kraftutbygging er ikke nødvendig, vi må heller løse kraftbehovene våre på en skånsom måte. Naturen vår er rik, men sårbar. Noe infrastruktur kan vi bli nødt til å bygge ut, men ikke slik som nå når kraftlinjene skjærer seg gjennom verdifulle og tidligere inngrepsfrie områder over fjellet mot Skaidi. Inngrepene må skje på steder som allerede er påvirket, som langsmed hovedveiene våre eller ved industriområder. Ellers mister vi landet vårt bit for bit.

Vindkraftteknologien som kjøres fram nå spiser urørte områder og dyreliv. Framtidas bruk av vinden må i stedet bli av en type som ikke krever nye store inngrep. Det er en sterk motstand i Finnmark mot å bli overkjørt av utbyggere, og med større inngrep øker motstanden.