Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kolonier kjennetegnes ved at de fratas retten til egne ressurser og blir tvunget til å levere råvarer som andre får fortjenesten av. Ofte blir lokal natur og kultur ofret for å gi større fortjeneste til utbytteren.
Det store ranet vi alle kjenner til er rettighetene til fiskeressursene som jevnt og trutt er fjernet fra landsdelen under både rød og blå politisk ledelse.
Vekslende arbeiderpartiregjeringer har møysommelig bidratt til å få rettigheter over på stadig færre hender, og de økonomiske ringvirkningene av fisken er nå større på Aker brygge og i banknæringa enn i lokalsamfunnene langs kysten.
Den såkalte nordområdesatsningen handler om å fortsette å legge til rette for at Finnmark tappes for ressurser. Et reellt grønt skifte må bygge opp under næringer som ikke skader den naturen vi har levd av, og som ikke fortrenger den kulturen som er tilpasset en langsiktig overlevelse i nord.
Geriatrisk masseturisme a la Hurtigruten og andre cruiseoperatører er en form for natur- og kulturprostitusjon vi tar avstand fra. Utbyttet blir ført ut av landet og de arbeidsplassene næringen skaper kommer i liten grad lokalbefolkningen til gode.
Vi må følge to spor: Fra et grønt perspektiv er det å leve i pakt med sine omgivelser målet for samfunnsprosjektet, og da må vi lære av alle de bestående kulturene og livsformene på Nordkalotten.
Vi må derfor ikke fortrenge villaksen, kysttorsken, reindriften, småbruket, småindustrien og den lokale handelsvirksomheten. Historien har bevist at vi kan leve gode liv med disse ressursene.
For det andre må vi erkjenne at vi lever i en ny tid og la den komme til Finnmark.
Det betyr at vi må bygge opp ny kompetanse rundt forskning og høyteknologi, salg til et internasjonalt marked, økoturisme, arktisk økolandbruk, kunst, design og moderne kulturuttrykk og lokal byråkratisk og politisk virksomhet av høy standard.
Alt dette vil ha en helt annen varighet og forutsigbarhet for samfunnene i Finnmark enn den ensidige satsingen på forurensende storindustri basert på å plyndre oss for naturressurser og etterlate sår i både landskap og mennesker.
Vi vil ha:
- En gruvedrift der utvinningshastigheten bestemmes av at alt gråberg må være en ressurs, og der driften skjer uten utslipp av mineraler og kjemikalier til sjø og land. Driften må være lønnsom og bærekraftig, og ikke etterlate synlige sår når den opphører.
- Samtidig må ressursskatten opp fra dagens lusne 0,5 %. Dette er ressurser som våre etterkommere vil ha bruk for, og som vi ikke skal gi i fra oss til grådige kapitalkrefter utenfor landsdelen.
- En fornybar energiproduksjon som erstatter fossilnæringene.
- Et godt forhold til våre naboland som tillater handel og samarbeid om skipsfart, beredskap og miljøovervåkning i Barentshavet.
- En satsing på å utvikle produkter av høy kvalitet som kan selges til kjøpesterke markeder. Vi har et stort uutnyttet potensiale knyttet til forskning på land, sjø og vidder, og videreutvikling av det som kan lages her.
- En havbruksnæring der utøverne er godt utdannede og etisk bevisste, der de drifter uten utslipp, sykdom og rømninger. Det krever at vi forlater dagens åpne driftsmodeller og går over til bevisst pleie av artsmangfoldet i kyst og fjord slik at vi baserer oss på de lokale økosystemene.
Aps ordførerkandidat Rune Rafaelsen er en gammel fossilforkjemper og industrisosialist som har gått ut på dato. Han er ikke rett mann til å lede Sør-Varanger-samfunnet i en ny retning med grønne arbeidsplasser. I Ap er det ikke vilje til å legge om den økonomiske politikken fra økonomisk vekst-paradigmet til en økologisk bærekraftig politikk som fremmer en annen livsstil hvor andre verdier enn kjøpekraft og forbruk står i høysete.
Arbeiderpartiet i Finnmark har alltid, i likhet med Høyre og FrP, satt industriarbeidsplasser foran natur- og miljøhensyn. Med god støtte fra de såkalte miljøpartiene SV og V.
Om det grønne skiftet skal være ledet av de samme kreftene som har skapt problemene, vil vi være dømt til å gjenta våre feil.
Det må en livsstils- og holdningsendring til og den er det vi som står for.