(Finnmark Dagblad)

Dagen før jentefesten på kulturkaféen Redrum i Hammerfest, 21. september 2012 fikk Vibeke sjokkbeskjeden: Kreft i underlivet. Hun gjennomfører, som vanlig med stålkontroll på arrangementet. Det er bare hun og kjæresten Cato som vet.

Til bursdagen fikk hun to engler fra døtrene sine. Engler som til daglig minner henne på å ikke ta noe for gitt.

Vibeke Nilsen, Vibeke på Redrum eller Redrum-Vibeke. Med denne kompromissløst positive kvalsundværingen som sjef har den lille kafeen med de røde veggene i Hammerfest oppnådd kultstatus som scene blant artister og band over hele landet.

I fjor valgte den etablerte kulturdriveren å endre kurs. Med Redrum for salg skulle hun ta barnevernstudiet med samlinger i Tromsø. Kursen tok en helt annen retning enn hun først hadde planlagt. 1. oktober i fjor sto det å lese på Redrums hjemmeside:

«Æ har tenkt mye på om æ skal fortelle i nettverden eller ikke, og er kommet fram til at det er best å fortelle det sjøl, slik at det blir riktige opplysninger. Vanskelig å finne de rette ordene kjenne æ. Æ har akkurat fått vite at æ har kreft i livmorhalsen.»

Hun var i full gang med planleggingen av årets jentefest sist sommer da hun over tid forsto at noe måtte være galt. En blødning som ikke ville stoppe.

– Fastlegen min i Kvalsund tok symptomene på alvor. Etter å ha tatt celleprøve sendte hun meg til gynekologisk undersøkelse på sykehuset. Hun ville ikke vente på svarene.

Vibeke fikk time på sykehuset fredag 21. september. Dagen før årets største begivenhet skulle finne sted på Redrum: Den store jentefesten.

Sammen med kjæresten Cato skulle hun bruke fredagen til å gjøre Redrum klar til lørdagens fest. Først skulle hun innom sykehuset.

«Du må forberede deg på at du har kreft.»

Legen var en stor alvorlig mann. Hun lå i stolen og blødde så det dryppet på gulvet.

– Jeg så på legen etter at han hadde uttalt ordene, og kjente at jeg ble svimmel, kvalm og ville svime av. Kreft.

Det varte i cirka ti minutter. Ti minutter med alle verdens tanker som rant gjennom hodet. Før Vibeke sa til seg selv: Stopp. Så var hun klar. Klar til å gå ut i krigen. Men først skulle hun gjennomføre jentefesten.

– Livet handler om valg. Uansett hva som skjer, så har du et valg. Nå hadde jeg altså fått kreft. Hva skulle det få lov til å gjøre med meg

– Jeg bestemte meg for at hos denne tøtta skulle kreften møte motstand. Den skulle ikke få sende meg i grøfta, men heller ut på slagmarkene for å kjempe.

Så dro hun, rett fra sykehuset og til butikken for å handle det siste av frukt og stasj til jentefesten. «Det her klarer du», sa jeg til meg selv. Hun visste at kjæresten Cato fortsatt var på jobb på Redrum. Og hun visste at han ville forstå bare ved å se på henne. Derfor sneik hun seg inn med varene.

Tilbake i bilen blinket det ei melding på mobilen. Det var fra sykehuset: «Ta kontakt snarest».

– Da ble jeg redd.

Det viste seg at legen ville scanne overkroppen for å se om kreften hadde spredt seg. Og at han ville det skulle gjøres med det samme. Vibeke fikk beskjed om å dra på apoteket for å hente kontrastvæske som hun måtte svelge før undersøkelsen.

Vibeke utsatte avtalen med kveldens konferansier med en time. På tur opp til sykehuset ringte hun kjæresten. «Cato, kan du finne et sted hvor du er alene? Jeg må snakke med deg.» De satt stille, i hver sin ende av røret. Ordene var sagt. Mer skulle ikke sies før etter festen.

På sykehuset scannet ct-røntgen overkroppen etter kreftceller. Det ville ta tid før hun kunne få resultatet.

– Jeg holdt fokuset på festen. Gjennomførte som før. Gikk gjennom i detalj med konferansieren og sørget for at alt gikk som det skulle de timene festen varte.

Nok en gang ble jentefesten en suksess i et stappfullt Redrum. Fra scenen gikk mannekengene, det ble underholdt, showet, sunget og danset. Jentene jublet, Vibeke smilte og var glad for at folk koste seg. Mens hun tenkte for seg selv at dette var den siste jentefesten hun skulle være med på å arrangere.

Kreften var et varsku; jeg skulle ta det mer med ro i livet mitt. Så dro hun hjem, like etter at showet var ferdig. Det hadde hun ikke gjort før.

– Å være til stede like etter festen, gi den utløsende rosen og klemmene til alle som hadde vært med, ville blitt for sterkt. For mange følelser.

Mens Cato ble igjen for å rydde, kjørte Vibeke hjem og la seg for å sove. Hun sovnet som en stein.

