Samovarteaterets reisebrev fra de russiske vannveier

Gode venner hygger seg i parken i Vytegra. Samovarteateret. Bente Andersen, Turid Skoglund, Nikolay Shchetnev, Audhild Andersen og Theresa Holand er ute på reise.

Gode venner hygger seg i parken i Vytegra. Samovarteateret. Bente Andersen, Turid Skoglund, Nikolay Shchetnev, Audhild Andersen og Theresa Holand er ute på reise.

Av
DEL

ReisebrevSamovarteateret er for tiden i Russland, hvor vi gjør research til første del av prosjektet «Vannveien». Vi reiser langs de historiske, russiske vannveiene; gjennom Moskva-kanalen, Volga-Baltiske kanal, elva Volga, Onegasjøen, Kvitesjøkanalen og helt opp til Kvitesjøen, før vi ender opp i Petrozavodsk. Her samler vi inn unikt, autentisk materiale til prosjektet.

Under ministermøtet i Arkhangelsk i oktober 2017 mottok Samovarteateret Barents kulturstipend til «Vannveien»-prosjektet. Stipendet tildeles profesjonelle kunstnere og kunstneriske organisasjoner i Barentsregionen, og har som mål å anerkjenne grensekryssende kunst- og kulturarbeid av høy kvalitet. Samovarteateret er den første mottakeren av et slikt stipend, sammen med kunstnere fra Sverige, Finland og Russland.

Utenriksministrene Brende og Lavrov var til stede under utdelingen, og det ble sagt følgende om Samovarteaterets arbeid;

«Samovarteateret er en av Nord-Norges viktigste aktører når det kommer til Russlandssamarbeid og teater som kunstform. (…) Deres bruk av ulike språk som verktøy for å kommunisere med publikum og deres brede nettverk av samarbeidspartnere gjør teateret til en verdig mottaker av det første Barentsstipendet for kultursamarbeid».

reisebrev fra Samovarteateret. Smal kanalsluse i Volga-Baltiske kanal. Samovarteateret. Bente Andersen, Turid Skoglund, Nikolay Shchetnev, Audhild Andersen og Theresa Holand

reisebrev fra Samovarteateret. Smal kanalsluse i Volga-Baltiske kanal. Samovarteateret. Bente Andersen, Turid Skoglund, Nikolay Shchetnev, Audhild Andersen og Theresa Holand

Livet langs vannveien

Vi reiser via historiske sluser, demninger og kanaler bygd på 1930-tallet.

I skrivende stund befinner vi oss i Sosnovets, en liten bygd rett ved Kvitesjøen. Herfra skal vi kjøre gjennom siste del av Kvitesjøkanalen opp til Solovki-øyene. Vi har allerede besøkt byer som Uglich, Cherepovets, Vytegra, Kishi og Moskva. Store industribyer, sjarmerende landsbygder, steder med en unik historie og rik kultur.

På vår ferd utforsker vi vann og vannets betydning for menneskene, kommunikasjonen og historien, før og nå.
Vi møter mennesker som lever, jobber eller bor langs elvene. Vi samler historier, ideer og inspirasjon, gjør intervjuer, filmer og dokumenterer livet langs vannveien.

Vi har besøkt vannkraftverk, sluse-museum og pomor-museum. Vi ser på sammenhengen mellom vann, vennskap og ferdsel langs elvene. Hvorfor har vann vært viktig? Hvilket forhold har vi til vann? Hvem bor langs elvene, og hva betyr vannet for dem? Hvorfor går mennesker ned til sjøen? Er vann et felles gode, en menneskerett? Tar vi vann for gitt?

En rekke spørsmål og tanker har oppstått underveis. De undersøkes og diskuteres, mens vi reiser inn i et landskap av vidstrakt uendelighet, bevegelig ro, med rytmisk rolig puls. Åpenhet, stillstand og bevegelse, sterke inntrykk, vakker natur, givende menneskemøter, nye historier og gode samtaler preger dagene våre.

reisebrev fra Samovarteateret. Elvehus i Cherepovets, i Sheksna-elva. Samovarteateret. Bente Andersen, Turid Skoglund, Nikolay Shchetnev, Audhild Andersen og Theresa Holand

reisebrev fra Samovarteateret. Elvehus i Cherepovets, i Sheksna-elva. Samovarteateret. Bente Andersen, Turid Skoglund, Nikolay Shchetnev, Audhild Andersen og Theresa Holand

«Radiodamen» og «piloten»

Vi møter en rekke flotte mennesker på vår ferd, og prøver å finne ut av hvilket forhold de har til vann. To damer som har gjort ekstra inntrykk på oss er «radiodamen» og «piloten».

