Det dreier seg om pukkellaksen, som jeg – da man ikke bør bedømme noen etter sitt utseende, vil benevne Russerlaksen (heretter RL) uten at det antakelig gjør saken noe bedre følelsesmessig.

RL står nå i en eksistensiell strid med Atlanterhavslaksen – NATOs egen fisk – som jeg mer nøytralt vil kalle Villaksen (heretter VL) – og det er ingen tvil om at VL for tiden er på vikende front.

Men da er det Mennesket slår til og kommer vår favoritt VL til unnsetning på en måte som minner ikke så lite om den forsøksvise utryddelsen av rødreven til fordel for fjellreven for ikke lenge siden. Tragikomediene kommer sannelig tett der Mennesket lar tro og følelser dominere atferden sin!

Kanskje det er på tide med en tenkepause? La meg få foreslå noen temaer:

VL er helt avhengig av luktesansen sin ikke minst for å kunne finne tilbake til sin egen elv. Vil vi gjøre noe med Menneskets økende utslipp av kjemiske gifter i hav og vassdrag?

Lakseoppdrett i sjøen fører til økende utslipp som vi verken kan eller vil forstå de langsiktige konsekvensene av. Hvorfor lar vi økonomiske forhold stå i veien for å flytte alt oppdrett på land?

Gitt de andre truslene mot VL er det mye som tyder på at laksefisket i vassdragene bør reduseres permanent til et nivå langt under de historiske. Heldigvis for dem som er glad i VL ser det ut til at dette er i ferd med å sige inn i vår felles bevissthet.

I sum: Ikke skyt først! Tenk først – og skyt eventuelt etterpå hvis det virkelig er nødvendig!