– Kampen hadde allerede begynt. Jeg skulle ta godt vare på meg selv for å være i best mulig beredskap, det var sikkert. Å være redd, å gå inn i frykten ville hjelpe lite. Det bestemte jeg meg for.

– Jeg skulle heller tenne lys og sørge for å ha det koselig rundt meg.

Dagen etter festen, søndag 23. september hadde Vibeke flybillett til Tromsø og høstens andre studiesamling i barnevern. Hun bestemte seg for å dra. Hun skulle gjennomføre.

– Min to døtre Lisa (21) og Marte (19) studerer og deler leilighet i Tromsø. Planen var at jeg skulle bo hos dem under samlingene. Nå ville jeg komme meg raskest mulig til Tromsø for å fortelle dem om kreften.

– Jeg var livredd for at ryktene skulle begynne å gå, at de skulle få høre det fra noen andre.

Rundt kjøkkenbordet hjemme hos døtrene bare timer senere ble de tre sittende stille sammen. Hun ba jentene sine om ikke å være redde. Selv var hun ikke redd, det skulle gå bra. Det verste med det hele, ser hun i ettertid, var det hun måtte gjøre da. Hun var livredd for å påføre ungene sine redsel og bekymring.

– Da visste jeg ikke om kreften hadde spredt seg eller hvor alvorlig det var. Men jeg visste at jeg ikke ville velge frykten, uansett. Jeg tenkte verken død eller begravelse. Jeg tenkte kamp. Det skulle bli meg mot kreften, og jeg skulle vinne.

– Det var sant det jeg sa til jentene mine, jeg var ikke redd. Det viktigste for meg da, var at heller ikke de skulle trenge å være det.

Som god venn til et av foreldreparene som mistet sønnen sin i skuterulykken i Porsanger i mars 2011 visste hun også at kreft ikke er det verste som kan skje et menneske.

– Jeg vet godt hva som er det verste. Det er å oppleve det umulige. Å miste barnet sitt. Sett i sammenheng med det, blir alt annet bagateller. Dette var noe som handlet om meg, som hadde rammet min kropp. Sånn sett var jeg heldig.

Foruten kjæresten sin Cato og mor si i Kvalsund, som hun fortalte nyheten til over telefon før hun reiste til Tromsø, fortalte hun det også til ei kusine som hun har et nært forhold til. Av kusina, som er lege, ba hun å få vite i detalj om kreft i livmorhalsen; hva det er, hvor det befinner seg og hva i underlivet som ligger hvor.

– Jeg må vite, må ha alle fakta på bordet. Over kjøkkenbordet med jentene mine i Tromsø hadde jeg med en plansje jeg hadde fått av kusina mi, som jeg pekte på og beskrev ut ifra. Kusina hadde også informert henne om at for denne typen kreft er det fire stadier.

– I grad én og to er det 95 prosent sjanse for å overleve. I grad tre er sjansen 50 prosent. Har kreften nådd grad fire snakker man ikke om sjanser for å overleve.

Mandag morgen var Vibeke på plass som student til full uke ved barnevernstudiet. Fra legen hadde hun fått vite at de ville ringe så snart resultatet av scanningen var klart.

– Jeg la mobilen på bordet ved siden av meg, men ofret den ikke en tanke. Jeg valgte å konsentrere meg fullt og helt om studiene. Dagene gikk uten en lyd.

Først torsdag blinket det i telefonen. Av nummeret som lyste fra displayet kunne hun se at det var fra sykehuset. Hun løp ut i gangen og tok den. Resultatet av scanningen var klart og visste ingen tegn til at kreften hadde spredt seg.

– Det var en veldig grei beskjed å få. En veldig grei beskjed å dele med familien per tekstmelding straks jeg kom inn i forelesningssalen igjen, sier Vibeke og gliser bredt.

Hva nå.

Hun tok kontakt med kreftavdelingen som skulle gjøre videre undersøkelser og kartlegge behandlingen.

– Ennå hadde jeg ikke fått klar beskjed om at prøvene viste kreft, så jeg måtte spørre den kvinnelige legen som tok telefonen:

«Si meg, har jeg kreft eller hva?»«Ja visst har du kreft. Grad én og en halv» svarte dama. «Nå skal vi ordne time til deg her hos oss.»«Pusj» tenkte jeg. «Dette er en bump i veien. Dette skal jeg klare.Vibeke gjorde et nytt valg. Kreften skulle bli en mulighet for personlig vekst.

– Jeg bestemte meg for å ta utfordringen med meg som noe spennende, noe jeg kunne lære av for å oppnå en dypere innsikt i livet.

Samtidig informerte hun Redrums publikum og følgere på nettet om sykdommen.

– Jeg hadde tidligere gjort en avtale på Redrums hjemmeside om være åpen om alt som skjer av stort og smått, for å unngå rykter. En avtale er en avtale. Så da var det bare å kjøre på. Samtidig som jeg presenterte vår flotte nye daglige leder Ragnhild, sa jeg fra om underlivskreften. Responsen var overveldende.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få så mye oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger. Det opplevdes fantastisk og ga meg enda mer mot og styrke til å fortsette som jeg hadde begynt. Med å velge et positivt fokus.

