Så feil kan man ta. Krabba var nok en av de første som ble tatt i Varangerfjorden. Men siden er det blitt kokt mye kongekrabbe i den gamle ertesuppe kasserollen

Av

Vilfred Ingilæ forteller om sitt første møte med kongekrabben på 70-tallet og hvordan de tilberedte det de den gangen ikke visste hva var i dette innlegget.

DEL

MeningerDet var i 1970-årene.

Et av de første årene jeg jobbet som lærer i Bugøynes. En av fiskerne i bygda var Eilif Salangi (1949-2015). Han drev med fjordfiske den gang, og fortsatte som fisker resten av livet, bare med små avbrudd fra fiskeryrket i korte perioder da han jobbet som vikar på forskjellige fyrstasjoner i fylket.

Som fisker hendte det han fikk fisk som ikke var helt vanlig her nord i garn og på andre redskaper. I veldig sjeldne tilfeller måtte vi bla opp i fiskebøker og finne ut hvilken fisk det var. Dette var som alle forstår i tida før internett, faktisk før videoalderen også, den gang man hadde noe som het bøker. Oppslagsbøker. Leksikon og sånne kuriositeter som man måtte slå opp i og bla i. Fram og tilbake, se på bilder, lese tekst, se i register.

Sånn gikk nå timene. Både hjemme og på skolen.

Så var det en vinterdag jeg kom hjem fra jobben at jeg ble møtt av en diger skapning som hang over et gammelt meierispann som sto på trappa. En krabbe av voldsomme dimensjoner. Jeg forsto straks det var Eilif som hadde dratt den opp fra dypet og plassert det på spannet for seinere studier utover kvelden.

Et par timer seinere kom han på besøk for at vi sammen, ved hjelp av diverse oppslagsverk, skulle prøve å finne ut hva utysket var. Det nærmeste vi kom var trollkrabbe, uten at vi var overbevist, til det var beina alt for kraftige når vi sammenlignet med trollkrabben vi fant på et bilde. Men vi hadde også både sett og hørt at krabber kunne spises selv om ingen av oss hadde gjort det.

Så da var det kokebøkenes tur. Kokebøker som stort sett besto av mye tekst og noen sort/hvittillustrasjoner. Man skulle neste tro dette er hundre år sida, men det var altså i 1970-årene. I den tida man brukte kokebøker for å finne oppskrifter i, ikke for å sitte å sikle over fargebildene. Nå er vel også den tida forbi.

I dag er det matprogrammer på TV og internett som er det store.

Vi var skeptisk til krabbespising, reker hadde jeg jo for så vidt lært å spise da jeg var borte for å få meg en utdanning, før det hadde jeg så vidt smakt på det, selv om familien hadde båt og drev reketråling på fjorden. Kokeboka fortalte hvordan krabber skulle kokes. Helst levende, men siden dette var en kald vinterdag regnet vi med at krabba på trappa fortsatt var etende selv om den var død.

Jeg måtte finne fram familiens store ertesuppe kasserollen fra den tida familien besto av elleve personer. Men det var fortsatt ikke mulig å få krabba ned i kasserollen, beinan stakk fram under lokket. Vi studerte kokeboka på nytt og fant ut at mesteparten av maten i krabba skulle være inne i kroppen.

Hva gjorde vi så? Jo, vi kutta vekk alle beina og kastet dem i søpla. Da ble det plass til den voksne krabba, ikke sånn småtterier de drar opp i dag. Det gikk som det måtte gå. Etter at krabba var kokt vel og lenge tok vi den opp og sjekket innholdet inne i skallet. Tarmer, gjeller, magesekk, rogn og hva det nå var. Vi fant fort ut at det ikke var spiselig og sendte alt samme veien som vi hadde sendt klør og bein tidligere. I søpla. Og vi slo fort fast at uansett hvilken krabbe det var som var kommet opp fra dypet så var det ikke noe som kunne brukes til menneskemat, eller utnyttes økonomisk.

Så feil kan man ta. Krabba var nok en av de første som ble tatt i Varangerfjorden. Men siden er det blitt kokt mye kongekrabbe i den gamle ertesuppe kasserollen. Den fikk en ny vår og kom til heder og verdighet igjen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags