Paradisisk i Spirdegieddi

Foto:

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Ekteparet Solbjørg og Kristian Hansen følger etter laksen og flytter ut til hytta ved Spirdegieddi i Jarfjorden når sjølaksefisket starter opp.

DEL

(Finnmarken) Allerede i april begynner Kristian Hansen (76) å merke at noe er i ferd med å skje. Rastløsheten overtar hos den ellers så sindige jarjordingen, og turene ned i fjæra øker i frekvens.

– Det er rart med det, men for oss som er oppvokst med laksefisket, er det som kroppen innstiller seg på at laksen nærmer seg fjordene, sier Kristian.

I hans barndom begynte laksefisket 25. april, før reguleringene gjorde det til et minifiske fra første juni.

Mistet faren tidlig

Han vokste opp i Spirdegieddi, eller Spirgit som moderne jarfjordringer sier i dag, langt fra vei og strøm ytterst i Jarfjorden.

Faren døde da han var to år gammel. Da var mora alene med ni barn, og hun beholdt alle hjemme under krigen.

– Jeg skulle begynne på skolen i 39, men det ble ikke noe før i 1945.

Da var også mora død av difteri, men de magre tidene gjorde at Kristian fisket med sin onkel Anders fra 1947.

– Da rodde vi fra Storbukt, rundt atten – tjue kilometer hver vei. Turen tok rundt to timer, men vi var jo unge og sterke.

Barndomshjemmet var revet, og mens de drev laksefiske bodde de i fjøset, uten at de led noe nød av det.

Fra etterkrigsårene husker Kristian godt at laksen ikke ble særlig godt betalt. Tre kroner var vanlig pris, og en god del ble også mat til familien.

Minnene fra den harde oppveksten i Spirdegieddi er mange, selv om mye er vasket ut i tidenes løp.

Ett minne vil Kristian Hansen imidlertid ta med seg i grava. Når han forteller om dramatikken i krigsårene blir han tydelig beveget og tar av seg lua.

– I 43 var russiske fly på vei hjemover, og vi sto i fjæra og så på. Plutselig begynte de å skyte etter meg og broren min. Han så tydeligvis at maskingeværskuddene nærmet seg og fikk dratt med ned og til side. Etterpå så vi at skuddene rev opp bakken der vi hadde stått, forteller han.

I 1947 var den unge Kristian med på å ta sin største laks noensinne.

– Vi fikk en kun en laks på hele tretti kilo på ett sjøvær, og den rodde vi mange mil til Borthen med for å selge den der.

Ei krone kiloen var betalinga for gigantlaksen, men aller best husker han ei lita sukkertøyeske han fikk hos kjøpmann Borthen.

– Etterpå var det bare å ro de lange milene tilbake til fjøset i Spirdegieddi.

Fjordbefolkninga hadde ikke råd til å kjøpe motorbåt før langt seinere, og dermed var det de aller færreste som hadde motor. Garn var også dyrt å anskaffe og Kristian husker godt da han og en onkel bandt et krokgarn av et kobbebarn ved å splitte de tykke trådene.

– Det ble et godt garn til slutt, og jeg husker at vi en morgen fikk tolv lakser mellom åtte og atten kilo.

Andre tider

Da harde årene er helt klart historie, og når vi møter Kristian og kona Solbjørg på brygga i Lanabukt er det med en eldre, solid 17 fots Rana 530 plastbåt og en moderne firetakters 50 HK Yamaha motor.

Ekteparet er av ytterst få som driver sjølaksefiske sammen.

Solbjørg er opprinnelig pasvikdøl og er oppvokst med spekasik og gjeddekaker, selv om hun har bodd i Jarfjord hele sitt voksne liv.

– Jeg må nok innrømme at jeg har problemer med å spise fisk fra Pasvik etter førti år med fin sjøfisk fra Jarfjord, smiler hun.

Nå setter hun sjøbein som de innfødte og koser seg i båten, i alle fall så lenge det ikke blåser alt for friskt.

Begge hadde hver sitt ekteskap bak seg før de traff hverandre for en del år tilbake, og etter hvert giftet seg.

Etter å ha hatt en lang pause fra laksefisket mens han var ansatt i sepverket på Sydvaranger, startet han som pensjonist opp igjen sammen med den nå avdøde kompisen Mattis Dørmænen i Lille Jarfjord, helt ute i havkjeften.

– Der var det tøffe forhold med mye tung sjø, og etter at Mattis døde, begynte vi å fiske rett over fra hytta på hjemplassen, forteller Kristian.

I mange år har Solbjørg drevet fram blomster for salg hjemme. Hytta hun og Kristian har bygd i Spirdegieddi er betalt med inntektene fra laks– og blomstersalg.

De første to ukene har gitt godt fiske. Så godt at de har sikret seg familiens laks, og at noen storlaks også er blitt solgt. Derfor er ekteparet svært spent når de skal se til garnet tirsdag morgen.

Lenge ser det mørkt ut, men i enden av garnet dukker et par lakser på tre-fire kilo opp.

– Så ble det ikke helt svart i dag heller, konstaterer Solbjørg, før turen går til hytta.

Der går Kristian til sløyebenken med øvede fingre, mens Solbjørg assisterer med vannslangen.

– Renslighet er første bud når man driver med laks. Det er jo menneskemat, som lett kan forringes om man ikke er nøye nok, sier Kristian mens han fjerner alt av blod, og ikke minst gjellene.

– Oppkjøperne vil ha laksen med gjellene for å se hvor fersk den er, men jeg fjerner dem alltid.

Vel oppe på verandaen byr Solbjørg på nykokt kaffe, formkake og brød med spekelaks.

Ildkula i sør jager etter hvert bort skyene i synsranden og fra orkesterplass ser vi ærfugl, måker og tjeld på holmen kose seg i de sommerlige omgivelsene.

– Svartbaken, som dreper tjeld- og unger, skulle jeg gjerne knertet med rifla slik at de fikk fred, sier Kristian og viser seg fra sin myke side, fjernt fra rollen som reparatørformann på «Selskapet» der slegga dundret og replikkene var saltere enn havet han nå fisker av. Bulderet fra steinknusende møller er nå erstattet med bølgeskvulp og måkeskrik.

På en sånn dag er ikke Kristian spesielt opptatt av at sjølaksefisket om ikke lenge vil være historie. Allikevel er han oppgitt over det han kaller manglende forståelse hos myndighetene.

– Så lenge ikke ungdommen vil overta går det også bare en vei. Det er synd at laksen kun blir en sportsfisk for stadig flere, som ikke skjønner at laksen er en viktig matressurs og har vært det i uminnelige tider.

Så lenge helsa holder, skal han trekke ut hit.

– Jeg vet ingen finere plass å tilbringe sommeren på, sier Kristian og får et megetsigende nikk tilbake fra fruen.

Artikkeltags