Gå til sidens hovedinnhold

På tide å fjerne skammen – pårørende har det tungt nok

Jeg har ennå til gode å møte en forelder som ikke klandrer seg selv for at en sønn eller datter har blitt rusavhengig.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er ikke en oppskrift av vold, overgrep og manglende omsorg alene som avgjør om en person blir rusavhengig. Det er dog en oppskrift på et skamfullt, trist og sykt liv som pårørende å bli beskyldt for ens barns rusavhengighet.

Nylig lanserte regjeringen ny rusreform. Hovedtrekkene er blant annet at rusavhengige ikke skal straffes, men hjelpes. Det er bra! Som veileder for pårørende til rusavhengige tar jeg sterk avstand fra medieoppslagene der det nærmest konkluderes med at «hovedregelen er at rusavhengige ofte er utsatt for store overgrep, vold, manglende omsorg i barne- og ungdomsårene». Ja, det er sikkert slik i svært mange tilfeller, men det slike utsagn tilsier er at de pårørende – foreldre, søsken, besteforeldre, barn og venner – ikke har gjort sitt for å gi en rusavhengig de forutsetningene en må ha for å skape seg et godt liv. I tillegg bringer slik utsagn skam og stigmatisering av pårørende, som har en tøff nok hverdag fra før, om de ikke også skal bære denne byrden.

I åtte år har jeg jobbet som veileder for pårørende til rusavhengige og psykisk syke. Jeg har ennå til gode å møte en forelder som ikke klandrer seg selv for at en sønn eller datter har blitt rusavhengig. Så om ikke det er nok at de sliter med sterk skyldfølelse, går bekymringene deres ut over daglig fungering og egen helse. I motsetning til andre, kan ikke pårørende snakke om det med kolleger i lunsjen, eller med naboen. Frykten og skammen for at noen skal få vite er stor.

Et stort flertall blir syke og langtidssykemeldte, gjennom et liv med angst, tvil, og ellers svekkede levekår. Blant annet melder 80% om nedstemthet, 72% om søvnproblemer, 66% om angst, 65% melder om muskel- og skjelettplager, 53% om hodepine, 44% om mageproblemer og 38% melder om problemer med bryst, pust og hjerte. Så hvorfor gjemmes de pårørende bort, og i ekstreme tilfeller blir ilagt skylden for hvorfor noen er rusavhengige?

Det er slik jeg leser medieoppslagene – som et angrep på alle de pårørende som sliter og har slitt med dårlig samvittighet for sine barn i flere tiår. Denne fremstillingen av rusavhengiges oppvekstsvilkår har vi hørt om lenge. Det er også det som ofte møter de pårørende når de kontakter hjelpeapparatene. De samme foreldrene som gransker både svangerskapet og barnets oppvekst for å finne årsaken til hvorfor akkurat sitt barn ble avhengig av rus, føler ofte at de blir beskyldt for å ha brakt fram et barn inn i den største elendigheten. Vi kan ikke tenke så snevert om hvorfor noen blir avhengig av rus. Som Reidar Hole skrev i sin bok, «Forebygging og behandling av rusproblemer», så har rusmiddelavhengighet biologiske, psykologiske og sosiale årsaker. Det er på høy tid at alle årsakene får like mye oppmerksomhet.

Jeg har 20 års arbeidserfaring fra kommunalt barnevern og i løpet av disse årene har jeg møtt et hundretalls av de barna Bent Høie beskriver som blir rusmiddelmisbrukere. De med de dårligste bio-psyko-sosiale forutsetningene får ofte et problematisk voksenliv – men slett ikke alle! Det betyr likevel ikke at de som opplever en vond oppvekst ikke får traumer av det, men de blir ikke nødvendigvis rusavhengige. Vi som jobber med pårørende møter flotte mennesker som gransker hjerte og sjel for å finne årsaken til hvorfor det gikk så galt med deres dyrebare barn. Pårørende kommer fra alle samfunnslag. Hverken doktorgrad eller høye lønninger er et vern mot at ens barn ikke blir rusmiddelavhengig. De tør ikke fortelle familie og venner om hva de står i og hva de strever med. De står så alene – og slik er det fortsatt i 2021! Da må vi alle begynne å forstå at det er ingen som ønsker sitt barn et så tragisk liv, og at vi i all hovedsak gjør det vi kan for at barna våre skal ha det godt. Pårørende fortjener ros og støtte for den situasjonen de håndterer så godt de kan. Rusavhengighet er en epidemi som varer et helt liv - det finnes ingen vaksine mot denne sykdommen! Men vi kan fjerne skammen og stigmatiseringen, slik at de påførende hvert fall kan slippe den børa. Den de bærer er allerede mer en tung nok.

Kommentarer til denne saken