– Uten jobb å gå til, må man bare vente

SKAL GÅ PÅ SKOLE: Awey Zeray Asmelash er 23 år, og til høsten håper han å begynne på videregående skole, helst i Hammerfest. Han ser nemlig ingen jobbframtid i Vadsø.

SKAL GÅ PÅ SKOLE: Awey Zeray Asmelash er 23 år, og til høsten håper han å begynne på videregående skole, helst i Hammerfest. Han ser nemlig ingen jobbframtid i Vadsø. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Awey Zeray Asmelash (23) er glad for at han har fått komme til Vadsø, men han skulle ønske det fantes flere muligheter i byen.

DEL

Det begynte å bli mørkt igjen den gangen Awey Zeray Asmelash satte føttene i Vadsø for første gang. Det var høsten 2012, han hadde kommet den lange veien fra Eritrea helt alene, og nå skulle han bo på Oscarsgate asylmottak, nå skulle han vente.

– Det var litt stress, også så kjedelig. Bare sitte og slappe av, det skjedde ingenting. Men så fikk jeg gå på skole, og da ble det bedre. Men det var andre som ikke hadde noenting å gjøre, husker han.

Så, i desember 2013, kom brevet Awey hadde ventet på. Der sto det at han hadde fått innvilget søknaden om asyl, han hadde fått ja.

– Det var i juleferien, ett år og to måneder måtte jeg vente. Det er mange som venter mye lenger enn det. Så fikk jeg plass i Vadsø, sånn at jeg kunne bo her hvor jeg allerede gikk på skole, sier han.

Mye for folketallet

Med det ble Awey Zeray Asmelash en del av bosettingsstatistikken til Vadsø kommune.

Kommunen har i lang tid hatt tradisjon for å bosette mange flyktninger, fra 2006 til 2012 ble totalt 484 bosatt, i 2013 var tallet 91 – til tross for at kommunestyret hadde vedtatt å ta i mot 80 – og i 2014 90. I 2015 er det vedtatt at 70 flyktninger skal bosettes.

Det gjør Vadsø til én av tjuefire kommuner i landet som sier ja til å ta imot flere enn 50 flyktninger, og den eneste kommunen i landet blant dem med tilsvarende innbyggertall.

– Selv om vi har gått ned til 70 i år, og har sagt ja til 60 til neste år, så bosetter vi fortsatt mange flere enn det folketallet tilsier, sier ordfører Rolf Arne Hanssen (SV).

Og svaret på hvorfor det har blitt sånn, er egentlig ganske enkelt.

– Vi har hatt asylmottaket, og så har vi begynt å bosette, og lenge har det gått ganske greit, sier Hansen.

Må tas godt imot

Og i 2008 mottok Vadsø kommune bosettingsprisen fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, blant annet fordi man har tatt imot et såpass høyt antall flyktninger. I nettopp dét året hadde politikerne vedtatt å tredoble bosettingen.

«Alle er velkomne. Kommunen tar i mot mennesker fra alle nasjonaliteter og med ulike behov for kommunale tjenester. Kommunen har lagt ned et omfattende faglig arbeid for å ta i mot og utvikle gode tilbud til barn som er alene i Norge,» het det blant annet i juryens bedømmelse.

Samtidig har debatten versert, både på politiske møter, under valgkamper og i Finnmarken. Sist i september i fjor gikk Kristelig Folkeparti inn for å sette et tak for antall flyktninger på 50.

«Vi mener vi skal ta godt i mot så mange som vi kan ta godt i mot, på alle måter,» sa Otto Strand (KrF) den gangen, og fikk støtte av Hanne Hammari Betsi (H), som med dét brøt med sine seks partikollegaer i kommunestyret:

«Vi skal være rause med å bosette flyktninger, men vi må vite at vi har det som trengs også for å ta vare på dem på skikkelig vis,» sa hun.

Nådd en grense

Den tankegangen er nå plukket opp av de tre nye listetoppene i Høyre. I kommunestyretmøtet i september i fjor viste KrF-Otto blant annet til boligmarkedet, arbeidsmarkedet og press på barnevernet i sin begrunnelse, og nå får han støtte fra Høyres ordførerkandidat Hans Jacob Bønå.

– I Vadsø har vi sett at kostnadene tilknyttet barnevernet er høye, fire ganger høyere enn en normalkommune, sier han.

Derfor har han jobbet opp mot dagens regjering og stortingsrepresentanter for å få forståelse for problemstillingen. For både han og partikollegaene Lise Svenning og Hilde Meyer (som selv har jobbet på asylmottaket de siste 15 årene) ønsker flyktninger velkomne til Vadsø, og er glade for kompetansen man har bygget opp i løpet av årene.

– Det er så mye positivt med å bosette, men vi kan heller ikke risikere å komme på robeklista på grunn av det, sier Svenning.

Og debatten aktualiseres når man på nasjonalt plan snakker om Norge skal ta imot 10.000 syriske kvoteflyktninger eller ikke.

– Det er lett for en søkkrik stat å være snill og grei, men det er vanskeligere for fattige kommuner å følge opp. Man må ta inn over seg at det er relle problemer med dette, sier Bønå, som håper at det vil følge mer støtte til bosetting allerede på revidert statsbudsjett.

Dette er ikke fremmede tanker for ordfører Rolf Arne Hanssen heller. Også han har jobbet opp mot dagens makt i Oslo, og mandag deltok han på et dialogmøte med minister Solveig Horne (Frp), sammen med ordførere fra andre kommuner i Nord- og Midt-Norge.

– Vi har nok nådd en grense, og vi ser at vi har flere utfordringer. Det handler om barnevernet, og om at vi ikke får folk gjennom systemet, de blir istedet avhengige av sosialhjelp. Og så ser vi at tilskuddene vi får fra staten er for små, sammenliknet med de utgiftene vi får. Dette er en stor debatt, og jeg tenker at staten må sørge for å sette kommunene i stand til å bosette. Dette er alles ansvar, sier han.

Savner muligheter

Tilbake til Awey Zeray Asmelash, 23-åringen fra Eritrea. Han mener selv at han er en av de heldige flyktningene i Vadsø, for nå går han på skole, han lærer norsk, og til høsten håper han å begynne på videregående. Og på fritida spiller han fotball med kompisene sine, han trener på Friskusen, og han sitter på biblioteket.

–Jeg er ung, og kan gå på skole, men det er ikke så enkelt for de som ikke er unge. Det er vanskelig å få jobb, det er mange som går på Nav, og ikke har noe å gjøre. Jeg skulle ønske at det fantes mer industri i Vadsø, sånn at det ble flere jobber. Det var jo fiskeindustri her før, det hadde vært fint. Har du jobb, kan du gjøre alt, mener Awey.

Nettopp på grunn av manglende jobbmuligheter, har Awey søkt seg bort fra Vadsø når han nå håper på videregående skolegang.

– Det er bra at Vadsø tar ansvar for flyktninger. Men man må ha litt jobbmuligheter, man må kunne betale skatt og delta. Uten jobb blir det kjedelig, da må man bare vente. Derfor håper jeg å få gå på skole i Hammerfest, der er det litt større, sier han.

Men det han håper mest av alt, er at ingen skal måtte ta i mot flyktninger.

– Jeg håper at verden skal være i fred, og at ingen vil krangle med hverandre, sier han.

Artikkeltags