– Finnmarksløpet var god terapi

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Da Elisabeth Edland kjørte ut av sjekkpunktet på Jotka, var det to uker siden hun mistet moren sin. Sterke følelser presset seg på da hun kjørte ned Altadalen og skjønte at dette gikk mot seier.

DEL

Finnmark dagblad snakket med den fargerike vinneren av Finnmarkløpets 500-kilometer dagen derpå, fikk historien om hennes reise over vidda, og tankene som kom frem mens hun sto på sleden under nordlyshimmelen.

– Å miste moren min var tøft. Jeg var lenge i tvil om jeg skulle kjøre løpet som jeg hadde forberedt meg og sett frem til så lenge. Jeg fikk støtte fra den nærmeste familien, og bestemte meg for at dette skulle jeg gjennomføre. Resultatet var på mange måter uvesentlig i min situasjon. Jeg hadde som mål og komme lengre enn i fjor og å gjennomføre. Under utdelingen av startnummer ble jeg tatt på senga da jeg fikk spørsmålet om hvilken strategi jeg hadde lagt opp til. Jeg var ikke forberett på det, og hadde ingen strategi på forhånd. Kjæresten min som også er handler, laget et opplegg som han la i en plastlomme i sleden, og det var det!

Snakket med Gud

Hvordan klarte du å holde fokus etter bortgan gen til din mor ?

– Jeg var utrolig avslappet i forhold til resultatet. Jeg var innstilt på å få en fin reise over vidda, og det var en utrolig fin måte få tilbake positiv energi. Man har god tid til å tenke når man står på sleden – time etter time, sier hun. Og fortsetter:

– Jeg er ikke religiøs av natur, men jeg snakket litt med «han der oppe» da jeg var på vei fra Jotka. Tårene presset også på da jeg skjønte at dette gikk veien. Det var en sterk opplevelse, forteller hun.

– Du brøt i fjor på grunn av kulde , og på Femunn d løpet fikk du problemer i uværet. Hvordan var det å starte ut på ditt livs lengste løp i dette ugjestmilde og værharde området?

– Jeg var fullstendig klar over at det var mange ting jeg ikke hadde trent nok på. Jeg er uerfaren i langløpsammenheng, men har lært av mine feil under Pasvik Trail og Femundløpet. Erfaringene kom godt med da vi fikk dårlig vær mellom Karasjok og Jergul. Lederhundene mine fungerte veldig bra, og det var en utrolig opplevelse å mestre den lunefulle vidda. Jeg har fått veldig god selvtillit, forteller hun, mens vi koser oss med hundeprat i varmen på en av Altas bedre spisesteder vel 15 timer etter målgang.

Elisabeth er en pratsom og reflektert hundekjører som tenker lite på hva andre gjør underveis. Hun har sine rutiner, bruker kreftene på detaljer som hun selv kan påvirke, og på hva som er hennes sterke og svake sider.

Tenker fart

– Jeg har hunder som krever litt ekstra fordi jeg har avlet mye på fart fra vorster og pointer og litt mindre på polarhundkvalitetene. Sterke poter og tykk pels er noe av det som jeg må gi avkall på når jeg prioriterer farten. Dette er selvsagt individuelt fra hund til hund, men jeg bruker nok flere par sokker en mange av mine konkurrenter, sier hun.

– Du er en atl etisk og lett hundekjører som enkelte i miljøet derfor hevder at du har en stor fordel. Hva tror du om det?

– Jeg er den første til å innrømme at lav vekt er en fordel. Spesielt i åtte spann og sprint. Det er jo en grunn til at kusker er små lette karer. Når det er sagt, så sluttet jeg å røyke for 12 år siden, og løper halv maraton for å vedlikeholde formen. Jeg jobber hardt bak spannet, og får nok godt betalt for det.

Fremtiden

– Hundene dine så spr eke ut etter målgang. Har du 100- mila i bakhodet når du ser hvilken kapasitet spannet ditt har?

Hun smiler lurt og tenker litt før hun svarer.

– Det er nok en stund frem i tid, men jeg ser jo at enkelte av hundene kunne løpt 500 kilometer til. Jeg stresser ikke, men satser hardt på å utvikle meg som langdistansekjører, så får vi se når jeg føler meg klar.

Tiden går fort når man prater hund. Vi tar en siste slurk av kaffen og går vært til vårt.

– Det er først nå jeg merker at jeg er skikkelig trøtt og utladet, sier hun med et smil, og takker for praten.

Artikkeltags