For Vibeke ble det enda mer viktig å forsere tabuer for å ufarliggjøre kreft. Særlig underlivskreft som er den nest vanligste kreftformen blant kvinner.

– Vi må være forbi den tiden da ordet kreft ble oppfattet synonymt med døden. I dag blir de langt fleste friske av kreften. Vi må hindre at ungene våre, at dagens unge skal vokse opp med å frykte dette ordet mer enn noe annet.

Vibeke ble forespeilet at en rask operasjon skulle fjerne kreftkulen. Utredningen skulle vise at svulsten var hele fem centimeter og for stor til å opereres bort. Ei uke før behandlingen skulle starte tegnet legen tykke streker med sprittusj opp lårene, på begge sidene av Vibekes hofter og fram på magen for å merke av hvor hun skulle få stråling. Det ble lagt opp til 25 utvendige strålinger og fem innvendige.

Hun måtte også forberede seg på cellegift. Vibeke var i Tromsø hos jentene sine. I stedet for å legge seg på sofaen tok hun med seg døtrene ut på konsert med Redrum-yndlingene Violet Road som spilte i Tromsø akkurat da. Den 22. oktober startet behandlingen.

– Jeg trippet etter å komme i gang. På Tae Kwon Doe-treningene til John Arild Svendsen har jeg fått lære både mentale og fysiske kampteknikker. Jeg var klar.

For å vise sin 13 år gamle sønn Marius, som ventet hjemme i Hammerfest, nøyaktig hva mammas behandling gikk ut på, fikk hun pleierne til å ta bilde av seg selv. Liggende strak på benken under stråleapparatet, smilende kampklar og sterk.

– Før under og etter alle strålingene visualiserte jeg de røde boksehanskene mine. Med de slo jeg kreftcellene rett på kjeften. Jeg slo fra alle retninger.

Her skulle det bokses, med sort belte. Strålene skulle få god hjelp.De innvendige strålingene var det verre med.

– For å si det sånn: De som mener at en gynekologisk undersøkelse hos legen er vond og ekkel skal bare vite at i forhold til undersøkelsene og forberedelsene til innvendige strålinger, så er gynekologisk undersøkelse en fest.

Men hun bet tennene sammen, smilte og var klar. Til legestudentene som var til stede hørte hun kreftlegen si: «Pasienter som får en slik behandling ser vanligvis ikke ut som denne, ikke pleier de å smile heller.»«Her finnes det ingen helter», sa legen da Vibeke skulle få cellegift.

I et rom sammen med ti andre kvinner ble hun vist til en av de komfortable lenestolene hvor hun skulle sitte de gangene hun i fem strake timer skulle få cellegift pumpet rett i blodet.

– Noen så friske ut og satt og snakket sammen, noen sov mens andre så veldig syke ut. Jeg satt sammen med ei annen fra Hammerfest. Vi var flere damer som «fant hverandre» mens vi satt her. Damene delte hverandres historier, de kunne fleipe og tulle og de kunne sitte stille sammen.

– Jeg ble i ræva form, men forsto at av alle krefttyper som kunne ramme, så hadde jeg vunnet i lotto.

Hun pendlet til og fra Hammerfest. Fikk behandlinger, studerte, bodde hos døtrene og i helgene reiste hun hjem til sønnen Marius og kjæresten Cato.

Av legen fikk hun vite at behandlingen ville fortsette å virke i kroppen ei god stund etter at den var ferdig. Oftest var svulsten ikke borte etter seks uker, men den kunne likevel forsvinne.

Etter fire ukers behandling viste undersøkelser at der kreftkulen hadde ligget, lå det nå ingenting. Kreften var borte.

Til og med ei naturlig hinne som vanligvis aldri kommer tilbake igjen, hadde lagt seg mykt over stedet der svulsten før lå. Legene var i ekstase.

– Etter den beskjeden hadde jeg ikke trengt Widerøe for å komme meg hjem til Hammerfest. Jeg kunne ha flydd av meg selv.

Hun hadde trodd at hun kunne fortsette i samme energiske tempo som før, da hun var ferdig. Hun innså snart at sånn var det ikke.

– Bare det å stå opp, dusje og kle på seg var nok i starten. Behandlinga sliter deg ut. Sånn er det. Men jeg blir stadig bedre og nyter livet til det fulle.

1. desember feiret hun sammen med kjæresten Cato på konsert med Violet Road på Redrum.

– Det bandet betyr utrolig mye for meg. De spilte når vi feiret 40-årsdagen min på Redrum. De var i Tromsø når vi trengte å bli underholdt av dem og nå, dagen etter ferdig behandling spilte de altså igjen på Redrum.

– Visst var jeg i dårlig form. Men opplevelsen var fantastisk.

Av 20 studiegrupper som startet høsten 2012 ved barnevernstudiet i Tromsø var det seks kull som besto høstens arbeidskrav. Vibeke Nilsens kull var et av dem.