Gå til sidens hovedinnhold

Steinar Pedersen og tradisjonell kunnskap

Finnmarksdebatten

Leste med interesse hans innlegg i Finnmarken den 22. april der han viser til tradisjonell kunnskap som en mulig løsningen på problemet med lite laks i Tanavassdraget. Gjennomgangstonen der er spørsmålet om ikke fugler, dyr og annen fisk som spiser lakseyngelen, gjør at det er lite laks i elva.

LES OGSÅ: Laksendene og deres medsammensvorne

Han viser til at garnfisket i dag er kun en brøkdel av hva den var for kun 20 - 30 år siden, og at det er lite trulig at det er dette fisket som forårsaker reduksjonen i laksebestanden. Dette er nok korrekt.

Det andre fisket, sportsfisket, nevnes i forbifarten. Mener jeg har lest at finnene solgte over 30 000 fiskekort på det meste, og nordmennene ca 10 000, hvert år. En del av disse korta er sesongkort med ubegrenset adgang til fiske. Svært mange av disse fisker fra båt. Et lavt anslag vil være at hver av disse får minst en laks, noen ingen, men mange får flere laks, og dette sportsfiskeuttaket vil da utgjøre ca 100 000 kg årlig. (40 000 laks på 2, 5 kg.) I tillegg kommer garnfisket. Dette samlete uttak virker det som at en ikke vil ta i betraktning.

LES OGSÅ: Tragisk manglende kunnskap om villaks

I andre elver stoppes sportsfisket dersom en ser at uttaket blir for stort. I tillegg fredes områder for fiske slik at en sikrer en stor nok gytebestand. Slikt gjøres ikke i Tana, hvorfor?

At Tanas befolkning drev med bevisst predatorkontroll i gamle dager har jeg liten tru på, i alle fall kjenner ikke jeg til at noen drev med dette for 60 - 70 år siden. De hadde verken tid eller resurser til dette. En jaktet på kobbe, ja, men det var for matauke. Kobben var en viktig resurs. Garnfisket ble også utøvet der det var best fiske og etter matfisk. En fisket ikke for å kaste fisk. For å redusere en uønsket art.

LES OGSÅ: Tanalaksen, hva nå?

Før i tiden ble garna laget for hånd og var svært verdifulle. Tiden til garnfiske etter andre arter enn laks, var også begrenset, etter slåtta hadde en tid til slikt. Garna en brukte den gang, var også stormasket. Dette betydde at gjedde på ca en kg ikke festet seg. Gjedda er en smal fisk. Nyere undersøkelser viser at der en tar ut storgjedda, vil en få en økning i smågjedde. Det er smågjedda som er størst predator på smolten, viser de samme undersøkelser. Storgjedda er en predator på smågjedde. At der kom en og annen gjedde i garna, var unntaket, en fisket ikke etter denne. Dersom tradisjonell kunnskap innbar å fiske ut gjedda, for å øke laksebestanden, så gjorde en vondt værre ved å ta ut storgjedda. Så mye for tradisjonell kunnskap.

Å beskylde ørret, harr, lake og gjedde for dagens misære, er som å rette baker for smed.

LES OGSÅ: Laksendene og deres medsammensvorne

At ørretbestanden i Tana har øket i den senere år, har nok mer med at laksebestanden har minket, ikke at den lever godt på lakseyngel. Moderne kunnskap viser at der en slipper laksen til i et storørret vassdrag, går ørretbestanden tilbake. Dersom en reduserer laksebestanden, vil ørretbestanden igjen øke.

Tradisjonell kunnskap var grunnlaget for hekseprosessene i Vardø. La ikke slik kunnskap styre lakseforvaltningen i Tana.

Kommentarer til denne saken