Reisen hjem

Av

Brev fra periferien.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er fint å reise. Komme til varme land med kritthvite badestrender. Eller kanskje til en millionby hvor man kan være en anonym del av det pulserende livet i gater, smug og utesteder. Se nye områder og historiske bygninger, møte ukjente mennesker og bli kjent med gamle og nye kulturer.

Selv om flyreiser ikke er det jeg er mest begeistret for så pleier jeg å se fram til en av dem. Den begynner når du har kjempet deg gjennom køer og sikkerhetskontroll, blitt strippet for alt som kan brukes som våpen og du endelig kan gå om bord i flyet på Gardermoen. Når flyet så akselererer, hjulene slipper taket i rullebanen og du kan lene deg tilbake i setet og vite at nå gjenstår bare siste etappe. Veien nordover. På forhånd har du sikret deg vindusplass, på høyre eller venstre side. Alt ettersom hva du vil se dersom været er på din siden og skyene holder seg borte. Venstre side dersom du vil se fjellområdene mellom Sverige og Norge. Høyre side om det er andre ting du vi følge med på. Er du heldig kan du se fjellene i Sarek nasjonalpark. Der et sted i elvedalene mellom fjellene, over myrene og brusende elver går de sagnomsuste, storvokste sarek-elgene. Du er for høyt oppe til at du kan se dem, men du vet de er der.

Og nesten før du vet ordet av det krysser du Muonionjoki. Du ser veier på begge sider som du har kjørt. Kanskje for lenge siden, den gang man brukte bilen når man dro på ferie. Når elva forsvinner under deg er du nesten hjemme. Og har du vindusplass på høyre side er det ikke lenge før Inarinjärvi brer seg ut under deg.

Ennå har jeg ikke vært på båtcruise i Karibien, i Middelhavet eller i Rødehavet. Heller ikke på elvecruise i Europa. Ikke langs kyst og fjord ved Svalbard. Men et minicruise på Inarinjärvi har jeg fått med meg. Et sted skal man begynne. Jeg har til og med vært på land på øya Ukonsaari (Äijih), der enaresamene ofret til til tordenguden Ukko. Den mektigste av de maskuline gudene. Ukonkivi er en stein på øya og en viktig siejdi. Øya ligger i et område av vannet som blir kalt for Ukonselkä og er 30 m høy, 50 m bred og 100 m lang og ligger rundt 10 km fra tettstedet Inari. I dag arrangeres det ikke lenger organiserte turer hvor man går på land da øya den regnes som hellig.

På øya Ukonsaari var det også Guds stedfortreder i romanen «Herre min hatt», av Arto Paasilinna, møtte selveste Gammel-Erik. Guds stedfortrederen var utnevnt av St. Peter og engelen Gabriel fordi Gud var sliten og muligens hadde møtt veggen. Stedfortredere var for øvrig kranfører Birger Ryynänen, som hadde blitt foretrukket framfor flere geistlige kandidater fordi de ikke helt holdt mål moralsk sett.

Møtet mellom de to endte i et basketak som var så voldsom at selve holmen flyttet seg flere hundre meter nordøstover. På strendene rundt omkring observerte folk svart røyk som steg opp fra store bølger og det ble selvfølgelig rapportert til militære myndigheter. Offiserene som kom til stede slo fast at det var en russisk øvelsesrakett som hadde slått ned i sjøen. Mens de soknet etter den med Luftforsvarets spesialutstyr dukket også julenissen og hans markedsfører opp. I et par uker ble det så sendt tv-reportasjer fra Enare til alle verdens kanter om at julenissen soknet etter en russisk rakett i den bunnløse Inarinjärvi. Men det var altså ingen russisk rakett på vidvanke som hadde forårsaket naturfenomenet, det var kranfører Birger Ryynänen som hadde et møte og målte krefter med selveste Gammel-Erik.

Så er det innflyginga. Du ser kanskje Pasvikdalen og Sandnesdalen. Du flyr over fiskevann du kanskje har vært ved, husker fisk du har fått og bål du har kokt kaffe på. Du kjenner deg igjen og skal kanskje en gang tilbake til det vannet, om alderen tillater det. Eller så får det holde med minnene. Det hender flyet må gå inn for landing fra motsatt side. Om du da sitter på riktig side kan du kanskje se store deler av Skogerøya. Sør-Leirvåg. Sølfærstrømmen (Silverinmukka). Gullsmedvika. Diamantbukta. Eventyrlige navn på steder. Puikostrømmen kan det hende du også ser, og lenger nord i Kjøfjorden, om du er kjent, ser du Akkoberget (Áhkubákti). Oppkalt etter Akku som var Ukkos kone, fruktbarhetsgudinnen som representerte naturens feminine side. Du ser henne ikke fra flyet, men hun sitter under berget i Kjøfjorden med et hvitt kors over sitt hode. Trifons merke.

Noen ganger går flyet helt ut til laksehyttene i Holmengrå, før det gjør en sving over Jarfjorden, passer Ropelv og krysser Bøkfjorden før den lander på Høybuktmoen.

Det beste med hele reisen er reisen hjem.

Og for øvrig anbefales en cruise rundt Skogerøya på det varmeste hvis det blir reisebegrensninger også til neste sommer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken