Øst-Finnmark tingrett trues av nedleggelse

DOMMEREN: Kåre Skognes er administrator i saken mot27-åringen.FOTO: OLE-TOMMY PEDERSEN

DOMMEREN: Kåre Skognes er administrator i saken mot27-åringen.FOTO: OLE-TOMMY PEDERSEN

Av
DEL

MeningerDen 1. oktober 2019 kom den første delkonklusjon til den regjeringsnedsatte Domstolkommisjonen med forslag til domstolstruktur i Norge for fremtiden. Det var ikke god lesning for ansatte og brukere av Øst-Finnmark tingrett. Flertallets forslag var nemlig en sammenslåing med Alta tingrett til nye Ytre Finnmark tingrett med hovedsete i Alta og rettssted i Vadsø.

Mange trakk derfor et lettelsens sukk når regjeringen mandag den 2. mars i år inviterte til høring om kommisjonens forslag, samtidig som de presenterte et eget justert forslag; nemlig at i stedet for å følge rådet fra kommisjonen om å redusere antall tingretter til 22, skal landet deles inn i 22 rettskretser.

Forslaget er videre at det skal være et hovedsete i hver rettskrets og såkalte rettssteder ute i distriktene der domstolene er i dag. Slik loves det at ingen tingretter legges ned.

Dette gir ingen grunn til lettelse, men snarere til større bekymring.

Forslaget innebærer nemlig at vurderingen rundt nedleggelse av det departementet kaller rettssteder, men som i realiteten er underliggende satellittkontorer, blir løftet ut av en politisk behandling og i stedet lagt til en administrativ avgjørelse i Domstoladministrasjonen.

Rettssikkerhet og distriktspolitikk i nord

Dette fordi det er Domstoladministrasjonen som bestemmer det aller meste av domstolsstruktur og organisering innenfor den enkelte rettskrets.

Ofte ser en at fjernledelse av satellittkontorer skaper store utfordringer for arbeidsmiljøet og rasjonell drift. Erfaring fra en rekke samfunnsområder, og det er nok å nevne lensmannsetaten, Skatteetaten og Statens vegvesen, viser at veien ofte er kort fra underlagte satellittkontorer til administrativ nedleggelse. Ofte skjer slik nedleggelse under radaren for den offentlige debatt.

Det som imidlertid gjør forslagene ekstra alvorlig for Øst-Finnmark tingrett, eller det foreslåtte satellittkontoret til Ytre Finnmark tingrett i Vadsø, er at det samtidig foreslås å legge Sør-Varanger kommune under rettskretsen til Indre Finnmark tingrett.

En rettskrets er det geografiske området som ligger til en domstol. Øst-Finnmark tingrett har kontorsted i Vadsø og rettskretsen strekker seg langs kysten fra Kjøllefjord i nordvest til og med Kirkenes og Sør-Varanger i sørøst.

Øst-Finnmark tingrett er den største domstolen i Finnmark. Den har 4 dømmende årsverk og 4,5 saksbehandlerstillinger og er samlokalisert med Finnmark jordskifterett. Tingretten har topp moderne kontorfasiliteter og store rettslokaler med plass til å avvikle fire hovedforhandlinger samtidig.

Domstolen er veldrevet og i Riksrevisjonens undersøkelse fra 2019 konkluderes det med at Øst-Finnmark tingrett er en av landets aller mest effektive tingretter.

Den gode driften av Øst-Finnmark tingrett er tuftet på stor arbeidskapasitet, lang erfaring og faglig dyktighet i alle ledd. Tingretten har stor søkermasse av velkvalifiserte jurister til dommerfullmektigstillingene.

Det er ekstremt lite fravær i domstolen, og sterk lokalkunnskap og godt samarbeid med advokater og påtalemyndighet er med på å skape en smidig og effektiv saksavvikling. Tingretten har over lengre tid opparbeidet en betydelig spesialkompetanse innenfor fiskeri og havrett, og er den eneste domstolen i Norge som behandler saker fra NAV Innkreving i Sør-Varanger.

En innlemmelse av Sør-Varanger kommune til Indre Finnmark tingrett vil medføre at over 10.000 personer som igjen utgjør 43 prosent av dagens befolkningsgrunnlag og saksgrunnlag for Øst-Finnmark tingrett eller et satellittkontor i Vadsø, vil forsvinne. Dette vil igjen selvsagt medføre om lag 50 prosent bemanningsreduksjon.

I forslaget til departementet antydes det at gjennom lov og forskrift kan det bestemmes en minimumsbemanning med rettsstedene slik at en vil være sikret en politiske behandling før eventuelt et rettssted legges ned. Det eksemplifiseres med en forskriftstekst om at et rettssted som «utgangspunkt skal ha minst én tilstedeværende tingrettsdommer». Dette er en tilnærming som ikke bør tillegges for stor vekt.

For det første er det å anta at kompetansen til å forvalte forskriften legges til Domstoladministrasjonen slik de i dag er tillagt forskriftskompetanse til å bestemme felles ledelse o.a. ved domstoler i forskjellige rettskretser.

Det er en kjent sak at Domstoladministrasjonen støttet kommisjonens forslag om en vesentlig reduksjon av antall tingretter, og at de nå har uttrykt at de er fornøyd med departementets justerte forslag.

Uansett vil et minimert satellittkontor slite med rekrutteringen. Det er å anta at dyktige jurister vanskelig vil la seg friste av en alenedommertilværelse i Vadsø.

Resultatet vil måtte bli en forvitring og desimering av et satellittkontor i Vadsø som igjen ikke vil kunne opprettholdes med de kvalitetskrav en har til en domstol. Nedleggelse vil derfor være den sikre følgen uansett hvem som behandler spørsmålet.

En må nå ikke tro at løsningen vil være at dommere vil reise ut fra Alta og sette rett ut i de mindre byene. Reising i Finnmark er svært kostbart, og det tar mye tid. Begge deler er knapphetsressurser i domstolene som stadig strupes på budsjettene.

Dommerne vil nok derfor måtte holde seg til den jobben de er ansatt for, nemlig dømmende virksomhet. Det vil derfor måtte bli folket som må ta seg til Alta.

Ved nedleggelse av rettssted i Vadsø vil også advokatene i området forsvinne, disse etablerer seg naturlig nok der det finnes rettssteder. Det vil være tapte arbeidsplasser i domstolen, politiadvokatene forsvinner, det samme med takstmenn og eiendomsmeklere og andre som naturlig har med domstolene å gjøre.

Det må også legges til grunn at Vadsø fengsel vil være alvorlig i faresonen, i det kostnadene og de praktiske utfordringer for politiet til transport til domstolen vil bli svært store. Det finnes ingen fengsel i Norge utenfor umiddelbar nærhet til en domstol.

Det aller mest alvorlige er at en stor del av befolkningen reelt vil bli frarøvet tilgangen til domstolen fordi kostnadene blir for høye. Kostnadene vil for eksempel være svært store, og ofte uforholdsmessig, med å flytte parter, advokater og vitner 500 km fra Vardø til Alta. Det er som om en hadde slått sammen rettsområdet i Oslo og Trondheim bare med mye mer usikker og dyrere reisevei.

Resultatet vil være svekkelse av rettssikkerheten til en stor befolkningsgruppe, og en ytterligere utarming av en region som den senere tid har mistet mange arbeidsplasser.

Forslaget om å legge Sør-Varanger kommune til Indre Finnmark tingrett fremstår som et mangelfullt utredet grep for at Indre Finnmark tingrett skal ha tilstrekkelig befolkningsgrunnlag for å kunne bestå som egen domstol for fremtiden.

En foreslår altså å ofre en av landets mest effektive tingretter, den største tingretten i Finnmark, en rekke arbeidsplasser og rettssikkerheten til en stor gruppe av kystens befolkning for Indre Finnmark tingrett; en av de aller minste tingretter i landet.

Indre Finnmark tingrett ble opprettet i 2004 for å skape reell likebehandling mellom samer og andre nordmenn ved særlig å ivareta den samiske kultur og rettstradisjon – den samiske dimensjon – i rettspleien.

Domstolkommisjonen begrunner innlemmingen av Sør-Varanger kommune med «geografiske hensyn og fordi det vil bidra til at domstolen blir noe større».

En ser imidlertid ingen spor i kommisjonens drøftelser, eller i noe departementsmateriale, av hva konsekvensene av en slik innlemming vil være for Øst-Finnmark tingrett eller et satellittkontor i Vadsø og befolkningen i Øst-Finnmark.

Indre Finnmark tingrett har en viktig funksjon og er av vesentlig betydning for den samiske befolkning, og det gjøres mye godt arbeid i tingretten for dette. Det er videre slik at befolkningsgrunnlaget i regionen er synkende. En har følgelig forståelse for at kommisjonen og departementet har utfordringer med videreføring og styrking av den samiske dimensjon i rettspleien for fremtiden.

Jeg sitter ikke med svaret på denne utfordringen, annet enn at det i alle fall ikke bør ligge der det nå er foreslått, og at det bør være gjenstand for en langt grundigere utredning.

Høringsfristen for departementets forslag er 2. mai i år. Høringen er åpen, og jeg oppfordrer advokater, politikere og andre som bør ha meninger om forslaget til å ytre seg og komme med innspill. Mye står på spill for mange i Øst-Finnmark.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags