For ni år siden. Jeg har reist med nattbuss fra Manila og nordover til fjellene i Filippinene, jeg har slumret mens sjåføren har manøvrert seg litt vel raskt rundt svinger og opp bakketopper og nå står jeg litt fortumlet og omtåket i landsbyen Banaue, luften er plutselig kjøligere enn i den klamme millionhovedstaden, jeg har akkurat snublet meg ut av bussen på numne bein, nå blir jeg stående og bare se, alt det grønne, det er risterrassene, alt det blå, det er fjellene i bakgrunnen, risterrassene og fjellene som har vært her i tusenvis av år.

Ja, det blir nemlig sagt at disse risterrassene ble bygget for over to tusen år siden. Det har arkeologer kunnet fastslå etter å ha tatt i bruk avansert teknologi til blant annet å datere kull. I over to tusen år har altså menneskene her i fjellene konstruert vanningssystemer som har gjort det mulig å dyrke ris i terrasser, og ikke bare det, i alle disse årene har bøndene benyttet seg av de samme metodene for å bygge og vedlikeholde, måten de har laget steinmurer på, gravd vannkanaler, luket og reparert har ikke forandret seg, men heller gått i arv, akkurat sånn som ritualene knyttet til såing og høsting har gått i arv.

Fram til nå.

Fram til den moderne tid i fjellprovinsen Ifugao, for også her forandrer tidene seg, ungdommen har oppdaget Internett, de ser på TV, reiser til lavlandet for å utdanne seg, drømmer om en karriere, de vil se verden, der det før var underforstått og selvfølgelig at den yngre generasjonen skulle ta over der den eldre slapp, har verden nå blitt mindre, også fordi turismen har brakt verden til Ifugao, nå er det mer penger å tjene på å vise tilreisende vei i det gamle landskapet framfor å leve det tradisjonelle livet selv.

Jeg skrev masteroppgave om akkurat dette for ni år siden, om hvordan urbaniseringen og globaliseringen kan bidra til å true en minoritetskultur, jeg deltok på festivaler som ble arrangert for å forhindre nettopp dette, snakket med ungdom om det å tilhøre minoritetsbefolkningen Ifugao, om deres planer for framtiden, deres drømmer.

Og selv om de fleste drømte om en utdanning utenfor denne fjellprovinsen, hadde de som oftest én ting til felles: De var stolte av egen identitet.

Den parallellen er det fint å kunne trekke hjem til vår egen minoritetskultur. Også her gir stadig flere uttrykk for stolthet over å være samisk. Ikke minst skjer dette gjennom unge, sterke stemmer som tør å ta plass i den offentlige debatten, som tør å fortelle om det som har vært vanskelig, som tør å stå støtt i egen identitet. For eksempel tok Ella Marie Hætta Isaksen fra Tana hele landet med storm med sin Stjernekamp-deltakelse i 2018, samme år som Susanne Næss Guttorm fra Karasjok ble den første samiske Miss Norway noensinne. Mens Hætta Isaksen tok med seg joiken inn i beste sendetid på NRK, viste Næss Guttorm fram sine samiske røtter og tilknytningen til reindrifta i konkurransen som til slutt sendte henne til finalen i Filippinene.

Slikt smitter, i hvert fall om man skal tro en stemningsrapport NRK lagde i Tromsø under samenes nasjonaldag for to år siden. Her møtte de flere unge samer som gledet seg over å kunne ta på seg kofta og feire seg selv sammen med andre.

– Å være samisk nå, er preget av at flere omfavner det, blant annet gjennom musikken. Det er en sterk stolthetsfølelse man kjenner, sa Hanna Sire Kristoffersen Noste, mens John-Egil Svinsås Johansen Magga sa det sånn:

– Det har vært en oppvåkning, og blitt mer kult å være same.

En doktorgrad Kristine Nystad disputerte med i 2016, viser også at eksponering for samisk kultur bidrar til å styrke ungdoms selvtillit. Hun forsket på tre ulike ungdomsgrupper i Kautokeino, og fant at samisk ungdom tidlig blir sosialisert til tradisjonelle samiske verdier som det å kunne stole på seg selv og ens egen evne til å ta vare på seg selv.

«Det at ungdom aktivt innlemmes i å ta del i kulturelle praksiser og seremonier og det å ha egen luohti (joik) og gáibmi (navnesøster/navnebror), er elementer som styrker og bygger opp ungdommens selvtillit, egenverd og tilhørighet. Positiv selvoppfatning gjør at ungdom lettere takler motgang,» heter det i doktorgradens sammendrag.

Overfor Aftenposten utdypet forskeren det på denne måten:

– Ungdommene som har en trygg kulturell identitet og som er stolte av sin samiske kultur, er de som takler psykisk motgang best.

Samtidig er det ikke til å komme bort fra at det å være samisk, fortsatt kan føre til nettopp psykisk motgang. Da handler det selvfølgelig ikke om det å være samisk i seg selv, men hvordan omverdenen tillater seg å behandle dem. For i stedet for å omfavne det samiske, svarer en del av den norske befolkningen med å rakke ned på, diskriminere og hate.

– Jeg føler en smerte i å måtte forsvare min rett til å snakke mitt språk, gå med kofte og være samisk, sa Ella Marie Hætta Isaksen til NRK i anledning samenes nasjonaldag i fjor. Hun har valgt å være åpen om en skolegang der hun opplevde hets fordi hun er samisk, en hets som fortsatt pågår nå som hun har blitt voksen.

– Selv etter tiden i grunnskolen, er jeg blitt dyttet mot veggen og spurt hvorfor jeg må snakke samisk og om jeg mener det egner seg å snakke i offentligheten, sa hun.

Svaret på det spørsmålet bør være enkelt: Selvfølgelig egner samisk seg til å snakke i offentligheten.

Ikke bare det: Vi som nasjon bør være stolte over at ungdom vokser opp med samisk som morsmål, og at de er villige til å gjøre det de kan for at språket lever videre.

Samtidig må vi huske på at samisk kultur er mer enn språk. Akkurat som det kan være tøft å gå foran og møte kritikken for å snakke samisk, er det sårt og vanskelig for alle de som ikke har fått mulighet til å lære språket knyttet til sin kultur, de som er offer for fornorskningsprosessen, de som har vokst opp med at samisk identitet skal holdes skjult.

Den skal ikke det.

Den skal feires, hedres og videreføres.

Selv i 2020 er det nødvendig å minne om at det er vårt alles ansvar å bidra til nettopp dette. Vi må alle bidra til å skape et inkluderende og raust Norge der det er rom for at vi er forskjellige. Samisk eller ei.

Lihkku beivvin!