Gå til sidens hovedinnhold

Steilneset minnesteds berøringskraft

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I 2021 er det 10 år siden Steilneset minnested i Vardø ble åpnet av Hennes Majestet Dronning Sonja. Minnestedet er reist av Nasjonale Turistveger til minne om ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark. Steilneset minnested er basert på tre komponenter: kunst, arkitektur, historie. Kunst er representert ved en installasjon av den fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois. Arkitekten bak Steilneset minnested er sveitsiske Peter Zumthor. Jeg har hatt ansvar for det historiske innholdet gjennom skriving av tekster til minnetavler.

Bygningene

Steilneset minnested består av to bygninger: en glasspaviljong som huser Louise Bourgeois’ kunstinstallasjon samt en lang, smal bygning på 135 meter. Begge bygningene er tegnet av Peter Zumthor. Louise Bourgeois’ verk har tittelen The Damned, the Possessed and the Beloved. Installasjonen består av en stol med en fresende flamme, omkranset av en betongkjegle. Syv monumentale, ovale speil er montert over stolen. Speilene reflekterer stolen fra ulike vinklinger. Den lange bygningen er konstruert som en trang korridor. Veggene er laget av et stoff som gir bygningen et varmt og mykt utseende. Inne i korridoren henger minnetavler – silkeduker med tekst – over ofrene for trolldomsprosessene. Ved hver minnetavle er det et lite vindu med en enkel lyspære foran – en enkel og virkningsfull symbolikk.

Berøringskraft

I løpet av de 10 årene som er gått siden åpningen, har jeg fått mange tilbakemeldinger fra personer som har besøkt Steilneset minnested. De fleste sier at de ble berørt under dette besøket. Det er et vakkert ord som beskriver at besøket har rørt ved følelser. En slik berøringskraft er tydelig når det gjelder den kunstneriske og arkitektoniske komponent, der estetisk uttrykk, formgiving og symbolfunksjon er åpenbar. Men hvordan kan den historiske komponent ha berøringskraft? Dette vil jeg i det følgende reflektere over med utgangspunkt i mitt bidrag til Steilneset minnested: individuelle tekster over de 91 kvinner og menn som mistet livet under trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet.

Respekt

Trolldomsprosessene var rettssaker, og kildematerialet for å utforske disse prosessene er rettsprotokoller med referater fra trolldomssakene. Under skrivingen av tekstene tok jeg utgangspunkt i de originale historiske kildene. Det første bud for tekstskapingen var at emnet skulle behandles med respekt. Trolldomsprosessene er et alvorlig tema, og jeg ønsket å ha som rettesnor at fremstillingen av det historiske stoffet skulle vitne om respekt for dem som mistet livet. Jeg ønsket ikke spekulasjoner. Jeg ønsket ikke å videreføre en karikert fremstilling av trollfolk. Jeg ønsket å gi et troverdig og faktabasert bilde av rettssakens gang. Et slikt grunnsyn tuftet på respekt for mennesker og for kildemateriale tror jeg har hatt gjennomslag i tekstene ved et alvor som blir berørende på sitt eget vis.

Ingen buffer

Når man tar steget utenfra og inn i den lange korridoren på Steilneset minnested, er det som å gå inn i en annen verden. Man går inn i et avgrenset rom der man ser mennesker representert ved enkle lys og minnetavler. Man ser at det dreier seg om mange mennesker, for korridoren er lang og antall minnetavler overveldende. Rommet er forbeholdt ofrene for trolldomsprosessene, og ingenting konkurrerer om oppmerksomheten. Å gå inn i den lange bygningen på Steilneset minnested er å gå rett på enkeltskjebner. Der finnes ingen introduksjon, ikke noe kart, ingen plansjer, ingen gråsone, ikke noe forberedelsesrom, ingen buffersone der man kan ruste seg. Man møter tekstene over ofrene nakent og direkte. Det er berørende.

Individualisering

De 77 kvinner og 14 menn som ble anklaget for trolldom og dømt til døden ved brenning på bål i Finnmark var mennesker som levde i de små fiskeværene og hadde sin daglige dont der. Ved mitt arbeid med å skrive tekster til Steilneset minnested ville jeg vise at ofrene for trolldomsprosessene var enkeltpersoner, mennesker med et liv. De var ikke et nummer i en rekke. På 1600-tallet fantes ikke fotografier, men navn fantes. Å gi alle ofrene et navn ble vesentlig for mitt arbeid med tekstene og for muligheten for å fremstille dem som individer. Et navn viser til en person. Det er berørende å møte hvert enkelt offer gjennom en personifisert tekst.

Stemme

Ethvert menneske har en stemme. Denne røsten er entydig knyttet til en person. Det ble viktig for meg under arbeidet med skriving av tekstene til minnetavlene å finne noe som kunne vise den anklagedes stemme. Her kom kildene meg til unnsetning med et fabelaktig materiale: nemlig tilståelsen den enkelte gav. Den er formet som en fortelling og bærer bud om muntlig overlevering. Tilståelsen ble ofte avlagt etter press og tortur, men gir likevel verdifull informasjon om den anklagedes kunnskap og forestillinger. Å lytte ut denne stemmen gir nærhet til en person gjennom ord uttrykt i frykt i en rettssal og nedtegnet i en protokoll. Dette ekko av den anklagedes stemme berører i kraft av autentisitet.

Språklige grep

I arbeidet med tekstene er visse språklige grep utnyttet for å tydeliggjøre innholdet. Et slikt grep er bruk av repetisjon. Eksempelvis forekommer dommens formulering: Dømt til ild og bål, som siste linje i de fleste tekstene. Man kan ikke gå gjennom minnehallen uten å legge merke til gjentakelsen av denne formuleringen, og at den er knyttet til et navn. Innholdet i domsslutningen bidrar til berøring.

Språkets berørende evne

Tekstene på Steilneset minnested berører gjennom et særegent språklig uttrykk. I dette språklige stil-leie ligger betydningen av historisk korrekthet, betydningen av levd liv, betydningen av et lite individ i møte med et stort maktapparat, og betydningen av individets røst, den være seg sterk eller svak. Innholdet i rettsprotokollene er dramatisk og sterkt. I mitt arbeid har jeg i stedet for sensasjon tilstrebet historisk korrekthet, en nøytral stilistisk tone, og nedtoning av sterk retorikk. En dempet effekt inviterer til innlevelse. Nærhet til ofrene etableres, og maktovergrep tydeliggjøres. Mekanismene som trer i kraft i 1600-tallets rettslokaler, er gjenkjennbare og bygger bro over århundrer til overgrep i vår egen tid. Men det viktigste språklige berøringspunkt er at ved navngiving og omtale av samtlige som ble henrettet, er hvert av ofrene minnet på personlig vis. De har fått en oppreisning og verdighet som ikke ble dem til del i det virkelige liv.

Kommentarer til denne saken