Vi ble fikk en arv av vår fornorskede foreldregenerasjon som ville oss det beste, nemlig å bli så norske som mulig og ikke fremelske vår egen samiske kultur. Foreldregenerasjonen gjorde det fordi de så muligheten for sine barn til å få utdannelse gjennom skolegang. Da måtte de lære best mulig norsk.

Resultatet ble at på par tiår var samisk språk nesten borte i Unjárga. Det startet det på 1940-50-tallet. På 1950-tallet var det i Nesseby skoleklasser hvor så å si alle barn ikke kunne norsk da de begynte på skolen. På begynnelsen av 1970-tallet var situasjonen det motsatte. Nesten ingen barn var samisktalende da de begynte på skolen. Foreldrene var stort sett samisktalende, ofte en av foreldrene.

Foreldrene, født på 1930-40-50-tallet, hadde gjort jobben sin. Barna var blitt norsktalende med noen få unntak av samisktalende barn. Men ble det bedre. Ble de mer skoleflinke, ble det mer høyere utdanning for de barna, ble barna mer fornøyd med forfedrenes valg enn de få som hadde lært sine barn både samisk og norsk. I ettertid kan man si nei. Det ble ikke bedre. Men det er ikke foreldrenes skyld. Forvandlingen var et resultat av par hundre års aktiv fornorskningspolitikk, sammenfalt med samfunnsendring der fokuset var retta mot skolekarakterer og at utdanning krevde norskkunnskaper og samtidig fortrengte det samiske språket.

Gatenavn i Nesseby

Jeg ble valgt som medlem i Nesseby kommunestyre i 1971. I den perioden ble de første boligfelt regulert i Nesseby. Det første var boligfeltet på Nesseby kirkested. Jeg foreslo at det skulle være samiske gatenavn og argumenterte med at det var gode stedsnavn i det regulerte området. Forslaget ble støttet av representantene Olav Magnar Dikkanen, Småbrukernes og Fiskernes liste og Kåre Dikkanen som representerte Senterpartiet som jeg. De andre partiene var Høyre og Arbeiderpartiet. Den politiske ledelse var Johan Per Erik Store og Iver Andreas Iversen, Arbeiderpartiet og Nils Banne, Høyre. Alle var fra Karlebotn. Forslaget mitt ble nedstemt uten at posisjonen ville diskutere saken.

Andreas Iversen ble ved kommunestyrevalget i 1979 den største strykekandidaten på Nesseby Ap`s kommunestyreliste, sammen med sin nevø, Birger Dervo. Dervo havnet etter hvert i Fremskrittspartiet og Andreas Iversen kom 4 år senere i kommunestyret på Samelista. Om Andreas sitt samepolitiske engasjement var grunnen til at han ble skvisa ut av Ap, vet jeg ikke. Andreas ble i hvertfall en profilert og radikal samepolitiker i Nesseby.

Neste regulering var Njiđggonjálme som da ble døpt til et navn som aldri hadde eksistert, Vesterelvnesset. Om den gatenavnsaken til det boligfeltet var behandlet i kommunestyret eller om det ble avgjort i formannskapet, husker jeg ikke. Men det hadde uansett ikke blitt noen samiske gatenavn. Motstanden til samisk var for stor blant flertallet i kommunstŧret.. I den perioden ble det også bestemt at boligfeltet i Karlebotn skulle ha et norsk gatenavn

Samepolitisk utvikling

Jeg ble valgt som ordfører i Nesseby 28. november 1979. En av mine hjertesaker, var å løfte opp samiske saker i Nesseby. Det ble jobbet på flere arenaer, først og fremst gjennom Nesseby Sameforening, der jeg var aktiv og gjennom Nesseby kommunestyre. Utover 1980-tallet ble det etablert samisk barnehage, Unjárgga Sámiid Duejje/Nesseby Samehusflid, Duejjáriid Dállo, Varanger Samske Museum, Nesseby kommunestyre slutta seg til Samekulturutvalgets innstilling og Samerettsutvalgets innstilling.

I 1980 fikk kommunen tilbud midler fra Kommunaldepartmentet til å opprette en tolkestilling, forgjengeren til dagens Isak Saba Senter. Daværende rådmann Martin Jensen skrev en 41 siders motargumentasjon og konkluderte med at Nesseby kommune ikke trengte en tolkestilling da det var en et bokforlag i Båteng.(Forlaget jobbet med bokutgivelser og hadde ingen tolketjeneste). Rådmannens innstilling ble nedstemt da vi hadde flertall i kommunestyrer, Samefolkets Parti, Senterparti og H3, tre høyrerepresentanter som var kastet ut av Nesseby Høyre. De som støttet rådmannen var Arbeiderpartiet. Det ble argumentert med at nu viste ikke folk om de var kommet til Russland eller Kina hvis de kom og hørte på kommunestyremøtene eller når det ble svart på samisk i på kommunens sentralbord. Inger Katrine Juuso ble ansatt som den første kommunetolken og fikk merke en del av kulden mot det samiske. Jeg innførte samisk som møtespråk. I begynnelsen var jeg alene om å bruke samisk som møtespråk. Selv flertallet i kommunestyret var samisktalende, var samiske forvaltningstermer fremmede.

Samtidig som dette skjedde, kom det til en ny generasjon på slutten av 1970-tallet som begynte å prate samisk til sine barn og som sto bresjen for å drive den samiske barnehagen som Nesseby Sameforening og Nesseby Flyttsamelag etablerte i 1980-81.

To viktige personer

Med til vårt flertall tilhørte Karin Pleym, opprinnelig Vardøværing som ble gift Pleym i Nesseby. I en samtale vi hadde i den perioden hvor jeg sto med å få gjennom samepolitiske saker i Nesseby kommunestyre, som oftest med grundige diskusjoner i forkant av kommunestyresakene, sa Karin til meg: «Det er ikke alltid jeg enig med deg i samesakene, men jeg vil alltid støtte deg fordi jeg ser at de er viktige for deg og jeg vil ikke at arbeiderpartiet skal få ødelegge for deg». Det var en veldig viktig støttærklæring.

Olav Eriksen var en arbeiderpartiets representanter i den perioden. Over en kaffekopp på Berners kafe kom vi inn på de samepoliske sakene i Nesseby kommunestyre. «Det er ikke slik i arbeiderpartiet, at vi er i mot de samepolitiske sakene. Vi er flere som har villet støtte deg. Men vi må forholde oss til gruppeflertallet». Ikke lenge etter den samtalen, skjedde det en endring. Arbeiderpartiets representanter ble fristilt til stemme slik de ville i samepolitiske saken og alkoholløyvesaker. Arbeiderpartiet ble også påvirket av yngre, samepolitiske krefter i partiet, bl.a. Magnhild Mathisen som bidro til mer positivitet til samisk. Resultatet ble det en positiv stemning i Nesseby kommunestyret til det samiske, stort sett. Olav og jeg snakka senere flere ganger om hvor viktig det var at samesakene kom på dagsorden i Nesseby.

Bergveien

Jeg satt i formannskapet da det skulle gis navn til den siste veistubben som ble bygd på Vesterelvnesset. Den ligger like nordøst for Nesseby rådhus. Arbeiderpartiet hadde flertall i kommunestyre og formannskap. Jeg foreslo at gata skulle ha et samisk navn. Saken ble behandla i formanskapet. En av arbeiderpartiets representanter, Ester Olsen, syntes at det var et godt forslag og hun støttet forslaget. Men etter en diskusjon i formannskapet, forandret hun mening og sa at hun ikke kunne stemme mot sine to partikolleger i formannskapet. Vi snakka litt om det etter møtet, og hun fremhevet de måtte holde sammen, arbeiderpartigruppa. Jeg kjente Ester godt og vi snakka om de samepolitiske sakene. Mot slutten av hennes kommunestyreperiode utrykte hun oftere og oftere støtte til samiske saker også ved avstemninger i kommunestyret, men lojaliteten til de i partiet som ikke kunne støtte samesakene helhjertet, fulgte med henne hele tiden og hun måtte også støtte dem.

Dálveluodda, Mággárohto

Da boligfeltet i Varangerbotn ble regulert rundt år 2000, ble det oppnevnt en arbeidsgruppe som skulle komme med forslag til de nye gatenavn. Jeg var med i gruppa. Navnekonsulenten, våre rådgivere, var Anna Pettersen og Edvind Tapio som begge var født, oppvokst og bodde i Varangerbotn. Deres opplysninger om stedsnavnene, førte til at to gater ble til Dálveluodda=vintertråkket der de kjørte opp med hest om vinteren og Mákkárohto=Magga sitt kratt. Navnet er senere forandret til Mággárohto som ikke er riktig rettskrivning, men som gjør at de samisktalendeikke misforstår Mákká=Magga sin, til det norske makk.

Det tredje gatenavnet ble et kompromiss. Mariann Nilssen som også satt i komiteen, ville ha Antis vei, siden den gikk forbi den tidligere Antigården og Antis jorder. Jeg opplyste at Anti sine hadde samisk navn, Ádjuš/Ájjuš. Kompromisset var at Máriann skulle få sin vilje på sin norske kvote. Dette gikk greit uten noe dramatikk. I ettertid kan historikerne tolke det som en av fornorskningsarven. Hadde Mariann vært samisktalende, tror jeg gata hadde blitt Ájjušgiedde eller Ájjušgeaino. I allefall har alle de tre gatenavnene i Varangerbotn glidd godt inn i folks erkjennelse.

Samiske stedsnavn på i utmarka

Elgjegere og andre ikke samisktalende må forholde seg til samiske stednavn i urmarka, spesielt i Kautokeino,Karasjok, Tana og Nesseby. Har aldri hørt noe klager fra dem om f.eks. Čiesterákkas, Diergejávre, Reikejohka, Stállinvárre, Emitueive, Bávšavárre osv. Og mange norsktalende i Nesseby, uttaler greit navnene Háhcconvađđa(jfr. Arild Kero), Baldsvađđa, Máttavárre osv. Dette viser at det går an, når viljen er tilstede og det ikke finnes alternativer

Movss Niillas og Niillas Heandarak

I et nylig oppslag på Nesseby oppslagstavle skrev Thorbjørn Bjørkly om hvor det ble av de samiske gatenavnene som kommunestyret vedtok i 2016, tok det bokstavelig talt helt av. Movss Niillas og Niillas Heandar var personnavnene gatenavnene på Nesseby kirkested som kommunestyret vedtok og som nu skaper et voldsomt engasjement blant folk i Nesseby.

Det er vanlig overalt at kjente personer, kulturpersoner o.l., får gater oppkalt etter seg. I Vadsø har de «stjålet» navnene Isak Saba, A.G. Nordvi og misjonærene Isak Olsen og Thomas von Westen som alle virket i de samiske områdene, særlig i Nesseby, og kalt gater etter dem. Men de har også Vadsøpersonligheter som Henry Karlsen, Terje Wold og prost Berunka, for å nevne noen.

Hvem var Movss Niillas og Nillas Heandarak?

