Gå til sidens hovedinnhold

Rusorganisasjoner for hvem?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har nå i lengre tid stilt meg selv dette spørsmålet. Fra min synsvinkel fremstår det som underlig at store mediehus som NRK, TV2, VG, Dagbladet og Aftenposten ikke ser ut til å se behovet for å stille det. Det kan selvsagt være mange grunner her. En grunn er den generelle kompetansen om rus. En annen kan være viljen til å grave litt dypere inn i dette temaet. Et annet moment, og kanskje det viktigste, er at rusorganisasjonene har fått gjøre seg så mye større enn de i virkeligheten er, kunstig store på flere måter.

Ett ledd i dette er at rusorganisasjonene har fått opptre som om de har monopol på sannheten. I forlengelsen av dette monopolet, har de som ikke tilhører de etablerte rusorganisasjonene svært vanskelig for å bli hørt. Dette inntrykket forsterkes ved deltakelse i diskusjoner på Facebook- som nå er blitt en viktig politisk arena enten vi liker det eller ei. Undertegnede er blitt forsøkt idiotforklart av både lederen av RIO og denne organisasjonens tilhengere. Hver gang jeg stiller kritiske spørsmål på innlegg som er postet på FB, svares det enten med spørsmål tilbake, eller med at det jeg skriver er svada, selvsagt uten å konkretisere hva som fortjener denne betegnelsen. Dette er en hersketeknikk som vi ser i veldig mange rusdebatter på FB. Hva medier og storsamfunnet neppe er klar over, er at majoriteten av rusmisbrukere ikke er representert i de etablerte rusorganisasjonene, og at de heller ikke har noen stemme i ruspolitikken og i rusdebattene.

I dag har jeg ikke oversikt over hvor mange rusorganisasjoner vi har i Norge. Men jeg har «Googlet» litt, og kommet frem til at det er mellom 15 og 20 organisasjoner. Jeg har også stilt spørsmål om hvilken påvirkningskraft disse organisasjonene har ovenfor politikere: Hva har de fått gjennomslag for av saker som har kommet brukerne til gode? Ingen har svart meg på disse spørsmålene. Hvorfor spør ingen flere om dette? Det har heller ikke vært noen interesse for å diskutere ting som berører rusmisbrukerne direkte. Det synes som om ingen egentlig er interessert i å vite om hvor mange rusmisbrukere vi har i Norge i dag, ei heller om hvor mange som står i kø for å få behandling. Sist men ikke minst, virker det som om man sjelden spør om hvor mange som blir friske og klarer å kutte ut rusen etter behandlingen, og hvordan brukerne oppfatter behandling og ettervern. Hvordan skal vi noen gang kunne forbedre ruspolitikken og rusomsorgen når ingenting kommer til syne, og når det lille som forskes på ikke kommer til offentligheten. Er ruspolitikk og rusomsorg noe som ingen virkelig bryr seg om?

Hvor mye bidrar staten med til alle disse organisasjonene? Hvis målet er å jobbe for rusmisbrukere, hvorfor gjøres det ikke etter mønster av andre slagkraftige organisasjoner som ivaretar andre sykdomsgrupper? Det ville være naturlig å danne en medlemsbasert landsorganisasjon med lokallag over hele landet. Det er på sin plass å spørre om dagens rusorganisasjoner er i ferd med å bli noen nymotens sekter hvor målet er å suge staten for så mye som mulig av midler for sin egen vinning uten at selve saken er i fokus.

Et annet aspekt av dette, er at ingen av dagens etter hvert mange rusorganisasjoner har et samisk perspektiv i sitt program. Det har etter det jeg har sett aldri vært noen diskusjoner om hvordan samiske rusmisbrukere opplever ruspolitikken og rusomsorgen. Jeg er same selv, og er tørrlagt alkoholiker som var innlagt på Finnmarksklinikken høsten 2006. Jeg har imidlertid holdt lav profil om det samiske i debatter på russidene. Dette fordi jeg har sett en negativ utvikling i diskusjoner, hvor saklighet ofte erstattes med ufinheter grensende til hån når meninger ikke er i samsvar med lederen i organisasjonen som nesten daglig poster innlegg på FB. For å skåne det samiske for ufine ytringer har jeg derfor unngått å stille spørsmål med direkte relevans for det samiske samfunnet. Rusrelaterte spørsmål, ruspolitikk og rusomsorg er et emne som knapt nevnes i det samiske samfunnet, mye på grunn av gamle fordommer om at alkoholikere er mindreverdige. Det er nesten slik at samfunnet enda i dag skjemmes over dem og holder dem litt på avstand. Alt for ofte blir seminarer og debattene om rus avholdt uten at brukernes stemme er med. Dette er et stort problem, som det virkelig bør gjøres noe med.

