Gå til sidens hovedinnhold

«Sannheten er ikke alltid lettfordøyelig»

Laksendene og alle de andre medsammensvorne er i skuddet – enda en gang.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når krybben tømmes bites hestene heter det på folkemunne. Dette gjaldt i de dagene da hestene regjerte i Tanadalen og tingene tilstand er ganske så lik i dag. Noen ting går framover, noen ting står på stedet hvil og andre ting går den veien høna sparker. Laksens situasjon i Tanaelva tilhører den siste kategorien.

I Tanavassdraget, verdens potensielt største gyteområde for atlantisk laks, er det krise, en krise som er forutsett siden den gradvis har utfoldet seg gjennom flere år. Objektive beregninger viser at krisen nå er så akutt at gytebestanden av laks er nede på noe titall prosenter av potensialet. Med så få mammaer & pappaer blir det mindre avkom – en biologisk selvfølgelighet som alle forstår, og som alle er enige om.

Få aktiviteter påkaller større engasjement enn laksefiske, her er det både penger og kultur i en innholdsrik røre, og mange har sterke meninger, så også omkring Tanaelvas miserable situasjon. Og da skylder man lett på «de andre».

Kortversjonen er at befolkningen på finsk side fra Nuorgam hele veien opp til Angelli mener at norsk garnfiske i sjø og elv er synderen. På norsk fastboende side er det den finske turismen som er hovedårsaken. Blant sportsfiskere på begge sider av elven er det sjøfiske generelt, og i Tanafjord bassenget spesielt, som er problemet.

Og til slutt er det en mosaikk av meninger som går på kryss og tvers av dette, litt avhengig av dagsformen, blant annet får den nasjonale forvaltningen på pukkelen av dem som mener at lokalt kan man dette med lakseforvaltning bedre enn nasjonale forvaltningsorgan. Det klages på kunnskapen er på engelsk og lite tilgjengelig. Vi sier: bruk Google oversett tasten, da kan man velge mellom 180 ulike språk, noe for enhver smak og hode.

Forskerne på sin side, fra både Utsjok- og Tromsø-miljøet, konkluder kun med at den totale fangstdødeligheten har vært for stor i lang tid, og foreskriver et fangstforbud som medisin for å bedre pasientens tilstand. Legen i Finnmark som i sin tid skrev ut resept på tråsykkel til en overvektig pasient ble heller ikke populær, men objektivt sett var det riktig, sannheten er ikke alltid lettfordøyelig.

I NOF Finnmark følger vi denne debatten med interesse, siden vi som fuglevernforening er spesielt opptatt av fugl, fisk og folk relasjoner. Vi har lagt merke til, ikke uventet, at fokuset på «de i naturen som naturlig spiser fisk» (fugl og pattedyr), blir pekt på som en viktig grunn for tilbakegangen av laksebestanden i Tana. Laksender, kobbe (havert og steinkobbe) og oter nevnes i denne rekkefølgen som noen færinger.

I NOF Finnmarks organ «Lappmeisen» skriver vi mye om dette, dette kan vi gjøre fordi det er utført et betydelig arbeid gjennom mange år, som dokumenterer situasjonen i Tana mhp. på laksendenes rolle i økosystemet. I 1981 og i år 2000 ble det skutt 388 laksender i Tanamunningen for nettopp å se på mageinnholdet hos disse fuglene.

Her ble det pukket ut 2.308 øresteiner for artsbestemmelse, hvorav kun 2 øresteiner tilhørte laksesmolt. Ikke overraskende var sil (tobis) den viktigste matkilden for de store laksandmengdene som er i Tanamunningen fra midtsommers og utover høsten. De er jo ikke der for laksens del, men pga. av all silen disse fuglene kommer til Finnmarksfjordene våre. Det er laksandmannfolk som har ungefri og laksandungdommer som ennå ikke har fått familie, som kommer fra hele Østersjøen. Laksesmolten, jo den har dratt til havs allerede i juni, lenge før endene kommer. Husk det til neste gang dere ser alle de flotte fuglene ved Høyholmen/Lavonjarg.

Når det gjelder presset fra pattedyr som oter og kobbe, så er det så sporadisk at det kun har en antikvarisk verdi, de ses ja, men utgjør ingen nevneverdig predasjon. For den stedegne bestanden av laksender som hekker i Tanavassdraget, og som ikke beiter i munningen, men tar føden i elva, vet vi lite.

Det vi derimot vet er at laksand som art er minst 800.000 år gammel, og har antakelig vært i Tanavassdraget siden tidens morgen – i hvert fall lengre enn oss mennesker som art. Vi bikker knapt 150.000 år, i Tanavassdraget, 10 000 år, kanskje, basert på Varanger-utgravinger på blant annet Mortensnes. Videre, disse fuglene, som oss, søker minste motstands vei; hvorfor jakte på en kjapp én når det er lettere å ta en slapp én, som smaker like godt.

Østfisk og ulke befolker vassdraget, de er tregere enn kvikke lakseunger ifølge videoer av elvesamfunn, og de er også god andemat.

Nasjonalt har vi mange lakseelver, nasjonalt har vi mange effektive forvaltningsregimer for disse elvene som ivaretar mange interesser, dette gjelder også i Finnmark. I Tana er det kompetanse på nasjonal fiskeriforvaltning, der er folk som har vært med på å gjennomføre verdens mest vellykkede snuoperasjon ved å minske fiskepresset på norsk atlantisk torsk, en bragd og suksesshistorie som aldri fikk den honnør den fortjener.

Og som har hatt enorm økonomisk betydning for hele kysten. Forvaltningen av laksebestanden i Tanaelva er et mikrobilde av de marine utfordringene på første det av 2000-tallet, derfor slutt å skyld på laksendene og alle de andre urinnvånerne i elva, ta ansvar og ta det onde ved roten og få ned fiskepresset.

Kommentarer til denne saken