Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jan Hellesvik stiller i FD 12.02.21 spørsmålet om grunnlaget for å opprette Sametinget er i ferd med å smuldre bort. Dette diskuteres nærmere her.
Formålet med å opprette et Sameting var å gi samene muligheter til å sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, som det ble sagt i Stortinget da man gikk inn for opprettelsen.
«Hva skal man med et Sameting hvor storparten og en stadig økende andel av dets velgere er gjennomurbaniserte mennesker som ikke skiller seg språklig, kulturelt, økonomisk og sosialt fra den øvrige befolkningen i Norge?» spør Jarl Hellesvik i sitt innlegg.
Jeg er enig med Jarl i at samene ikke er noen marginalisert gruppe i det norske samfunnet i dag. De har en levestandard og politisk deltakelse stort sett på linje med andre norske borgere.
Samisk er et levende språk i Norge, og språk er kanskje det fremste kulturuttrykk. Språk er også en måte å tenke på. Samisk er særlig rik på ord og uttrykk som gjelder fjell og natur, vær, vind og snø, utmarksnæring og reindrift. Så lenge det fins noen som snakker samisk, så lever i hvert fall en samisk kultur. Også andre samiske særtrekk lever. Man trenger bare lese enkelte samiske dødsannonser for å se at samer kan ha en annen måte å uttrykke navnegivning/slektskap på en vanlig norsk. Jarl er antakelig enig i at samisk språk og kultur lever i de samiske kjerneområdene.
I innlegget sitt siterer Jarl fra artikkelen « Urbanisering av det samiske elektoratet: En fremvoksende skillelinje i den moderne samepolitikken?» skrevet av professorene Per Selle, Anne Julie Semb og Kristin Strømsnes. Han har tidligere trukket fram boka « Den samiske medborgeren» (2015) av de samme forfatterne pluss en medforfatter. Jeg har lest både artikkelen og boka, og jeg synes det er tankevekkende lesning. (Elektorat = de som kan stemme ved et valg. Her de som står i samemanntallet og kan stemme ved Sametingsvalget).
I boka skriver Selle, Semb og Strømsnes (s 279): «På mange måter kan en si at den norske staten har «reddet» det samepolitiske prosjektet gjennom same- og regionalpolitikken. Uten den omfattende og offentlig finansierte institusjonsbyggingen i det samepolitiske sentrum, Karasjok og Kautokeino . . Denne institusjonsbyggingen har vært en helt nødvendig betingelse for at den moderne samepolitikken har et reelt og dynamisk sentrum». Statens massive satsing betraktes her som høyst nødvendig for å skape utviklingsmuligheter for samisk språk og kultur. Noen vil betrakte dette som sløsing med offentlige midler, gjerne de samme som helst så at det samiske forsvant. For å trekke inn en aktuell sammenlikning: Vår felles eide bedrift Equinor har på noen få år sløst bort en større sum på sitt amerikaeventyr enn det ville koste å drifte Sametinget i flere hundre år.
I artikkelen diskuterer professorene grunnene til at folk melder seg inn i samemanntallet (s 27): «I det samepolitiske sentrum melder en seg i større grad inn for å kunne påvirke samepolitikken, mens det i byene er en betydelig større andel som svarer at de meldte seg inn for å gi uttrykk for egen samisk identitet». Det har skjedd en samisk oppvåkning, der stadig flere anerkjenner sin samiske tilknytning. Denne tilknytningen kan være mer eller mindre sterk, og utelukker ikke at man samtidig oppfatter seg som (mest) norsk. På bakgrunn av den massive fortielsen av samisk fortid som var vanlig etter krigen, synes jeg det er bra at folk erkjenner sin egen historie. Det er fortsatt mye skjult skam for det samiske på kysten.
Bysamene er politisk interesserte og engasjerte mennesker. Det er lite som tyder på at de har meldt seg inn i samemanntallet for å skaffe seg personlige fordeler. Selle, Semb og Strømsnes skriver i boka (s 281): «Samtidig er, i alle fall på mer prinsipielt grunnlag, bysamene forstått som like mye samer som de som bor i kjerneområdene»
Alle samfunn endres over tid og politikk må stadig fornyes. Det er liten grunn til å tenke seg at samene skal være et museumsfolk som sitter med uendret språk og kultur. Professorene reiser spørsmålet om hvordan et økende antall bysamer i samemanntallet kan forskyve vektleggingen i samepolitikken fra i hovedsak å være opptatt av utkantstrøk og småskalaproduksjon mer mot også å engasjere seg i forhold som er viktige i bysamenes hverdag. Her kan det vise seg konflikt og skillelinjer, men det er vel vanskelig å tenke seg en aktiv politikk uten konflikt og skillelinjer. De skriver i artikkelen (s 30): «Eksisterende studier påpeker at samiskheten endres og fornyes i byer, og livet i en by innfører et dynamisk element i forståelsen av innholdet i samisk kultur, som kan være nokså løst koplet til bestemte landområder og utnyttelsen av naturressursene der».
Her er det snakk om UTVIKLING av samisk språk, kultur og samfunnsliv, noe som nettopp var noe av formålet med Sametinget. De tre professorene har en helt annen forståelse av Sametingets rolle enn Jarl Hellesvik. Det er bra at Jarl leser faglitteratur, og enda bedre om han også får med seg konklusjonene i den litteraturen han leser.
Kommentarer til denne saken