Trond (60) vil lage sommerparadis av bestefars gård

MYE JOBB: Så langt har Trond Henriksen brukt fem år på oppussingen ? sånn blir det når han kun har hatt noen korte sommeruker til rådighet. Men nå som han snart blir førtidspensjonist, vil han bruke mer tid i Kiberg.alle foto: anniken renslo sandvik

MYE JOBB: Så langt har Trond Henriksen brukt fem år på oppussingen ? sånn blir det når han kun har hatt noen korte sommeruker til rådighet. Men nå som han snart blir førtidspensjonist, vil han bruke mer tid i Kiberg.alle foto: anniken renslo sandvik

Artikkelen er over 6 år gammel

Det tok lang, lang tid før partisan Trygve Eriksen fikk anerkjennelse for sin innsats under krigen. Nå vil barnebarnet gjøre hjemmet hans til et sommerparadis.

DEL

(Finnmarken) – Dette var et paradis for meg da jeg var ung. Og det er det fortsatt, tror jeg.

Trond Henriksen (60) står utenfor et lite, grønt hus i utkanten av Kiberg. Selv om han er oppvokst i Vadsø, er det dette huset som byr på de varmeste barndomsminnene til Trond, for det er her besteforeldrene bodde, det er her han ville være.

– Jeg er litt oppvokst her, jeg skulle alltid hit. Jeg var sjelden med på turene til Sverige og Russland, dette var mitt ferieparadis. Jeg hjalp til på gården, hadde sommerjobber i fiskeindustrien, ja, jeg kom hit hver eneste helg til langt utpå høsten, helt til veien ble stengt, forteller Henriksen.

Aktiv partisan

Den gangen var det besteforeldrene Trygve og Signe Eriksen som bodde på gården, partisanene, ekteparet som var blant de første til å flykte til Sovjetunionen da krigen brøt ut, fordi alternativet ville vært å bli tatt til fange av tyskerne.

– Sannsynligvis var de kommunister før krigen, og fordi arkivene fra norsk overvåking ble tatt over av tyskerne, måtte de flykte, forteller Henriksen.

Trygve og Signe flyktet sammen med fire av barna: døtrene Borgny, Gunnhild og Gunlaug (Trond Henriksens mor) og sønnen Karsten.

Mens mor og barn ble igjen i Sovjetunionen, reiste far Trygve raskt tilbake til Finnmark — for å kjempe mot tyskerne på Sovjets side.

Han ledet etterretningsgrupper ved Berlevåg, som rapporterte til Murmansk om tyske skip med kurs for Kirkenes og Petsamo og han tilbrakte månedsvis i huler i fjellet i Øst-Finnmark i skjul for tyske rekker.

Da krigen var over ble han tildelt to høythengende sovjetiske krigsordener for sin innsats, men den norske anerkjennelsen lot vente på seg. Etter krigen ble nemlig Kiberg sett på som den farligste bygda i Norge av norsk etterretning – de mistenkte flere av innbyggerne for å være spioner for Sovjetunionen.

– Huset her var overvåket, det var det. De kom tilbake fra krigen, og ble forfulgt. Men bestefar brydde seg ikke så veldig om det, sier Trond Henriksen.

Preget av overvåking

Men overvåkingen satte tydelige spor, både i bygda Kiberg og i familien Eriksen. Verst gikk det ut over Trygves sønn og Trond Henriksens onkel, Karsten Eriksen, som var ti år da de flyktet til Sovjet, og 15 da han kom tilbake. I 1996 sto han fram i Dagbladet, og fortalte at etterretningen, som til slutt førte til en aksjon i 1968, hadde ødelagt livet hans.

– I årevis fulgte de etter meg og de andre her i Kiberg. Der vi var, var de også. Flere ganger tenkte jeg på å ta mitt eget liv, fortalte han da.

Etter at han hadde vært til avhør på en politibåt i Vardø i 1968, holdt han seg på gården i Kiberg, han fikk postbudet til å handle for seg, og levde selv i ensomhet.

– Han ble paranoid, og trodde alle var etter ham hele tiden. Han fikk ikke fred før han flyttet til sykehjemmet i Vardø, forteller Trond Henriksen.

Drømmer om turisme

I 2008 døde Karsten Eriksen, og gården i Kiberg ble stående tom. Det var da Trond Henriksen begynte å tenke på framtiden til sitt barndomsparadis. De siste årene har han tilbrakt tre sommeruker i bygda, i år slår han til med fem. Og om et drøyt år forlater han journalistjobben på Romerike for en tidlig pensjonisttilværelse, og da håper han periodene i Kiberg blir både lengre og flere.

– Jeg skal i hvert fall bruke mer tid her, det er helt sikkert, enten jeg bare skal slappe av, eller om jeg skal gjøre noe mer, forteller han.

For drømmer, det har Trond Henriksen. De siste årene har han pusset opp det lille grønne huset med en aldri så liten turistplan for øyet.

– Jeg tenker jo på dette med aktiv ferie. Folk kan komme hit, og så kan vi arrangere terrengsykkelturer i Varanger, havfiske og elvefiske, fuglekikking, kiting i Komagvær, det er veldig mange muligheter, sier han.

Men det aller viktigste er at huset blir beboelig igjen, mener Henriksen. Både tomta og bygget har så stor historisk verdi for familien, at han ikke kan tenke seg noe annet enn å ta vare på den.

– I 1864 ble eiendommen tinglyst, da hadde Ingebrigt Eriksen kommet fra Aldstadhaug i Nordland til Kiberg. Det må ha vært tippoldefaren min, og vi tror han drev med pomorhandel, forteller Henriksen.

Han reiste et hus av russisk tømmer på tomta, som seinere ble revet av Trygve og Signe Eriksen. De sørget selv for å bygge på huset sitt etter hvert som tida gikk — og da med de materialene de fikk for hånden.

– Når skip forliste på havet utenfor, fløt det treverk i land, og dette tok de i bruk. Det er mye historie i dette huset, forteller Henriksen.

Stolt av historien

Han har også en annen plan for sine framtidige opphold i Kiberg, og det er å lære mer om forfedrenes historie. Selv om besteforeldrene ikke fortalte så mye om sine opplevelser til sine nærmeste, har mer og mer blitt rullet opp av journalister og forfattere.

– Det syns jeg er veldig kjekt. Jeg er stolt av historien til min familie her i Kiberg, og er glad for at historien om dem har kommet fram, sier Henriksen,

Det har også resultert i at den nasjonale anerkjennelsen etter hvert har kommet. Et høydepunkt var da kong Olav besøkte partisanmonumentet i 1983.

– Besteforeldrene mine var litt bitre på den mottakelsen de fikk da de kom hjem, men ble veldig glade da de til slutt ble godtatt. Og at kong Olav, som var alles konge, kom til Kiberg, det var stort for dem, sier Henriksen.

Torsdag ettermiddag avsluttes nok et kapittel i partisanhistorien i Kiberg. Da avdukes den nye plaketten på minnebautaen, der ytterligere åtte falne partisaner har fått sitt navn nevnt.

Artikkeltags