Gå til sidens hovedinnhold

Skandaløs forvaltning av tanalaksen

Lakseforvaltninga i nord – en naturforvaltningsskandale på grunn av nedlatenhet i forhold til tradisjonell kunnskap?

Finnmarksdebatten

Lakseforvaltninga i det nordligste Norge er nå midt oppe i en naturforvaltningsskandale av dimensjoner.

– Statsråd Sveinung Rotevatn i Klima- og miljødepartementet (KLD) har i samarbeid med sin finske kollega bestemt at alt laksefiske i Tanavassdraget, verdens viktigste vassdrag for atlantisk laks, skal stanses i 2021.

– Miljødirektoratet har fulgt opp, og går inn for å forby alt sjølaksefiske i Tanafjorden, og på kysten mellom Nordkapp og Berlevåg.

– Før dette var det allerede bestemt at krokgarnfisket også i Finnmark skulle forbys fra og med kommende sesong.

Nedreguleringer i sjølaksefisket på grunn av bestandssituasjonen i Tana.

Det man skal være klar over, er at disse nedreguleringene av tradisjonelt garnfiske henger sammen. Bestandssituasjonen i Tanavassdraget har nemlig i flere tiår allerede vært brukt som argument for å skjære ned både på det tradisjonelle garnfisket i vassdraget selv, og sjølaksefisket i det aller nordligste Norge.

Disse nedskjæringene har for øvrig skjedd på samme tid som norske myndigheter ikke hadde noen innsigelser til at det på finsk side ble solgt ca. én million turistfiskekort i Tanavassdraget, og svært mange av disse til fiske fra båt med mange stenger. Det vil si opptil flere millioner stangdøgn. Den samla fangsten i dette fisket fra 1970-tallet til for om lag 5–6 år siden, var lavt anslått på minst én million kilo laks.

For å sette det bare litt på spissen, så har nedreguleringene av tradisjonelt garnfiske i sjø og elv, i praksis vært den forvaltningsmekanismen som har skaffa grunnlag til det enorme turistfiskepresset i Tanavassdraget.

Hvorfor er man nå kommet i en situasjon som innebærer at omtrent alt fiske på tanalaksen må stoppes? Hvor ligger ansvaret for det som har skjedd? Verken sjølaksefiskerne i Finnmark og Nord-Troms, eller elvelaksefiskerne i Tanavassdraget, har hatt noen som helst innflytelse på bestandsvurderingene, og langt fra på de reguleringene som er gjennomført. Da er det naturlig å rette fokuset mot forskerne og forvalterne.

Forskerpåstand: Kun overfiske er årsak til en dårlig bestandssituasjon.

Hovedpåstanden fra ansvarlig forskerhold har vært at en negativ bestandsutvikling i det vesentlige kun skyldes overbeskatning og overfiske i elv og sjø. Dette har vært hevda både fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), og den finsk-norske forskergruppa som har hatt ansvaret for overvåkninga av vassdraget; Working Group on Salmon Monitoring and Research in the Tana River System.

Denne høyt rangerte forskergruppa har også flere ganger slått fast at tradisjonell kunnskap ikke har noen relevans for forvaltning av vassdraget, og at predasjon ikke er noen trussel for laksestammene i Tana. Man har også anbefalt at

forvaltninga ikke bør ta skritt som kan bringe tradisjonell kunnskap frem i lyset igjen. Begrunnelsen har vært at denne type kunnskap har en meget begrensa verdi, og at det ville kunne avspore, utsette og komplisere ting – derail, delay and complicate things.

Likeledes har man slått fast at forskning gjennom hundre år ikke har påvist at naturlig forekommende predatorer har påvirka laksebestander negativt. Predasjon er sagt å være noe folk finner på når laksebestandene minker. Det blir da økt fokus på predatorer, og man får følelsesmessige beskyldninger – emotional accusations – om at et økende antall predatorer spiser all laksen – predators are increasing in number and as a result eating all the salmon.

Det vil si at lokalbefolkningas kunnskap om at predasjon også kan ha noe å si for en negativ bestandsutvikling karakteriseres som utslag av sinnsstemninger, og ikke noe det er verdt å undersøke nærmere.

Laksebestanden på lavmål selv om forskernes råd er fulgt til punkt og prikke.

For å si det enkelt, så har forvaltninga bygd lojalt på rådene fra forskerne. For å få bukt med «overfisket», er det siden midten av 1970-tallet gjennomført en rekke runder med nedskjæringer i det tradisjonelle garnfisket i sjø og elv. Men, hva er det vi ser nå? Laksebestanden i vassdraget er likevel kommet ned på et absolutt lavmål. Dermed har vi den paradoksale situasjon at til tross for at forskernes anbefalinger om kutt i fisket er fulgt til punkt og prikke, er situasjonen for laksestammen(e) bare blitt verre. Men, fortsatt ser man at representanter for forskergruppa for Tana hevder at den elendige tilstanden kommer av «overfiske».

Tradisjonell kunnskap om predatorkontroll er fullstendig ignorert.

Det forskerne har ignorert fullstendig, er at man i løpet av de par siste generasjonene har gått over fra en tilstand hvor lokalbefolkninga holdt alle typer predatorer under streng kontroll, til dagens situasjon hvor alle de gamle forvaltningsmetodene er blitt kriminalisert og dermed er borte. Undertegnede har gjort en summarisk gjennomgang av den tradisjonelle predatorforvaltninga i vassdraget, og den viser en bortimot skremmende utvikling.

– Kjente predatorer på laksunger som gjedde, lake, harr og sjøørret har fått utvikle seg bortimot fritt grunnet gjentatte og uforståelige innskrenkende regler for bruk av smågarn til fiske av disse artene.

– Berykta predatorer på yngel og smolt som laksand og siland har hatt fritt spillerom grunnet jakttidsbestemmelser siden begynnelsen av 1950-tallet.

– Storskarven har også etablert seg godt i nedre deler av vassdraget.

– Tanamunningen er naturreservat, noe som betyr at både steinkobbe og havert har vært totalfreda siden 1992, og bestanden iallfall av steinkobbe har hatt en dramatisk økning siden da.

– Oteren, en kjent laksejeger, har vært totalfreda siden 1982.

Fra forskerhold er det som nevnt fullstendig avvist at dette kan ha noen betydning for den negative bestandsutviklinga i vassdraget. Er en slik holdning vitenskapelig? Historieløs er den iallfall. Men, den har funnet støtte på landets øverste nivå for lakseforvaltning, Klima- og miljødepartementet.

I forbindelse med den nyeste avtalen med Finland om fisket i Tanavassdraget, Proposisjon 54 S (2016 – 2017) – Samtykke til inngåelse av avtale mellom Norge og Finland om fisket i Tanavassdraget av 30. september (Prop. 54 S), skriver man nemlig at den svake bestandssituasjonen i vassdraget i det alt vesentlige skyldes overbeskatning, og ikke predasjon eller andre faktorer (s. 20).

Troms og Finnmark fylkesting gjorde 16.03.2021 et meget interessant og gledelig tverrpolitisk flertallsvedtak – Sak 10/21 Sjølaksefisket har lange tradisjoner i nord. Der oppsummeres på en glimrende måte den folkelige, tradisjonelle kunnskapen om at laksebestanden(e) også er påvirka av ulike predatorer og ikke bare fisket. Fylkestingsflertallet ber derfor om at man må finne en balansert løsning når reguleringer gjennomføres, og uttaler:

«Tiltak for å bevare bestandene av laks må ikke utelukkende gå på redusert fiske. Det må også legges til rette for et kontrollert uttak av fiskeender, oter og sel i tilknytning til lakseelver. Det har vært gjort i årtusener inntil strenge offentlig reguleringer har satt en stopper for dette uttaket.»

Det er mange som setter sin lit til at dette vedtaket kan bidra til å endre forvaltningsfokuset på sentralt hold, og at man der innser nødvendigheta av å forvalte også fiskender, oter og sel, m, v., som et viktig tiltak for å bedre tilstanden for laksestammene. Både for Tanavassdragets vedkommende og for sjølaksefisket i regionen er dette behovet helt akutt.

Dette er ikke en partipolitisk sak. Derfor er det å håpe at det tverrpolitiske vedtaket i Troms og Finnmark fylkesting kan bidra til at både samisk og annen tradisjonell kunnskap blir vektlagt også innen lakseforvaltninga, slik det faktisk er krav om både etter norsk og internasjonal lov.

Fylkestinget bør også være lydhør overfor dem som ber om støtte til å få igangsatt en uavhengig gransking av den naturforvaltningsskandalen vi nå opplever. Den bør ha som siktemål å avklare om det er overfiske eller andre årsaker til den bedrøvelige situasjonen vi nå opplever, hvor fisket etter tanalaksen for første gang blir stansa etter mer enn 6000 år.

Kommentarer til denne saken