Gå til sidens hovedinnhold

Rusreformen skaper splid

Skal vi slutte å straffe syke mennesker, eller åpnes det opp for at rikinger som har lyst å ta kokain i helgene etter mal fra «Exit» nå kan gjøre det uten å være bekymret for straff?

Ukeslutt

Det er mange meninger om regjeringens rusreform «Hjelp i stedet for straff».

Noen ting bør være ganske greit å være enig om i denne saken. Og det er at det å straffe gjengangere som stadig dukker opp på rettens berammingslister knyttet til rusrelaterte brudd, det er det liten vits i. Den straffen som ilegges vil ikke føre til noen endring i atferd neste gang. Det er helt sikkert og erfart gjennom tiår.

Samtidig vil en avkriminalisering også gjøre at ungdom som havner borti et rusmiljø, ikke vil få rullebladet sitt ødelagt for all fremtid. De får på mange måter en ny sjanse, som de ikke gjør i dag. En dårlig avgjørelse om å ta en joint på fest bør ikke for eksempel ødelegge alle drømmer om å studere i USA. I dag er det slik at det blir betraktelig vanskeligere å oppnå slikt med narkotikalovbrudd i bagasjen.

Det er selvfølgelig en god grunn til at narkotiske stoffer ikke er lov. Mange stoffer er både svært helseskadelige, avhengighetsskapende og kan utløse psykiske sykdommer. Det er ikke en ønskelig situasjon for samfunnet at bruken blir mer utbredt. Så er det viktig å ha med seg at det er en vesentlig forskjell fra for eksempel Amsterdam og enkelte stater i USA, hvor omsetning er regulert og tillatt. Norge skal ikke legalisere narkotika, men avkriminalisere det. Det er ikke det samme.

Samtidig vil det alltid kunne være en konsekvens at når noe ikke lengre straffes, så vil terskelen bli lavere for å prøve. Man løper en noe mindre risiko. Det må man ha med seg, og rigge systemet slik at det fortsatt har en konsekvens som ikke senker terskelen altfor mye for å ta risikoen. En oppfølging i helse- og sosialsektoren og eventuelt gjennom barnevernet kan nok oppfattes like ubehagelig som et opphold på en celle og en tur i retten.

Det kan heller ikke være noe mål at den åpenbare omsetningen som foregår av narkotiske stoffer får bedre rammevilkår gjennom den nye reformen. Det er viktig at dette aspektet ivaretas godt. En narkotikaselger for eksempel ved Akerselva i Oslo, hvor det allerede i dag pågår åpenlys omsetning, må ikke komme unna ved å kunne hevde eget bruk. Det ligger en åpenbar risiko for at det kan bli vanskelig å straffe disse om de har kun mindre mengder på seg.

Politimester i Finnmark, Ellen Katrine Hætta, har vært blant de argeste kritikerne til reformen. Det er forståelig at politiet er skeptiske. Når vi vet at det har vært saker i Finnmark der narkotika har vært omsatt på ungdomsskoler, så er det ikke rart at politiet frykter å miste virkemidlene man har til rådighet for å bekjempe utbredelsen. Spørsmålet her blir jo hvilke ressurser som følger med overfor kommunene, slik at de blir satt i stand til å faktisk følge opp disse sakene på en god måte. Det kan ikke være et pliktløp med gjennomføring av prat med sosialarbeider og at man så sendes ut med klapp på skuldra som det eneste som skjer for å få avsjekket saken i statistikken og gå videre til neste.

Det kan likevel være at det er en litt gammeldags tilnærming å benytte straff fremfor andre virkemidler. Slik vi forstår det er ikke målet å gjøre det enklere å bruke narkotika, men at reaksjonsformen blir endret. Noen som er avhengige og ikke klarer å slutte med narkotiske stoffer, kommer ikke til å slutte noe mer ved at de blir puttet i fengsel. Det har rett og slett ikke noen effekt.

Det er viktig å merke seg at det fortsatt skal være ulovlig å dele eller gi narkotika til andre. Å selge er også ulovlig. Avkriminaliseringen gjelder kun eget inntak. Og det skal fortsatt ha en konsekvens når man blir tatt.

Saken har skapt stor splid i flere partier. Arbeiderpartiet er for eksempel svært delt i spørsmålet. I behandlingen av saken er det viktig å ha med seg at denne endringen vil ha både fordeler og ulemper.

Det finnes neppe noe klart fasitsvar på hva som blir riktig å gjøre, men at man må gjøre noe med lovgivningen i dag og dreie fokuset virker åpenbart. Det er samtidig viktig å ivareta hensynet til å holde bruken nede. I mange andre land, for eksempel USA, er bruk av cannabis nærmest blitt sidestilt med alkohol. Man kan sikkert diskutere seg grønn over hva som er mest skadelig av de to stoffene, men det er ikke det som er saken og formålet med denne rusreformen, og blir dermed ganske irrelevant.

Å prøve noe nytt på dette feltet, er neppe feil uansett. Regelverket er rett og slett modent for å oppgraderes og virkemidlene i verktøykassa kan med fordel gjennomgås på nytt. Dersom det følger med full finansiering til kommunene, er det vel verdt et forsøk å gjøre noe annet, ettersom systemet i dag ikke fungerer optimalt.

Kommentarer til denne saken