Om å føle seg uønsket av den politiske maktelite

Av

«Den minimale støtten jeg er tilbudt av formannskapet, betyr at jeg må kutte i tilbudet til kundene da jeg ikke har råd til å fornye slitne maskiner og utstyr», skriver Kristin Nilssen.

DEL

MeningerI dag fikk jeg en svært negativ hilsen fra min hjemkommune, Unjárgga gielda/Nesseby kommune. Min satsing som gründer og næringsdrivende i kommunen er lite verdsatt. Min søknad om økonomisk støtte er blitt stemoderlig behandlet. Jeg føler at formannskapet har følt seg tvunget til å gi meg «noen slanter» slik at jeg skal holde kjeft. Det har jeg ikke tenkt å gjøre.

Jeg er enormt skuffet. Formannskapet viser en arrogant holdning overfor meg som gründer. I to omganger har formannskapet gitt meg et klart signal om at jeg og min bedrift, ikke er særlig mye verdt. Derfor avspises jeg med det absolutt minimum av støtte.

Nå lurer jeg på hvor det ble av de fagre løfter fra valgkampen, om at unge og kvinnelige gründere skal prioriteres? Var det bare valgflesk eller er vedtaket preget av at det er jeg som søker? Er det slik at du må ha riktig partibok og tilhøre de riktige kretser i kommunen for å bli prioritert?

Den minimale støtten jeg er tilbudt av formannskapet, betyr at jeg må kutte i tilbudet til kundene da jeg ikke har råd til å fornye slitne maskiner og utstyr.

Jeg er en kvinnelig gründer som har startet for meg selv, og på sikt har jeg også tenkt å få inn flere ansatte i salongen. Jeg håpet derfor på god støtte fra kommunen. I stedet fikk jeg en kald skulder.

Utvikling

Jeg har brukt fem år på å bygge opp bedriften etter at jeg valgte å flytte hjem til Finnmark. Nå var tiden inne til å ta et valg for framtiden. For å få en lønn til å leve av var alternativene å ta med meg sønnen min og flytte sørover igjen, eller å flytte bedriften til et mer synlig sted på hjemplassen. Jeg valgte det siste, ikke minst fordi ordfører og andre maktmennesker i kommunen til stadighet peker på at de ønsker næringsutvikling og innflytting til kommunen. Nå lurer jeg på om dette bare er ord i festtaler og ikke en virkelig politisk vilje.

Det er her, i min hjemkommune, jeg ønsker å bo sammen med sønnen min og der er her jeg ønsker å bygge opp firmaet til et godt levebrød. Slik vil jeg også bidra til å skape flere arbeidsplasser i kommunen. Dessuten er noe av det viktigste for meg at sønnen min skal få lære seg samisk, og bli kjent med den samiske kulturen. Selv hører jeg til den generasjonen som mistet språket.

Økt bolyst

Etter mitt syn bidrar min bedrift til økt bolyst i kommunen. Min bedrift vil sammen med treningssenteret, et godt spisested og det nye hotellet i samme bygg, skape synergieffekter og et helhetlig tilbud. Vi kan til eksempel markedsføre oss i fellesskap. Slik kan vi få flere turister til kommunen. Og turisme er jo et prioritert satsingsområde i kommunen. Derfor forstår jeg lite av formannskapets holdning til meg og min bedrift. Salongen er ikke minst et godt tilbud til turistene. Det har åpenbart kommunens saksbehandlere forstått og foreslått støtte som monner. Politikerne derimot, har minimert den foreslåtte støtten og uttrykker med dette hvor lite ønsket jeg og min bedrift er.

Vil ikke smiske Da jeg leverte søknad til kommunen, ble jeg rådet til å drive lobbyvirksomhet overfor politikere og saksbehandlere. Det overrasket meg. Jeg trodde at enhver søknad til kommunen ville bli behandlet objektivt og vurdert i forhold til de satsingsområder politikerne har pekt på.

Etter at jeg klaget på formannskapets vedtak, anbefalte folk med erfaring i de kommunale korridorer, å snakke med de rette personene. Det er jo smisking. Det rådet fulgte jeg ikke. Jeg har ikke tatt noen telefoner, verken hit eller dit, for å smiske. Det strider mot min natur og det minner meg om kameraderi, noe jeg tar sterkt avstand fra.

Menn blir tatt mer seriøst

For en tid tilbake hørte jeg en professor på radioen fortelle at det å være kvinnelig gründer ikke er like lett som å være mann og gründer. En mann kan ofte uten problemer gå i banken og legge fram en forretningsidé og få lån, søke på støtteordninger til risikokapital for å etablere seg eller å utvide bedriften. Menn blir tatt mer seriøst enn kvinner, sa denne forskeren. Jeg googlet nettet og fant flere saker om dette, både på forskning.no, Finansavisen og Dagens Næringsliv. Alle sier det samme, likestillingen har ikke nådd oss gründere. Nå har jeg fått erfare dette i praksis.

I dag kan jeg konstatere at min hjemkommune faktisk er bekreftelsen på det forskningen sier; kvinner stiller bakerst i rekken som gründere, og blir diskriminert i forhold til menn. Det er trist og det motiverer ikke kvinner til å satse i kommunen. Samtidig gir det et klart signal om at er du kvinne, så er neppe min hjemkommune der du bør satse som gründer og næringsdrivende.

Ikke et luftslott

Manglende støtte skal likevel ikke stoppe meg. Med flyttehjelphjelp fra min familie og gode venner, har jeg denne uken åpnet dørene i nye lokaler ved siden av Coop i Vuonnabahta/Varangerbotn. Til tross for at tilbud om hudpleie er nytt og utradisjonelt i min hjemkommune, er de tjenester jeg tilbyr ønsket. Det vet jeg.

Til dere politikere vil jeg hilse og si at jeg har ikke søkt om støtte til en idé eller et luftslott. Jeg søkte om støtte til å bygge videre på en bedrift som er solid og godt opparbeidet over fem år i kommunen. Jeg har pantsatt det jeg eier for å satse på bedriften. Jeg har gjort det fordi jeg tror bedriften har en framtid og utviklingsmuligheter. Derfor skal ikke politikere som har kommet med falske løfter få stoppe mine visjoner for framtida. De kan bremse meg, men ikke stoppe meg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags