Hjemme: De to søsknene i sandhaugen hjemme da de var tre år gamle, før overgrepene startet. Foto: Privat

Hjemme: De to søsknene i sandhaugen hjemme da de var tre år gamle, før overgrepene startet. Foto: Privat

I flere år ble barna hennes utsatt for seksuelle overgrep av en venn av familien: – Ja, jeg ville drepe

Publisert
DEL

I dag ser hun det på familiebildene. Hvordan de to livsglade små søsknene, på et punkt hadde sluttet å smile. Hvordan lyset hadde sluknet i de før så strålende øynene.

Rundt den lille bygda troner høye frodige fjell, som fra et nasjonalromantisk maleri. Et ønske-terreng for rypejakt, fotturer og fiske i elver og vann.

Fra vinduet i stua har hun utsikt mot fjellene. Øynene er tunge.

– Det eneste jeg må fokusere på nå, er å være mamma. Ikke å få vite hver eneste detalj, det vil jeg ikke makte. Det ungene mine trenger er en mamma som står på stødige bein. Det de trenger er at jeg er der for dem. Og det er nettopp det jeg skal være. Mamma. Jeg skal ikke stille spørsmålene, jeg skal berge stumpene, løfte dem opp og ha dem videre i livet. De her ungene skal klare seg.

LES SAKEN FRA RETTSSAKEN: De overgrepsutsatte lever med frykt, traume, skam, angst og selvmordstanker (krever innlogging)

Leide i kjelleren

Gutten hennes var seks år gammel da de første overgrepene skjedde. Hun vet det nå. Hun vet at mannen som mer eller mindre bodde i etasjen under, han som så overbevisende lekte med ungene og som tok sønnen hennes med alene på fisketur i fjellet, hadde helt andre hensikter.

– Jeg leide i utgangspunktet ut til ei dame jeg kjenner da hun høsten 2004 var i beit for bolig. Da hun to år etter fortalte at hun hadde truffet en mann på nettet, ba jeg henne om å være forsiktig. «Du kan aldri vite» advarte jeg.

Fra høsten av i 2006, da ungene gikk i første klasse, flyttet mannen mer eller mindre inn til sin nye kjæreste i underetasjen.

– Det jeg syntes var litt merkelig var at når jeg søkte opp navnet hans, fant jeg det ikke noen steder. Han var verken på Facebook eller hadde telefonnummeret sitt registrert.

LES OGSÅ: Overgrepsdømt må i forvaring og betale millionerstatning til ofrene

Alene: I dag vet hun at når han dro på turer alene med ungene, misbrukte han dem begge.

Alene: I dag vet hun at når han dro på turer alene med ungene, misbrukte han dem begge. Foto:

Virket høflig

Ungene var fra de var bitte små, vant til å gå fritt mellom etasjene. De likte godt å være på besøk og var alltid velkommen hos henne som leide i underetasjen.

Selv om mora var skeptisk til å la ungene sine vandre fritt mellom etasjene etter at den fremmede mannen hadde flyttet inn, endret hun mening etter hvert. Han virket jo så høflig og hyggelig?

– Alt han fortalte var veldig overbevisende. Også om hvorfor fortiden hans virket så diffus for oss. Jeg ble overbevist om at ungene mine var trygge.

Begge de yngste barna hennes hadde alltid vært svært livsglade unger. Hun blar gjennom album på pc-skjermen. Barneansikter fulle av smil og strålende glade barneøyne, friske røde kinn.

– De smilte så strålende, alltid. «Hei verden, her kommer vi» Og de gjorde alle rundt seg like glade.

Etter førsteklasse var det som om noe brått hadde sluknet.

– Se blikket og draget over ansiktene. Se øynene. Ser du at det er dødt?

Forskjellen er påtakelig. Etter skolealderen er det som om hun viser bilder av to andre barn. Disse ungene smiler ikke, ikke med øynene. Ansiktene er flate, uttrykksløse.

– Burde vi ha sett det? Burde vi ha skjønt?

Hun trekker pusten. Må ta seg inn. I begynnelsen etter at hun hadde fått vite, ville hun drepe.

– Når det går opp for deg at ungene dine over år har blitt utsatt for det mest groteske som barn kan utsettes for. At overgriperen for evig og alltid har knust og ødelagt dette fine og skjøre som skulle være utgangspunktet for dine barns håp om ei framtid: Barndommen, da tar morsinstinktet over. Ja, jeg ville drepe.

