Krigens gru setter naturligvis sterke følelser i sving. At et lite lokalsamfunn plutselig dras inn i storpolitikk og blir rammet av internasjonale og nasjonale tiltak, understreker vår unike beliggenhet.

Angrepet på Ukraina har snudd vårt forhold til Russland på hodet. Det innebærer tap av arbeidsplasser og inntekter. Men også grenseboerbeviset er blitt mindre eksotisk. Mange vil kanskje miste lysten på å dra til Nikel for å fylle diesel og kjøpe Cola. Konsekvensene for de mange russiske innbyggerne i Sør-Varanger, er også merkbare. Telefonsamtalen til søstera i Murmansk, ender kanskje i krangel om hva som er fakta i Ukraina. Samtidig oppleves en kampanje for å skru ned gateskilt med kyrilliske bokstaver i Kirkenes, ta ned plakater i butikkene og så videre.

Innbyggerne i Sør-Varanger har alle et ansvar i krigen i Ukraina: Et ansvar for å ta vare på hverandre. Uansett nasjonalitet og uansett politisk uenighet.

Vi kan ikke tillate oss å senke et jernteppe mellom oss som innbyggere i kommunen.

Vår skjebne henger sammen med den 196 kilometer lange grensa mellom oss og Russland. Det er en nasjonal oppgave å gi rammebetingelser for å forvalte dette naboskapet slik at det igjen blir trivelig å være fra Sør-Varanger.

Det er ikke trivelig å bo i Sør-Varanger for tiden. Så la skiltene henge. Bruk heller tid på samtaler med naboen.