I dag ser man politikere som har håndmenn, trakasserer hverandre. Hetser hverandre. Lager usanne historier om andre og tillegger andre meninger de mest sannsynligvis ikke har

Nann Jovold-Evenmo.

Nann Jovold-Evenmo.

Av

Jeg husker gamle debatter fra jeg var liten. Det var saklighet, gjensidig respekt og ikke minst debattene var forbeholdt sak, og ikke person, skriver Nann Jovold-Evenmo.

DEL

MeningerGodt nytt år til alle lesere.

Det har vært et 2018 for mange på både godt og vondt, og jeg skal vel ikke stikke under en stol at for de fleste finnmarkinger har skuffelsen fra sine folkevalgte vært stor. Kanskje også størst.
For hva skal vi med folkevalgte som ikke hører på folket som stemte på dem?
Er det slik at straks de kommer innenfor maktens fire vegger forsvinner alt folkevett og alle lovnader de gav før valget?
Man kan saktens undre.

Jeg har gjort meg en del tanker ang politikken og politikerne vi ser nå til dags, for selv om jeg er ung så husker jeg gamle debatter fra jeg var liten. Det var saklighet, gjensidig respekt og ikke minst debattene var forbeholdt sak, og ikke person.
I dag ser man politikere og politiske partier som har håndmenn, slike som løper rundt og lager storm og kaos i media:
Trakasserer hverandre. Hetser hverandre. Lager usanne historier om andre. Tillegger andre meninger de mest sannsynligvis ikke har.
Kommenterer deres utsagn ved å fjerne relevant informasjon fra utsagnet for å skape en annen kontekst.

Det er realiteten i dagens politikk. Selve politikken har havnet bakers i prioriteringene. Våre politikere har en oppførsel jeg assosierer med amerikanske ungdomsfilmer hvor det alltid er en «Cheerleader-dronning» som er slem med «nerdejenta». Det skal sies at jeg ser liksom ikke hvem som er hva på Stortinget, for alle oppfører seg som over seg hormonelle tenåringer som alle ønsker være den «mest populære». Per i dag er det ekstremt mange av dem som sloss om den plassen, og på samme måte som om de kunne vært figurer i filmen Mean Girls.

Hva ønsker vi av politikere?
Jeg vet at mitt ønske er at de skal snakke sak, være ærlig, og slutte med fraser som de selv ikke forstår. Erna Solberg og Jonas Gahr-Støre er eksperter på tomt prat for å fylle ut tiden, slik at de slipper svare på et konkret spørsmål. Der var Per Sandberg bedre, for han ble sint når han ble stilt til veggs og man hørte det han mente lyste tvers igjennom. Om ikke skrevet på papir, så var det blant all dårlig språkbruk (bannskap) lett å få med seg hva han mente.
Solberg har ingen mening, for hun vil aldri bruke «de ordene», eller «ville ikke sagt det på den måten», men sannheten er at hun faktisk aldri sier noe i det hele tatt.
Til og med under høringen ang Riksrevisjonen sine funn om nasjonal sikkerhet klarte hun ikke svare «ja» eller «nei» på reelle ja/Nei-spørsmål. Er hun uærlig fordi hun ikke svarer? Definitivt ja. Men dette er en indoktrinering politikere lærer; De skal påpeke alt det andre sier og gjør galt. De skal ikke svare på konkrete spørsmål som omhandler deres ståsted, uttalelser eller manglende oppfyllelse av lovnader eller det de ikke har gjort. Har de gjort en feil, så er det viktig å gå rett i offerrollen.
Og i offerrollene er alle midler lov, spesielt om det er en kvinnelig politiker som Solberg, Listhaug, Tadjik eller Schei-Grande. Utseende, det er de er kvinne, barnløs, eller kroppsvekt er ofte ting som brukes for å stoppe kjeften på motparten.

Hvem klarer egentlig å diskutere med en som starter diskusjonen med «Som kvinne og barnløs …..» , eller «Det er ikke min feil at jeg …» og så et eller annet som kun er noe kvinner sliter med. Selv om hverken kvinneligheten, barnløsheten eller utseendet har vært ymtet om en gang. For ikke å snakke om at tårer er det beste verktøy å bruke, for ingen kan diskutere med noen som har snørr og tårer rennende nedover fjeset mens man hulker uhemmet.
Jeg mener norsk politikk har for mange som bruker hersketeknikker, baksnakk og som overhode ikke kan debattere. Og sånn kan vi ikke ha det.
Så har vi de som spiller på fremmedfrykt, kunnskapsløshet og gir uttrykk for at maktens høyborg er overordnet alt. Ja, som rett ut mener at folk flest ikke har peiling på noe som helst og de nærsagt er guder på Olympus, og ikke bare vanlige mennesker som av folket får lov til å være med på å bestemme i landet.

Disse selverklærte guddommene som går over lik, fylker, kommuner og private for å fremme sin propaganda, godt innbakt i maktovergrep; Som Troms og Finnmarksammenslåingen. En sammenslåing alle hevder å ikke ønske, men likevel tvinger igjennom. For å fjerne det viktigste organet som står mellom folket og maktpersonene, som er der for å forhindre maktovergrep mot folket; Fylkeskommunen.
Disse som plutselig buser inn på en eller annen person de har hørt om, som har problemer med ett eller annet som kan løses politisk. Disse som buser inn har en helt annen agenda enn å hjelpe personen det gjelder; for dem handler det om å få politisk overtak på en eller annen folkevalgt politiker eller opposisjonsparti. Personen som får oppmerksomheten i tretti sekunder før politikerne havner i et bikkjeslagsmål; blir glemt og får sjelden en løsning på saken. Fordi alle skylder på alle.

Jeg undrer derfor på om det er mulig å henstille til våre folkevalgte;
I år, 2019, kan dere begynne å jobbe sammen om de ting dere er enige i. Finne felles løsninger, muligheter og se på hvordan dere SAMMEN skal dra lasset?
For det er sånn, at dersom jeg ønsker å se en High School Musikal, så skulle jeg ikke trenge se på politisk kvarter eller en politisk debatt, men heller sette på en Disneyfilm!

På forhånd takk.

Godt nytt år!

Nann Jovold-Evenmo

Spaltist

Artikkeltags