Nå som den kalde krigen er overstått burde verken avisredaktører eller Netflix-regissører la seg fengsle av dens manikeiske oppdeling av verden i gode og onde krefter

Av

- Det er ikke uhyrlighetene i Maos Kina Rødt vil tilknytte seg ved å benytte ordet kommunisme, men – stikk motsatt – en demokratisk-kommunistisk tradisjon som har eksistert siden 1794, skriver Oscar Dybedahl.

DEL

Meninger I «Ukeslutt» retter redaktør Arne Reginiussen hardt skyts mot Rødt. Han slår fast at partiets avgjørelse om å beholde ordet «kommunisme» i prinsipprogrammet viser at de ikke tar avstand fra «kommunismens uhyrligheter».

LES OGSÅ: Kommunisme er rett og slett ikke humant, og det er utrolig at et norsk parti i 2019 vil ta dette ordet i sin munn

Store overgrep ble begått i kommunismens navn i løpet av det tyvende århundret. Men Reginiussen er på tynn is når han – med grunnlag i en Netflix-serie – forsøker å redusere kommunismen til disse forbrytelsene og overgrepene.

Kommunismen oppstod som en politisk bevegelse i kjølvannet av den franske revolusjonen av 1789, da den revolusjonære rabulisten Gracchus Babeuf opprettet organisasjonen De likestiltes konspirasjon (La conspiration des égaux) i 1794. Deres sentrale målsetninger var allmenn stemmerett for menn, regelmessige valg, et regelbasert rettssystem, ukrenkelig pressefrihet og forsamlingsfrihet, for å nevne noe, supplert med en overordnet visjon om et samfunn tuftet på felleseie av de store rikdomskildene.

De likestiltes konspirasjon ble senere kanonisert som viktige foregangsmenn for den sosialistiske og kommunistiske saken, og på 1800-tallet florerte det av organisasjoner som imiterte dem. Man kan blant annet nevne Kommunistenes forbund, stiftet i 1847, der Karl Marx og Friedrich Engels tilhørte. Forbundets oppgave måtte i første omgang bli  – slik de formulerte det i sitt berømte manifest – å «vinne slaget om demokratiet». Det gjaldt å stå for allmenn stemmerett, pressefrihet og liknende. Derfor ble kommunister en viktig del av 1848-revolusjonene, et folkelig opprør for demokratiske rettigheter som bredte seg over store deler av Europa.

Den britiske historikeren Geoff Eley tar for seg demokratiets tilblivelse i boka Forging Demoracy (2002). Han påpeker at det var arbeiderpartier (stort sett med «kommunisme» som uttalt mål), som mellom 1860 og 1914 «i land etter land stod for den sterkeste og mest konsistente støtten til demokratiet». Eksempelvis gjorde alle partier i Den annen internasjonale (der Arbeiderpartiet tilhørte) allmenn stemmerett og parlamentarisme til del av sine minimumsprogrammer, og de ble dermed – som Eley understreker – «den viktigste aktøren i ... krafttaket som vant allmenn mannlig stemmerett».

Reginiussen ser bort fra alt som er nevnt ovenfor, og forsøker å redusere kommunismen til den sovjetiske statens handlinger fra 1918 og utover. Under den kalde krigen så både USA og Sovjetunionen seg tjent slike framstillinger av Sovjetunionen som selve legemliggjøringen av «kommunismen». For USA medførte det at den innenrikspolitiske kampen mot sosialister lot seg forene med kappestriden mot Sovjet, slik at radikalere av alle slag – kunstnere, politikere og fagforeningsfolk – kunne kjeppjages som potensielle landsforrædere. For Sovjetunionen tjente det samme til å legitimere både diktaturet og militæropprustningen, som bare skulle være forstadiet til en lykkeligere, kommunistisk tilstand. Nå som den kalde krigen er overstått burde verken avisredaktører eller Netflix-regissører la seg fengsle av dens manikeiske oppdeling av verden i gode og onde krefter.

Det er ikke uhyrlighetene i Maos Kina Rødt vil tilknytte seg ved å benytte ordet kommunisme, men – stikk motsatt – en demokratisk-kommunistisk tradisjon som har eksistert siden 1794.

Artikkeltags