Har egentlig noen fasitsvar eller monopol på sannheten i ruspolitikken? «Nei» vil jeg si, og det kan også være grunnen til at vi har så utrolig mange rusorganisasjoner. Vi kan stille ett eller flere spørsmål til alle rusorganisasjoner, politikere og til kvinne og mann i gata. Svarene vil nok variere og aldri være samstemte. Trolig vil vi komme nærmest de riktige svarene hos brukerne som i dag kjemper en kamp for tilværelsen, som venter på behandling, eller som nettopp er utskrevet og sendt hjem til ingenting hvor håpløsheten innhenter en når opplevelsene om å ikke bli sett eller hørt er det som blir hverdagen etter noen måneder i behandling. Da kan man spørre seg om det er pasienten eller systemet som ble behandlet. Og når rusorganisasjonene har vendt blikket mot fagarbeidere, så illustrerer det hvor langt unna rusorganisasjonene er rusmisbrukere nå. Rusorganisasjonene adopterer Stortingets, helseforetakenes og kommunenes ruspolitikk, som preges av at vi får en opplevelse av at de som klienter og pasienter er der kun for at systemet skal kunne vise til at man overholder sine lovpålagte plikter. Rusmisbrukerne kan på denne måten få følelsen av å være brikker i et politisk spill, og det er kanskje ikke uten grunn.

Hva er så grunnen til at rusorganisasjonen RIO har opprettet fagpolitisk råd, fra før har de jo en spesialpsykolog med i styret? I denne fagpolitiske gruppa kommer også datteren til et styremedlem inn som psykolog. Trenger RIO to psykologer innad i organisasjonen, eller er det andre grunner til denne sammensetningen? I tillegg er det minst en og kan hende to personer som satt i det samme rusreformutvalget som lederen av RIO som er kommet med i dette rådet. Jeg har stilt spørsmål om styret i RIO har vurdert hvorvidt både leder og et styremedlem er inhabile slik at denne utnevnelsen kan være lovstridig. Lederen i RIO svarte at ingen er inhabile. Kan vi stole på dette?

I tillegg så ble paraplyorganisasjonen Preventio dannet tidligere i år, med lederen i RIO som styreleder. Da er det neppe så overaskende at samtlige er tilhengere av den rusreformen som ikke ble vedtatt av stortinget i vår. Det mønsteret vi ser i utvelgelsen til både fagpolitisk råd og til Preventio, viser en meget uheldig utvikling i hvordan en rusorganisasjon som i utgangspunktet er etablert for å være en brukerorganisasjon, glir over til å bli en klikkpreget gruppe hvor meningsfeller og styremedlemmer blir plukket ut etter kriterier som kan mistenkes å ha med helt andre ting å gjøre enn faglige hensyn.

Rio som tidligere het- Rusmisbrukernes interesseorganisasjon omdøpte det til å hete RIO- en landsdekkende brukerorganisasjon på brukerfeltet. Årsaken til at man valgte å skifte av navn var visstnok stigmatiseringen av rusmisbrukere. I så fall finner jeg det underlig at lederen i RIO nesten aldri aksepterer andres meninger i ruspolitiske spørsmål, og dette gjelder ikke bare rusreformen. Vi har sett i svært mange diskusjoner at lederen avviser meninger som ikke harmonerer med hans egen. Jeg har gjentatte ganger stilt han spørsmål om han i slike situasjoner svarer for seg selv eller for RIO. Hver gang har han svart RIO. Men det er da noe som skurrer.

Både lederen i RIO og hans tilhengere bør være klar over at ved å idiotforklare, karakterisere negativt og stigmatisere alle som ikke har samme mening som det RIO har, bidrar man til at mange som har begrunnede oppfatninger og erfaringer holder kjeft i stedet for å bidra.

Når storsamfunnet ser at rusorganisasjoner i praksis monopoliserer sannheten i ruspolitiske spørsmål, blir resultatet at mennesker med synspunkter som avviker fra de vedtatte sannhetene lett bli ofre for neglisjering og i verste fall latterliggjøring og hets i alle sammenhenger. Nettopp dette har jeg fått oppleve og føle på. Jeg er blitt forsøkt kneblet av store deler av både det norske og samiske samfunnet i en rekke sammenhenger. Slik er følgene av å ytre seg åpent og ærlig i samfunnsdebatten. Min tilbøyelighet til å stille kritiske spørsmål til både den vanlige kvinne og mann, til rusorganisasjoner, politikere, journalister og fagfolk i kommuneadministrasjonen og fagetater som er tilsluttet helseforetak har endt med at jeg mer eller mindre er blitt utstøtt og nærmest ties i hjel.

Jeg våger påstanden om at den praksisen RIO viser, baner veien for en form for hersketeknikk som dessverre gjør at storsamfunnet lettere kan neglisjere og disfavorisere minoriteter og ulike utsatte grupper og individer.

Kommentarer til denne saken