LES OGSÅ: Mann (53) dømt til forvaring for grove overgrep mot fem barn, men er fortsatt på frifot: – Alvorlig glipp i politiet (krever innlogging)

Meld fra: - For Guds skyld: Meld fra, ved den aller mindte tanke om overgrep. Heller en gang for mye enn for lite, sier mor til to av de fem overgrepsofrene. Foto: Helle Østvik

Meld fra: - For Guds skyld: Meld fra, ved den aller mindte tanke om overgrep. Heller en gang for mye enn for lite, sier mor til to av de fem overgrepsofrene. Foto: Helle Østvik

Fikk tillit

Det virket som om mannen raskt vant ungenes tillit. Ungene fortsatte å besøke paret i underetasjen. Det hendte også at de passet dem når mora hadde ærender borte fra huset. Som den kvinnelige leietakeren hadde gjort det alene før mannen flyttet inn.

Sønnen var bare seks år første gang han ble med mannen alene på fisketur.

– Fra ungene var bitte små hadde vi tatt de med på tur. Vi hadde overnattet i telt både sommer som vinter, fisket i elvene og på isen. Det hendte også at vi dro ut sammen med leietakerne. Ungene elsket det, derfor syntes jeg det var greit at sønnen min ble med mannen som ifølge ham selv var en ihuga sportsfisker og jaktmann.

Etter en tid ba den lille sønnen tynt om at søstera måtte få bli med de gangene mannen skulle ha gutten alene med på tur eller hjem på overnatting.

– De to søsknene har alltid hatt et veldig nært forhold, så jeg syntes bare det var koselig at søstera også skulle bli med på disse turene.

Mora ser stille ut vinduet, mot fjellene. Hun må ta en pause.

I dag vet hun at sønnen var livredd for å være alene med mannen. Hun vet at alene med ungene, misbrukte han dem begge. Helt fra starten var begge ungene blitt truet. Fra Barnehuset fikk hun vite at de alvorlige overgrepene mot barna har startet så tidlig og skjedde så gradvis at ungene ikke har forstått hva som skjedde. Hun vet at truslene har vært så ekstreme at det skulle gå hele oppveksten før bobla sprakk.

LES OGSÅ: Dømt til forvaring for fem stygge barneovergrep – går løs i denne bygda (krever innlogging)

Samtidig med at gnisten i øynene hadde sluknet, begynte problemene på skolen. Begge barna, særlig sønnen, begynte å opptre utagerende og aggressivt.

– Vi fikk stadig meldinger fra skolen om at ungene hadde en unormal oppførsel, at de opptrådte ekstremt utagerende.

Mora ble innkalt til møter.

– Her var det én ting fokuset dreide seg om, nemlig mor. Noe måtte være galt med min omsorgsevne. Hvordan hadde vi det egentlig hjemme?

Men hjemme var ungene helt annerledes. Det var på skolen at særlig sønnen stadig kunne bli bråsint.

– Jeg skjønte ingen ting, men var åpen for alt. Noe måtte jo være galt.

I 2008 flyttet hun til Alta med begge barna, for å ta høyere utdanning. Her ble ungene utredet. Sønnen fikk diagnosen ADHD og ble medisinert med ritalin.

LES OGSÅ: Overgriper på frifot i Kvalsund

Hjemme: De to søsknene i sandhaugen hjemme da de var tre år gamle, før overgrepene startet. Foto: Privat

Hjemme: De to søsknene i sandhaugen hjemme da de var tre år gamle, før overgrepene startet. Foto: Privat

Klorte seg etter gulvet

– Problemene eskalerte. Ved den minste motstand kunne han sette i å rope og skrike at han skulle drepe, mens han kastet ting rundt i klasserommet. Han ble farlig både for seg selv og andre. Han var 10 år og det måtte flere voksne til for å holde han. En gang jeg kom dit var det fire voksne menn som holdt han fast nede på gulvet, mens han klorte med neglene etter gulvet. Det eneste som hjalp når han fikk disse sinneutbruddene, var mamma.

Det som ofte skjedde i forkant, var at gutten ble sluset inn på et grupperom hvor han ble holdt sammen med en mannlig assistent.