Movss Niillas/Nils Mosesen Nikke(1883-1963) var en utrolig begavet forteller, joiker og sanger. Han var en dyktig utmarksutøver, jeger og fangstmann. Han var en flink gammebygger og ble ofte brukt som gammebygger av bygdefolket. Han hadde sjøl flere gammer i Bergebydalen. Som forteller, joiker og sanger, har folkeminneforskeren Eliel Lagerkrantz utgitt hans fortellinger, joiker og sanger i bokform, ca 150 i antall. Lagerkrantz skrev på fonetisk samisk og tysk. Jeg oversatt en god del av dette til norsk og identifisert personene han joiker. Mange av de som nu deltar i facebookdebatten om gatenavnene finner sine forfedres joiker der. Oversettelsen finnes på Varanger Samiske Museum. Å kunne over 100 joiker og sanger, noen med veldig lang tekst, er en bragd i seg sjøl. Og for oss er det en stor kulturarv. Etter krigen virket han som kirketjener og graver. Samenes venn skrev i 1963 ett minneord om ham, under tittelen «En kristen hedersmann».

Niillas Heandarak/ Henrik Nilsen var en av de første fra Nesseby som tok «høyere utdanning». Han gikk handelskole i Bodø og det var en høy utdanning i den tida. Med den utdannelsen fikk han mange tillitsverv i Nesseby kommune. I mellomkrigsårene var han i Nesseby herredskasserer, tillitsmann for Småbruker og Bustadbanken(lokal bankmann), leder i jordstyret for å nevne noen av hans verv.

I 1927 bygde han som den første der oppe småbruket Bjørkli., i enden av den foreslåtte Niillas Heandarak geaino. Huset, fjøset og bårdstua som de bygde der i 1928 står der slik som de ble bygd.

Ved siden av kuer og hester som var vanlig på bukene den gang, drev de revefarm i ca 20 år fram til krigsårene.I årene 1920-1960 var han primus motor for travsporten i Vadsø-Nesseby-Tana. Han var leder, dommer og utdanna nye travfunksjonæer. Han begynte med kjøp av travhester sørfra allerede på 1920-tallet. Travsporten var en stor og viktig del av hesteeiernes og andres hverdag i den perioden. Han hadde sjøl flere travhester i den nevnte perioden. Den gamle travbanen som ble bygd i 1948, var det han som tegna og leda utbygginga av banen.

Idrettsveien og Skoleveien

De to nevnte navnene kom til på 1970-tallet da Nessebypolitikerne ikke kunne tenke seg samiske veinavn.

Nessebypolikernes, flertallets, må ses i lys av bl.a. det som hadde skjedd et drøyt 10-år tidligere. En regjeringsoppnevnt komite,Samekomiteen kom i 1958, med bl.a. følgende innstilling:

«Komiteen foreslår å styrke samenes kulturelle og økonomiske situasjon. Det dreier seg om bruken av samisk språk i skolen, rådgivende organer i samespørsmål, rett til erstatninger ved industrielle inngrep, konsolidering av et samisk kulturområde, økte samiske sendinger i NRK, en bedre rettsordning, tiltak innen de ulike primærnæringene og andre næringer, etc.»

De foreslo bl.a. tiltak for sjøsamene om bedre forhold for fiskeriene.

Samekomiteens innstilling ble avvist av kommunestyrene i Kautokeino, Karasjok, Tana og Nesseby.

De som satt i Nesseby kommunestyre i perioden 1971-1975, var født på 1920 og 30-tallet, med unntak av undertegnede. De hadde opplevd støyen rundt Samekomiteens innstilling og bar på den lasten.

Da Nesseby kommunestyre i 2016 vedtok navnene Jelgisgiedde og Sueineluehkká, var det med utgangspunkt i at de to stedsnavnene dekket området der gatene var. For bygdefolket er disse to navnene godt kjente. Jelgisgiedde betyr den nakne, flate engmarka. Det er der fotballbanen er og sør, øst og vest for den. Idrettsveien går gjennom Jelgisgiedde. Sueinneluehkká betyr den gressdekte bakken er bakken ovenfor Skoleveien. Men lokalbefolkningen, spesielt de som bodde der, protesterte og fikk viljen sin. De hadde ingen forhold til de lokale navnene. For dem var Idrettsveien og Skoleveien det eneste de hadde forhold til. Det hadde sammenheng med at de som bor ved de to gatene, ikke er vokst opp på kirkestedet, men andre steder i kommunen. Kunnskapen om stedsnavn er veldig snevert knytta opp til nærområdene der folk er vokst opp.

