Gå til sidens hovedinnhold

Som finnmarking er jeg stolt av at vi kan sende våre nedover, for å vise «søringene» hvordan det skal gjøres

Det har gått snart ti år siden daværede redaktør, Svein Jørstad, overrakte meg en gullfarget nyslipt nøkkel til Finnmark Dagblads kontor i Lakselv.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg husker det som om det skulle vært i går. Etter en kort opplæring, etterfulgt av en påspandert lunsj, kunne jeg stolt plukke med meg kulepenn, journalistblokk og et et digitalt speilreflekskamera. Nå skulle jeg ut på torget i Lakselv for å lage min aller første sak. Det startet heldigvis med noe så ukomplisert som «sommerpraten», med den første som lot seg intervjue frivillig.

Morgenen etter var forventningene til å ta og føle på. Jeg bladde raskt gjennom papirutgaven for å finne min aller første sak på trykk. Gleden og stoltheten var stor den gangen, men i dag er jeg ganske sikker på at desken på den tiden var litt i overkant snill med en helt grønn nybegynner. I dag ville jeg nok ganske kontant sendt saken i retur til meg selv, med beskjed om å rykke tilbake til start.

På ti år har heldigvis mye skjedd, både med egen erfaring og utviklingen for våre mediehus i Finnmark. Da jeg startet i 2011 var det ennå snev av forsiktig optimisme og tro på lys i enden av tunellen. Det til tross for at opplagstallene, for både Finnmark Dagblad og Finnmarken, hadde vært nedadgående helt siden 2001.

Det skulle imidlertid vise seg å bli langt mørkere, allerede kort tid etter at jeg begynte min karriere i Finnmark Dagblad. Fra 2011 til 2014 stupte opplaget regelrett, og det skulle bli behov for et skikkelig retningsskifte for å snu den negative trenden.

I februar 2015 så iFinnmark dagens lys. Fra å være søsken med sporadisk kontakt, skulle Finnmark Dagblad og Finnmarken samarbeide tett, om ett felles digitalt produkt. «Over natten» og med skrekkblandet fryd ble nettavisene fd.no og finnmarken.no slått av, mens en felles ny nettavis for Finnmark ble åpnet.

Allerede få dager etter lansering kunne vi notere lesertall vi aldri hadde sett maken til. Grepet viste seg å være helt rett.

Siden åpningen 18. februar 2015, der tidligere Hammerfest-ordfører Alf E. Jakobsen høytidelig klipte en rød snor, har pilen pekt oppover. I 2. kvartal 2020 kunne vi endelig notere et samlet opplagstall som var høyere enn på det tidspunktet jeg fikk utdelt min gullfargede nøkkel i 2011.

En felles nettavis for Finnmark har utvilsomt vært blant suksesskriteriene for at utviklingen ble snudd. Men det er ikke bare her årsaken ligger.

Naturlig har samarbeidet mellom Finnmark Dagblad og Finnmarken utviklet seg til en felles redaksjonell operasjon. Dette har gitt helt andre forutsetninger for utvikling. Miljøet er blitt langt større, og samlingen av ressursene har gjort oss i stand til å ta langt større løft enn vi kunne, da vi stod hver for oss.

På seks år har det vært gjort løft vi knapt ville trodd på i 2015. Disse løftene har også i stor grad bidratt til den positive utviklingen. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full om jeg slår fast at disse satsingene har bidratt til både bolyst og demokrati i små og store i Finnmark.

Allerede like etter etableringen av iFinnmark startet vi en sterk satsing på direktesendt sport, der alderbestemt idrett og breddeidrett fikk et betydelig større publikum. Nå fikk endelig bestemor på Hesseng, på direkten, se barnebarnet score seiersmålet under en fotballturnering i Hammerfest. Eller i opptak, dersom kampen gikk midt i søndagsmiddagen. Satsingen har økt i styrke, og er kun pauset av pandemien. Samlet har vi vist flere tusen timer direktesendt sport fra Finnmark, og vi har ingen intensjoner om å gi oss.

Siden starten i 2015 har vi fulgt valgene tett, både med tekst og levende bilder. Da det nærmet seg valg i 2019 kom idéen om å samle en tropp, kjøre 5.000 kilometer i bil med campingvogn på slep, og arrangere en lokal valgdebatt i alle 18 kommunene. Skepsisen svar til å ta og føle på rundt møtebordet, da idéen ble lansert. Men vi utfordret oss selv, og vi leverte debattserien 5.000 kilometer for demokratiet, til gode sertall.

De senere årene har vi også lagt ned en stor innsats i prosjektet «Jakten på bolyst». Vi har dekket små og store arrangement under «bolystuka» med både tekst, bilder og direktesendinger. Prosjektet har vært betydelig, men det har vært veldig viktig for oss å være ute blant leserne våre - i hele fylket.

Dette er eksempler på løftene vi har blitt i stand til å gjennomføre, og som jeg tror har bidratt til at vi er der i dag.

Onsdag denne uken ble det klart at ansvarlig redaktør Arne Reginiussen tar permisjon fra oss, for å bekle rollen som direktør for nysatsinger hos vår eier, Amedia. Det er ingen tvil om at iFinnmarks suksess er resultatet av et enormt lagarbeid, med svært mange dyktige spillere som har blødd for drakta.

Arne har siden 2015, med et kort avbrudd i 2020, vært kaptein på laget. Han har gjennom årene pekt stødig på målene. Han har bidratt til at vi har blitt svært digitale og innovative, noe som ble «kvittert ut» da vi ble kåret til «Årets mediehus» i 2018, blant 70 andre aviser.

Det er derfor ikke overraskende at Arnes erfaring og kompetanse er ettertraktet på et høyere nivå. Som finnmarking er jeg stolt av at vi kan sende våre nedover, for å vise «søringene» hvordan det skal gjøres.

I mellomtiden holder vi fortet her oppe, og fortsetter formasjonen laget har hatt siden 2015. Noen nye innøvde triks skal vi selvsagt vise frem, men det blir ingen bytte av formasjon.

Kommentarer til denne saken