Mammaen har ikke tall på alle gangene hun måtte ile til skolen for å tviholde rundt sin desperate sønn, mens hun gjentok lavt og rolig i et forsøk på å roe han ned «Kjære vennen min. Nå skal du bare tenke på å puste. Bare puste. Alt skal bli bra. Du må bare tenke på å puste og bli rolig slik at vi kan reise oss opp og gå hjem.»

– Når noen gjentar mange nok ganger til deg at du er en dårlig mor, så begynner du å tro på det selv. Kanskje det var min skyld at ungene mine hadde det så vanskelig? Mens sønnen min var utagerende, isolerte datteren min seg. De første årene kunne lærerne finne henne sittende under ei trapp mens hun snakket med seg selv.

«Datteren din snakker med flere stemmer og er slett ikke frisk» var beskjeden fra læreren. Med et usagt hint om at hun måtte være schizofren.

I løpet av de tre årene hun tok utdanning i Alta, hendte det flere ganger at mannen og kjæresten hans, som da hadde flyttet til Kvalsund, passet sønnen.

Avlastningshjem

– Guttungen var mye syk, og siden jeg ikke kunne ha så mye fravær fra skolen, virket det som en bra løsning å ha de som avlastningshjem.

Hun avtalte med de to som gjerne ville passe sønnen, at de burde gå via det offentlige så de kunne få betalt for jobben. Men det ville ikke mannen. «Det kom ikke på tale» sa han. «Dette skulle de gjøre privat, som en vennetjeneste.»

I dag vet hun at mannen fra da han bodde i et annet fylke, tidligere er dømt for overgrep mot små barn. Ved å henvende seg til det offentlige ville han bli bedt om politiattest, og dermed avslørt.

– Jeg glemmer ikke én gang de kom over til Alta for å avlevere sønnen min. Vi sto utenfor huset når guttungen dundret knyttneven rett i en stålcontainer. «Hva er det, hva har skjedd?» ville jeg vite. Men han var bare rasende og sa ikke ett ord.

Da sa mannen: «Gå bare bort. Jeg skal ta meg av dette. Jeg skal ta denne praten, så roer han seg helt sikkert.»

- Vi gikk bort og når han og sønnen min kom inn, så var guttungen rolig.

I dag tenker hun at dette var et av sønnens desperate forsøk på å få henne til å forstå.

Tilbake i Alta ba hun om hjelp og fikk tilbud om et foreldrekurs, det såkalte «Parent management training Oregon»

– Jeg var desperat. Hvordan kunne jeg hjelpe ungene mine, hva gjorde jeg galt?

Etter gjennomført kurs og kartlegging fikk hun beskjed om her var det ikke mye å endre på. Som mor gjorde hun det meste riktig allerede. Hun var på alle måter ei god mor og trengte bare å finspisse enkelte ting.

– Vel og bra. Men jeg forsto egentlig enda mindre da. For hva var galt?

I 2011 flyttet hun hjem igjen med barna og de fortsatte på den lokale lille skolen.

Pekefingeren fra skolen fortsatte. Problemene måtte ligge i hjemmet.

– Dette er tortur

– Like etter at vi hadde flyttet hjem ble jeg innkalt til barnevernet som la fram en bekymringsmelding fra Alta. Mellom linjene lå det at jeg var ei dårlig mor. Da brast det for meg. «Du er klar over at du kan miste ungene dine» var beskjeden jeg fikk fra den ene av de to som møtte meg fra barnevernet.

– «Dette er tortur, når skal jeg få lov til å bare være mamma? Og når skal dere snakke med ungene? Enten får dere utrede og etterforske det som er nødvendig, så vi kan avslutte denne saken. Eller så får dere ta ungene. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre» sa jeg. Men da trakk de seg. «Nei og nei, det var ikke sånn de hadde ment det.»

Våren 2011 nektet sønnen å fortsette med den daglige ADHD-medisinen. Han følte seg konstant dårlig, svimmel og kvalm når han tok den, sa han.

– Vi ga beskjed til legen om at han hadde sluttet å ta medisinen. Han var da 11 år. I ett år hadde han altså blitt medisinert for en diagnose som skulle vise seg å være fullstendig feil.

Somrene 2010 og 2011 ville mannen og kjæresten gjerne ha med sønnen på ferie til familie østover i Finnmark. Der skulle de dra på fisketurer og der var det unger på samme alder som han kunne leke med.

Gråt i telefonen

– På den siste turen det året ringte guttungen hjem og gråt i telefonen. Jeg ville vite hva det var og fikk snakke med mannen. Han bortforklarte det hele med en historie om at hun, kjæresten hans hadde opptrådt litt nebbete mot ungene.

Den 3. desember samme år ringte telefonen hjemme hos familien.

– I andre enden var det en trebarnsfar fra et sted i Øst-Finnmark. Om han hadde kommet til rett person, og om jeg satt? Han hadde noe veldig alvorlig å fortelle.

Sønnen hans hadde akkurat fortalt om overgrep som også hennes sønn skal ha blitt utsatt for. Dagen etter kom han til å levere anmeldelse til politiet.

– Jeg er i utgangspunktet en rolig person. Min første reaksjon var at dette ikke kunne ha skjedd sønnen min. Men jeg sa at jeg skulle snakke med ungene mine.

Hun snakket både med sønnen og datteren, hver for seg.

– Jeg begynte forsiktig og spurte om det var noen som hadde tatt dem på plasser på kroppen som de ikke syntes var greit?

Begge nektet, og mora slo seg først til ro med det.

Vanlig å nekte

– Men så kom det en telefon fra politiet i Øst-Finnmark som gjerne ville ha begge ungene mine inn til avhør. «Det er gjerne sånn» sa de «at unger som over lang tid har vært utsatt for overgrep, først steilt vil nekte for det som har skjedd.»

I januar 2012 reiste familien til Barnehuset i Tromsø hvor de ble møtt av to kvinnelige og en mannlig etterforsker.

– Første avhøret ble gjort av den mannlige. Begge ungene blånektet for å ha blitt utsatt for overgrep. Før vi reiste hjem sa de fra Barnehuset, at det kunne være vanlig at unger vil åpne seg og fortelle etter at de kommer hjem, og at da måtte vi bare ta kontakt.

Begge ungene har i mange år slitt med å få sove. En av disse kveldene hvor datteren ikke fikk sove, spurte mora om det var noe spesielt som plagde henne? Men datteren bare trakk på skuldrene og svarte «Jeg vet ikke. Jeg klarer bare ikke å sove.»

- Jeg ba henne om å legge hodet på puta og prøve å slappe av. Da jeg hørte at det var stille inne fra rommet, trodde jeg hun sov og krøp til sengs.

Klokka halv tre på morgenen, mens mora sov, tikket det inn en melding på mobilen hun hadde liggende på nattbordet.

– Da jeg våknet på morgenen sjekket jeg telefonen. Det var som om alt rundt meg forsvant. Meldingen var fra datteren min og ordene som lyste fra skjermen slo fullstendig pusten ut av meg:

«Det er noen som har tatt meg på plasser på kroppen, som jeg ikke synes er greit»

Mora forsto allerede hvem overgriperen var. Men hun måtte få det bekreftet fra datteren.

– «Tror du at du er klar til å fortelle det samme på Barnehuset i Tromsø?» spurte jeg jenta mi, mens jeg anstrengte meg til det ytterste for ikke å bryte sammen.

– «Ja» svarte hun. Nå ville hun fortelle. Men jeg skulle ikke spørre, jeg skulle bare være til stede, bare være mamma.

Tilbake på Barnehuset satt mammaen og ventet inne på familierommet de hadde fått utdelt, klar til å samle datteren opp de gangene hun kom løpende ut fra dommeravhøret, oppløst i tusen biter.

Alene

Sønnen nektet fortsatt. Helt til mora tok han med på en biltur, bare de to. Her kunne han snakke uten å møte noens blikk.

«Ja» svarte han, med øynene stivt ut frontruta, da hun spurte om det stemte at han hadde vært til stede under overgrepene. «Ja» svarte han da hun spurte om det samme hadde skjedd med han.

«Jeg skal prøve» svarte han da hun spurte om han kunne fortelle til personene på Barnehuset, om det han hadde vært utsatt for.

En prosess som skulle vise seg å bli beintøff, for begge barna.

– Det de forklarte på Barnehuset er at når barn blir utsatt for overgrep fra de er små, så legger de lokk på mye av det. Men det de har blitt utsatt for, jobber hele tiden i det underbevisste. Under avhør kan disse hendelsene bli aktivisert igjen. De kommer til overflaten og ungene husker. Noe som kan være kjempetøft.

I 2013, før saken skulle opp til behandling i tingretten, ønsket forsvareren å innkalle barna til et ekstra avhør.

– Så langt hadde ikke sønnen min klart å åpne seg helt. Det hadde vært for tøft. Men det siste jeg sa før han gikk inn til dommeravhøret var: «Du har bare én ting du kan fortelle, og det er din sannhet. Fortell sannheten, hvor vanskelig den enn er.»

Her, i dommeravhøret, hadde sønnen for første gang klart å fortelle om de grove overgrepene han over så mange år var blitt utsatt for.

Etterpå kunne sønnens bistandsadvokat fortelle at overgriperen var blitt spikret til veggen.

– Hun sa også at hun trodde forsvareren nå helt sikkert angret på dette ekstra avhøret.

Under store deler av rettssaken hadde ikke mora tilgang til å være i rettssalen mens forklaringene pågikk.

– I lagmannsretten hadde jeg bestemt meg for å være til stede når jeg hadde lov. Med overgriperen i samme rom. For jeg visste at nå var han på tur ned og vi var på tur opp. Så dette skulle jeg klare. Dermed hentet jeg en styrke jeg ikke vet fra hvor, og stablet meg inn på en benk bak i lokalet hvor jeg satt sammen med søstera mi. Mens jeg skalv så hele benkeraden ristet.

I september i fjor ble mannen av tingretten dømt til seks års forvaring, for grove og langvarige overgrep mot fem barn over en årrekke.

Overgrepene ble vurdert til å være gjort under særdeles skjerpende omstendigheter.

Mora lar blikket gli ut vinduet og over jordene.

– Sauer har bedre vern i Norge i dag enn hva ungene våre har. Selv om overgriperen ble dømt til forvaring, selv om faren for gjentakelse ble ansett som stor, så har han siden dommen fått gå fritt rundt i Kvalsund.

Et nytt overgrep

I hele denne tiden etter rettssaken har sønnen vært redd for å møte mannen. Han har bevæpnet seg både med spraybokser, skrujern og kniv under jakka, klar til å forsvare seg dersom mannen skulle komme. Han har løpt omveier og han har gjemt seg.

– At den dømte gjerningsmannen har et bedre vern enn ofrene er horribelt. At det er ungene mine som må løpe for å gjemme seg vekk, av frykt for å treffe han, er horribelt.

– At politiet unnskylder seg med sykemeldinger, ferieavviklinger og jeg vet ikke hva, for ikke å ha villet ta tak i saken, er horribelt. At dette får skje, er et nytt overgrep mot disse barna. Det er som om dommen ikke har verdi, som om det barna har vært utsatt for, ikke er alvorlig nok.

Ungene hennes har begynt på skole et nytt sted. Men hun følger dem tett og de går begge fast til traumebehandling. Datteren med diagnose posttraumatisk stresslidelse og sønnen med to diagnoser, begge relatert til overgrepene.

– Overgrepene er noe de kommer til å slite med, mest sannsynlig hele livet. Overgriperen har for evig og alltid knust og ødelagt noe fundamentalt. Tilliten til andre mennesker, til voksne og autoriteter blir vanskelig. Den første romansen, det første samleiet, alt det er de frarøvet.

Det som mellom to voksne skal være nært og fint er gjort om til noe stort og stygt. De er frarøvet så mye.

Selv om tilliten til politiet og systemet er tynnslitt, berømmer mora oppfølgingen ungene har fått fra Barnehuset i Tromsø og fra hjelpeapparatet på det stedet hvor de nå går på skole.

– Disse ungene skal greie seg. Sånn er det bare. Heldigvis har vi mange med oss på veien, mange som er profesjonelle i de jobbene de gjør. Likevel ønsker jeg meg at vi blir bedre på å se. At skoler og barnehager blir bedre på å fange opp signaler. I dag vet jeg for eksempel at symptomene på ADHD og overgrep er nøyaktig de samme. Skole- og barnehageutdanningene må bli bedre.

– Og for Guds skyld: Snakk med ungene og meld fra ved den aller minste mistanke om overgrep. Heller en gang for mye enn en gang for lite.

Artikkeltags