Rene og rike hav krever effektiv og helhetlig forvaltning

Av
DEL

MeningerDenne uka offentliggjøres kunnskap som skal redde verdens hav. God havforvaltning handler om å ivareta havets helse slik at vi kan høste bærekraftig og skape økonomisk vekst. Rene hav er rike hav. Da snakker vi ikke bare om naturrikdom, men også kroner og øre. Norge får 70 prosent av eksportinntektene fra havet.

Som del av arbeidet til statsminister Erna Solbergs internasjonale høynivåpanel for en bærekraftig havøkonomi, har vi sett på helhetlig havforvaltning i Norge, Seychellene, en havneby i Kina, utvalgte delstater i USA og en rekke stillehavsstater. Ut fra det har vi funnet noen allmenne trekk ved forvaltning som er bærekraftig over tid. På grunnlag av dette har vi tegnet et «veikart» for havforvaltning med gyldighet i utviklingsland såvel som i ressurssterke land.

Helhetlig havforvaltning setter økosystemene i sentrum og legger vitenskapelig kunnskap til grunn for beslutninger. Vår økende bruk av havet som matfat, energikilde og transportåre gjør det nødvendig med helhetstenkende, økosystem- og kunnskapsbaserte tilnærminger. Den norske modellen og andre vellykkede eksempler på helhetlig havforvaltning har noen tydelige likhetstrekk.

Først og fremst: Havforvaltningen må være skreddersydd området den skal forvalte. For å komme i mål med dette globalt, er kapasitetsbygging i mindre utviklede land nødvendig. Mange steder skorter det på både forskning, institusjoner, nasjonale reguleringer og håndheving av disse og politisk vilje til å føre en bærekraftig politikk. Den norske modellen kan ikke uten videre overføres til andre områder.

Helhetlig havforvaltning handler også om å involvere berørte parter. «Havforvaltning» som sådan er langt unna hverdagen for de fleste av oss. Men engasjementet er likevel stort i enkeltsaker som iskanten, fiskerireguleringer, prøveboringer i sårbare områder og klimaendringer. Da berører havforvaltningen både bedriftseieren, miljøverneren, lokalpolitikeren og deg og meg. God forvaltning må engasjere nettopp disse. I små stillehavsstater kan det være lokalbefolkningen som får ansvaret for å forvalte marine verneområder. Ethvert sted er det viktig å lytte til dem som står for den menneskelige aktiviteten i havrommet.

Det er også viktig å få med næringslivet. FNs næringslivsinitiativ «Global Compact» bringer ledende selskaper knyttet til havnæringene sammen i arbeidet med samfunnsansvar. Her har de forpliktet seg til felles prinsipper for bærekraftig og forsvarlig bedriftspraksis i bruken av havet og ressursene der. Dette kan også brukes i næringslivsklynger her hjemme. Slik helhetstenking og samarbeid kan samtidig skape synergier mellom havnæringene – det være seg at et marint verneområde kan benyttes til turisme, at et havvindanlegg forsyner havbruk med strøm, eller at flere havnæringer benytter samme beredskap og logistikk. Partnerskap er et nøkkelord.

Det er viktig å merke seg at helhetlig havforvaltning er et supplement og ikke et alternativ til regulering av de enkelte havnæringene. I Norge har vi omfattende regelverk og forvaltningsinstitusjoner for hver enkelt næring, mens våre forvaltningsplaner ser store havområder under ett. Arbeidet med planene bringer næringsliv, forskningsmiljøer og ulike myndighetsorganer sammen og har egenverdi i så måte. Også i andre land vi har studert har det å samle ulike aktører til felles arbeid med helhetlig forvaltning vært en suksessfaktor.

Videre må havforvaltningen bygge på de internasjonale avtalene vi har forpliktet oss til. FNs havrettskonvensjon er «havets grunnlov» og regulerer både kyststaters ansvar og rettigheter samt internasjonale farvann. Siden den ble undertegnet i 1982, har gjennomføringsavtaler kommet til for havbunnsmineraler og fiskeriforvaltning, og en ny avtale for biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon er under forhandling. Det er også egne internasjonale avtaler for blant annet skipsfart og marin forurensning. Manglende gjennomføring av slike avtaler er en av de største hindrene for en bærekraftig forvaltning og dermed økonomisk vekst basert på havene. Årsakene til sviktende gjennomføring er mange og spenner fra manglende kapasitet til fravær av politisk vilje. Å slutte seg til og følge opp disse avtalene er et viktig steg nasjoner kan gjøre på veien mot god forvaltning av sine havressurser. Regulering av internasjonale havområder må være minst like streng som i nasjonale farvann.

Sist, men ikke minst: Klimaendringer er vår tids største trussel. Havet er dynamisk og endrer seg raskt, påvirket av klimaet. Dette må reflekteres i måten vi forvalter havene på. Man må basere seg på den beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskapen og ha jevnlige oppdateringer av forvaltningsplaner. For eksempel har Seychellene lyktes med dynamiske havforvaltningsplaner fordi de ser marine økosystemer, klima og strategier for økonomisk vekst under ett. Kunnskap er viktig for å utvikle slik tilpasningsdyktighet. Mange steder er ikke informasjon om havets tilstand tilgjengelig, eller den blir ikke brukt. FNs havforskningstiår, som starter i 2021, kan bli en katalysator for å bøte på dette.

Vår evne til å tilpasse oss klimaendringene er premissgivende for framtidens havøkonomi. Helhetlig havforvaltning er nøkkelen til bærekraftig vekst.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags