– Ruth var den siste igjen av en gruppe mennesker som vi alle står i stor gjeld til

PARTISANHJELPEREN: Ruth Hartviksen fra Berlevåg var den siste gjenlevende partisanhjelperen i Finnmark.

PARTISANHJELPEREN: Ruth Hartviksen fra Berlevåg var den siste gjenlevende partisanhjelperen i Finnmark. Foto:

Onsdag ble Ruth Hartviksen begravet i Berlevåg. 97-åringen var inntil sin død den siste gjenlevende partisanhjelperen fra Finnmark.

DEL

Der Sovjetunionen dekorerte sine partisaner etter andre verdenskrig, manglet derimot den norske anerkjennelsen overfor denne gruppen motstandsfolk. Æren og medaljene, de flotte bevingede ordene og all krigspensjon beholdt «Gutta på skauen», Max Manus og alle de andre krigsheltene i sør. Ingenting, ikke en eneste pensjonskrone, eller bare et lite takk for innsatsen ble sendt nordover i beruselsen over egen innsats de første femti årene etter krigens slutt.

Spør man derimot forfatter og journalist Alf R. Jacobsen, som i 2014 fortalte Ruth Hartviksens historie som partisanhjelper under andre verdenskrig i Dagbladet, er ikke han i tvil om hvilken enormt kritisk innsats som ble lagt ned av sivilbefolkningen nordpå.

LES SAKEN: Da motstandskvinnene kom hjem fra tukthus – Den tunge veien

– Ruth var den siste igjen av en gruppe mennesker som vi alle står i stor gjeld til og er eksempler for oss andre på hva som kan komme til å kreves hvis noe lignende skulle skje igjen, sier Jacobsen.

– Ruth minner oss om noe som var særdeles viktig for nasjonen Norge i en særdeles kritisk tid. Å ha det sivile mot til å gjøre det riktige, fastslår han videre.

– De reelle heltene

Som partisanhjelper hjalp hun de allierte med å vinne andre verdenskrig ved å tilby mat, husly og annen hjelp til agentene

– Tyskernes hevn var usedvanlig brutal og de risikerte livet både til seg selv og sine nærmeste ble de tatt, fastslår Jacobsen.

Jacobsen forteller om helt alminnelig folk på kysten som på ingen måte så seg selv som store helter.

– Men det var det de var. De reelle heltene, fastslår forfatteren.

For de sivile løp en helt enorm risiko ved å hjelpe partisanene med husly og proviant.

– Og de betalte en fryktinngytende pris. Mange i Ruths familie ble drept, selv havnet hun i tukthus i Tyskland, men kom seg ut i siste liten og overlevde, forteller han videre.

(artikkelen fortsetter under bildet)

FORTALTE RUTH SIN HISTORIE: I 2014 skrev forfatter Alf R. Jacobsen en artikkel i Dagbladet om Ruth Hartviksen. Foto: Trond Ivar Lunga

FORTALTE RUTH SIN HISTORIE: I 2014 skrev forfatter Alf R. Jacobsen en artikkel i Dagbladet om Ruth Hartviksen. Foto: Trond Ivar Lunga

Helt avhengig av sivil hjelp

Partisanene er navnet på de norske og russiske agentene som opererte på avsidesliggende og øde steder på kysten av Finnmark og Nord-Troms. De opererte vanligvis i grupper på tre, gjemte seg i fjellhuler ute å havgapet og var alle utstyr med en radiosender for å rapportere om tyske skip som passerte på sin vei til Murmansk.

– Grunnen til det er at den store tyske lapplandsarmeen som lå i Varanger, omtrent 230.000 mann, fikk sine forsyninger i konvoier som gikk langs kysten. Og den Røde Arme prøvde på senke disse ved hjelp av ubåter, fly og torpedobåter, forklarer forfatteren.

Gruppene var i virksomhet fra 1942 til krigens slutt, men med en topp i 1943. De færreste overlevde krigen, for de aller aller fleste av agentene døde i kamp med den tyske hær.

– Man kan jo tenke seg hvordan det var på kysten i en naken fjellhule vintertid. De kunne ikke gjort jobben uten hjelp fra lokalsamfunnet. De lå så nært at de ikke kunne gjøre opp varme, og i 15–20 minus kan man bare tenke seg hvor tøft det var. Partisanene var helt avhengig av hjelp fra folk som var villig til å bistå med mat, varme klær og husly, forklarer forfatteren.

Slått i hjel

Blant annet ble to av brødrene til Ruth Hartviksen, som begge var partisaner, tatt av tyskerne og henrettet. Nedenfor følger en passasje fra artikkelen Jacobsen skrev for Dagbladet i 2014 og handler om det som skjedde etter krigen da massegraven fra denne henrettelsen ble funnet.

Konklusjonen i obduksjonsrapporten var entydig.

«Ingen av likene er skutt,» skrev Waaler. «Sikkert kan det for det første sies at ingen er skutt i brystet, særlig ikke i hjertet. Det ser i stedet ut som om dødsårsaken for alle elleve har vært kraniebrudd, oppstått ved kraftig stump vold mot hodet. Samtlige lesjoner mot hodet har vært så kraftige at alle elleve må være døde temmelig hurtig, og det er ingen grunn til å tro at noen av dem er blitt levende begravd. I graven ble det funnet en temmelig tykk stokk av bjerketre som utmerket godt kan passe som det våpen som kan være brukt.»

De var en hjerteskjærende og rystende konklusjon. De elleve tapre partisanhjelperne fra Finnmark var ikke blitt skutt, men henrettet på bestialsk vis. Rapporten bekreftet vitneutsagnet fra en norsk kvinne, som hadde vært elskerinnen til en gestapist. Eksekusjonspelotongen hadde drukket tett mens de dødsdømte ble tvunget til å grave sin egen fellesgrav. I raseri og fortvilelse hadde en av dem grepet en spade og gått til motangrep. En tysk soldat var blitt drept, og pelotongen hadde tatt en grusom hevn. Fangene var ikke blitt skutt. De var blitt slått i hjel – én etter én.

«Det kunne ikke være tvil om at det her forelå en krigsforbrytelse,» skrev Zakariassen. «De påviste sundslåtte bakhoder på de fleste talte sitt tydelige språk. Det ble også påvist blodflekker på pelene som ofrene måtte ha vært bundet til.»

Men tiden var gått. Okkupantene var blitt hjemsendt, og saken ble henlagt. De skyldige ble aldri stilt til ansvar for ugjerningen.

Artikkelen i sin helhet kan leses her: Da motstandskvinnene kom hjem fra tukthus – Den tunge veien


Artikkeltags