Konklusjon

Da er det bare å håpe at denne gjennomgangen gir en bedre forståelse av at samiske veinavn i Nesseby og en del andre samiske forhold hører hjemme i fornorskningens historiske lys. Og det må vi bare ta til etterretning. Så gjenstår å se om hvor mye som skal oftes på fornorskningens alter.

Men det har skjedd mye positivt omkring det samiske i de siste 50-årene. På 1970-tallet begynte folk å bruke kofte igjen, selv om koftebruken ikke hadde vært helt borte. På 1980-tallet, ble Nesseby kommunestyre mer komfortabel med samiske saker og foreldre begynte i større grad å lære barna sine samisk. På 1990-tallet kom Sametinget og det Nesseby fikk unge, dyktige politikere inn på Sametinget. På 2000-tallet kommer unge som foreldre på banen, foreldre av både samisk og norsktalende foreldre, som sjøl vil ta i bruk samisk og vil at barna deres skal bli samisktalende. Men det er ikke lett for dem. Fornorskningas dønninger finnes fremdeles i form av for lite samisktalende arenaer. Men håper ligger hos dagens unge foreldregenerasjon at de skal lykkes. Et annet positivt trekk er at det flere og flere unge som deltar i debatten. Ofte ser vi at de har et mye mer avslappet og fremtidsretta syn på samesaker, i denne sammenheng også i tilknytning til de samiske stednavnene og veinavnene i Nesseby. De krever og støtter, som i gatenavnsaken i Nesseby, at vi må ikke miste vår kulturarv, våre samiske stedsnavn. Og navnene finnes godt dokumentert i Isak Sabas samlinger med over 3000 stedsnavn i Nesseby.

Men vi må godta at en del av befolkningen ikke er kan ta innover seg endringene som Nesseby kommunestyre foreslo. Det beste er at Nesseby kommunestyre har en bedre prosess denne gangen og tar de berørte får vite mer om lokale forhold, henrunder veinavnsakene har vært på dagsorden de de siste 50 årene og at aksepten for å ta vare på vår samiske kulturarv sakte og forhåpentlig vis sikkert går fremover. Skoleveien og Idrettsveien veien må kunne skrives både på samisk og norsk og mitt forslag er at de samiske navnene er det som kommunestyret vedtok. Det neste håpet er det aksepteres at vi i Nesseby som andre steder, har gatenavn etter kjente bygdeprofiler, slik som det gjøres andre steder. Da vil Movss Niillas giedde og Niillas Heandarah geainno være to gode veinavn.

Siste tankekors og observasjon

Av og til skapes det stor debatt på facebook om ulike samfunnstemaer. Men ingenting slår samiske saker når de dukker opp. De to sakene som har fått flest mulig på banen i det siste, både med støtte til sakene og motstand, er i Nesseby samiske veinavn i Nesseby og Fefo/Karasjoksaken i Finnmarkssammenheng. Begge handler om samiske rettigheter. Er det rett å jobbe for bevaring av samiske stedsnavn? Selvfølgelig er det det. Er det rett å jobbe for lokal forvaltning i arealsaker? Selvfølgelig er det det, slik at vi i Finnmark har en lokal arealforvaltning som i resten av Norge er en en veletablert selvfølgelighet.

Siterer Per Andersen/Uhcc Ánddiš Piera fra et møte om evakueringshøsten 1944: “I gamle dager hadde vi 10, kanskje 12 stedsnavn der vi i dag har bare Áppošborre/Abelsborg, Fuohnjárga/Bunes og Gorŋetak/Gornitak. Vi har ikke lært våre unge de gamle navnene.” Og det stemmer, nesten. De som bor i Muervenjárga og Stuorraváhke, kjenner til de navnene. Men de kjenner ikke til Burnjárčorro og Triffončorro.

6. februar 2021