«Radiodamen» jobber som radiovertinne på en cruisebåt, er tidligere lærer og kommer fra Kazan i den russiske delrepublikken Tatarstan. Hun har vokst opp ved vannet, familien hennes har alltid fisket og levd av det vannet gir dem. Videre forteller hun oss at det betyr lykke å kjøre båt under en bro mens toget kjører over. Da kan man ønske seg noe. Hun elsker å bade, men er ikke særlig god til å svømme, og dukker aldri hodet under vann når hun bader.

«Piloten» er en ung kvinne på 20 år. Hun er snart ferdig utdannet pilot, men jobber på båt om sommeren for å finansiere sin utdanning. For henne har piloter alltid vært de ekte heltene, og realiseringen av en drøm er rett rundt hjørnet. I lufta har hun kontroll, men i vannet føler hun seg redd. Der har hun ikke samme oversikt og kontroll som når hun svever høyt under skyene. I likhet med «radiodamen» dukker heller ikke «piloten» hodet under vann når hun bader.

Sammen undrer vi oss over vannets betydning, og runder av med ordtaket «du kan ikke gå ned i den samme elva to ganger», før vi sier da svidanja og «piloten» må tilbake på jobb.

Sterk historie

Vi sitter igjen med mange inntrykk fra dag til dag. Fra menneskene vi møter, stedene vi besøker og den spesielle historien som omgir oss langs vannveiene.

Reisa tar oss inn i en rekke smale sluser og kanaler. Det er en underlig stemning å kjøre inn i dem, spesielt i slusene i Kvitesjøkanalen. Det er som å kjøre inn i en kirkegård, med tanke på de mange hundre tusen som mistet livet her på umenneskelig vis. Kvitesjøkanalen var sin tids viktigste GULAG-prosjekt, og et bilde på én manns maktsykhet. Det er umulig å ikke bli berørt av det som har foregått her. Vi tenker på fangene som bygde kanalene, kun ved bruk av hender og enkle, hjemmelagde verktøy. På det store antallet som mistet livet under byggingen. Mer enn 100.000 mennesker, sies det. Kanalen ble bygget i all hast; kravet var at den skulle stå ferdig på 20 måneder, koste hva det koste ville. I august 1933, 22 måneder etter byggestart, sto den ferdig. Da hadde 227 km blitt gravd ut for hånd, fem demninger og 19 sluser bygd. Dette danner et spesielt bakteppe for vår reise, som har satt spor.

Strømmen tar oss videre

Dette prosjektet, «Vannveien», skal ende i et stedsspesifikt russisk-nordisk prosjekt som skal gå over fem år. Overordnet tema er mennesket og vannet – før, nå og framover. Vann skal være vår inspirasjon.

Vi skal følge strømmen videre. Den vil føre oss til nye steder, historier og menneskemøter. Vi skal fortsette å skape møtepunkter for kunstnere, jobbe sammen, løfte fram vår felles arktiske historie, der vannet er det som binder oss sammen. Kirkenes, Vardø, Petrozavodsk, Arkhangelsk, Pajala, Færøyene og Island – vi som bor i Arktis og ved vannet, er utgangspunktet vi skal jobbe rundt. Vi vil knytte til oss forskere og filosofer, skape samtaler i godstolen, fortsette å møte kunstnere som jobber ved vannveien og havet, og skape unike ting sammen på ulike plasser.

Som ordtaket ovenfor sier, så går heller ikke vi ned i den samme elva igjen etter denne reisa. Vi tar med oss alle de fine menneskemøtene og historiene, og er klare for å gå i gang med neste del av prosjektet når vi omsider vender nesen hjemover.

Hilsen Samovarteateret på tur i Russland,

ved Theresa Haabeth Holand




Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags