Politiet til tobarnsmoren: – Nå har du sjansen. Du kan flykte, men du må gjøre det i dag

Gunn Bente Knudsen hadde gitt opp livet. Hun visste at det bare var et tidsspørsmål til han kom til å drepe henne. Det eneste hun nå brydde seg om var hvordan hun skulle finne et godt hjem til de to små barna sine.

Gunn Bente Knudsen hadde gitt opp livet. Hun visste at det bare var et tidsspørsmål til han kom til å drepe henne. Det eneste hun nå brydde seg om var hvordan hun skulle finne et godt hjem til de to små barna sine. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Gunn Bente står fram om familieterroren, for å advare andre.

DEL

(Finnmark Dagblad) ÅRET VAR 1993. Kim var fylt 10 og lille Katrin fire år, da pappa endret personlighet. I de fire årene som skulle komme levde den lille familien i et mareritt. Til de i 1997 måtte flykte for livet, under politiets Kode 6. Den strengeste formen for hemmelig adresse.

Les også: Familien får støtte og varme

– I en stilltiende aksept er det fortsatt kvinner og barn som ofres i dette vårt «verdens tryggeste» land. Sannheten er at vi ikke har kommet oss et eneste steg videre siden den gang jeg og mine barn ble ofret for 20 år siden. Derfor velger vi nå å stå fram. I håp om at vår historie kan være med på å gjøre en forskjell for dem som gjennomgår det samme helvetet i dag.

Vi møter Gunn Bente Knudsen (52) i stua si hjemme i Hammerfest sammen med datteren Katrin (24). Sønnen Kim har også bestemt seg for å stå fram, men det viser seg å bli for tøft for 30-åringen å skulle sette ord på det hele. Kim var 14 år da marerittet i 1997 kulminerte i en dramatisk flukt for livet. Han var en livredd guttunge midt i tenårene som gjorde alt for å verne mora og lillesøstra si mot det brutale som skjedde.

I dag har Gunn Bente og Katrin fått diagnosen posttraumatisk stress og de går begge til traumebehandling, mens Kim vegrer seg. Verken Katrin eller Kim har maktet å fullføre skolegang. For Gunn Bente har kroppen nå sagt stopp, etter å ha levd i katastrofeberedskap over så mange år.

– Prisen for at politi og hjelpevesen snudde ryggen til, den gang vi bønnfalt om hjelp, er det ungene mine som nå må betale med framtiden sin. Vi ble ofret i hendene på landets farligste mann. Politiet visste det, men de torde ikke selv å gjøre noe. Det er det verste. Å vite hvordan vi ble ofret.

EVERLYSTNE, OG FOR AT MANNEN skulle ha større mulighet til å gjøre karriere som bokser, hadde de flyttet fra hjembyen Hammerfest og sørover til Lillestrøm. Her levde det unge paret med sine to små barn som en hvilken som helst annen familie, helt til de dramatiske endringene begynte i 1993.

– Jeg forsto først ikke hva som skjedde. Han begynte å være ute sent og tidlig og var hissig og mørk i blikket da han kom hjem. Til å begynne med gikk det mest i verbal kritikk. Han kritiserte hvordan jeg gikk kledd, hvordan jeg stelte i huset, hva jeg hadde lagd til middag. Alt var feil. Jeg var dum og kunne ingen ting.

For å skjerme ungene og fordi hun trodde det måtte være en fase, gjorde hun hva hun kunne for å «bli flinkere», å gjøre han til lags.

– Det nyttet ikke hva jeg gjorde. Alt var og ble galt. Det var under et besøk hos noen venner at han slo henne første gang.

– Det var på natta, alle de andre hadde lagt seg og han begynte å hisse seg voldsomt opp over noe jeg skulle ha sagt eller gjort. Da slaget kom fikk jeg sjokk. Jeg tror ikke jeg sa noen ting.

I dagevis gikk hun rundt som i ørska.

– Jeg skjønte ingenting. Det var nå endringene i meg skulle starte, endringer som ofte skjer hos dem som opplever vold i nære relasjoner og som er så vanskelig for andre å forstå. Siden skulle det bare bli verre.

I DAG ER DET VANSKELIG å skille årene fra hverandre. De er et sammensurium av et eneste langt helvete. Hun måtte slutte i jobben som sekretær i et flyttebyrå.

Han mistenkte henne blant annet for å ha seksuelle forhold til andre menn, bare hun gikk ut av døra for å handle.

– Han sjekket tidspunktet på handlelappen og regnet ut i forhold til klokkeslettet jeg hadde gått ut døra. Hjemme sto han klar med forstørrelsesglasset for å saumfare klærne jeg hadde på meg. Selvfølgelig fant han både støv og hår, «bevis» på at jeg hadde vært med andre. Og så slo han, ofte på steder som ikke ga synlige merker. På sidene av hodet, i ribbeina, rundt omkring på kroppen.

Også ungenes klær ble saumfart. Han samlet kofferter fulle av klær som sto på en fast plass i gangen, klar til å sendes til DNA-analyse.

– I dag vil jeg spy når jeg ser et forstørrelsesglass, sier Katrin. Hun var aldri redd for at pappa skulle gjøre henne noe, men hver dag var hun livredd for at han skulle drepe mamma. For volden bare eskalerte.

– Jeg turte aldri å være lenge ute av gangen, for jeg tenkte hele tiden på hva som kom til å skje dersom pappa kom hjem og jeg ikke var der. Han ble bare galere og galere. Det var som om han egentlig ikke så oss, når han så på oss. Som om han levde i sin egen svarte verden.

KATRIN GLEMMER ALDRI da han tvang henne og broren til å stå på geledd i hagen sammen med mamma mens han brant klærne deres sammen med bilder av Gunn Bentes familie. Eller da hun så ut av kjøkkenvinduet at faren vandret rundt i hagen med ei avsagd hagle i hendene, før han så inn vinduet og møtte blikket hennes.

– På samme tid som mye av det som skjedde var vanvittig, så var det hverdagen vår. For oss var det normalt. Jeg tenkte egentlig ikke på hvilke liv andre levde. Jeg var dessuten ikke sammen med så mange andre unger, de fikk ikke lov til å være sammen med meg. For rundt oss visste naboene godt hva som skjedde. De voksne trakk helst gardinene for når det sto på som verst. Ungdommen slo av motoren og trillet mopedene forbi huset vårt. De turte ikke annet.

FØRSTE GANG KIM OG KATRIN ble vekket av mamma for å dra av gårde til krisesenteret var Katrin fire år.

– Jeg husker at jeg tenkte: Krise? Hvordan da krise? Kanskje vi ikke har mer mat?

Det gikk ikke lang tid før hun forsto at de gangene hun og broren måtte rømme huset sammen med mamma, var det fordi de trengte å komme i trygghet for pappa som var på tur hjem.

– Jeg følte meg trygg på krisesenteret. Der kunne jeg slappe av og sove. Vi var der så ofte at også det ble en del av hverdagen min. En del av normalsituasjonen, det å vokse opp. Det som var dumt, var at jeg mistet så mye av skolen. Jeg vet at både bror og mamma skjermet meg så godt de kunne, at de måtte ta mye av støyten. Likevel visste jeg godt hvordan pappa var, at straks han kom hjem, oftest midt på natta, så ble det bråk. Jeg prøvde flere ganger å få han til å stoppe mens han slo mamma. «Pappa, nå må du slutte» pleide jeg å rope. Men det nyttet ikke. Det var som å snakke til et svart hull.

Årene fra 1993 til 1997 sov nesten ikke Gunn Bente. Hun var våken og i alarmberedskap både dag og natt. Hun klarte nesten ikke å spise og veide ikke mer enn 45 kilo. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun kontaktet politiet når mannen var på sitt «svarteste», proppfull av rus og tabletter. I?løpet av de årene skjedde det flere episoder hvor han i mediene ble karakterisert som «Norges farligste torpedo».

– HAN VAR DIGER OG FRYKTINNGYTENDE og ingen turte å snakke eller gjøre han imot. Selv ikke politiet. Dette var altså mannen jeg levde med våre to små barn sammen med.

Gunn Bente har ikke tall på hvor mange ganger hun kontaktet politiet og tryglet om hjelp. Oftest når han hadde ringt og truet, når hun visste at han i et vanvidd var på tur hjem.

– De kunne ikke komme, sa de. De hadde jo ikke sett noe. Politiet kunne uansett ikke ta han med, sa de, før han beviselig hadde gjort meg noe.

De gangene politiet faktisk kom, ble mannen bare snakket til og bedt om å roe seg ned. Så dro de. For Gunn Bente og barna ble krisesenteret eneste redning.

– Hadde det ikke vært for krisesenteret, så hadde det gått fullstendig galt. Det er jeg sikker på. På krisesenteret var vi nokså trygg, den stunden vi var der. Men straks vi gikk ut derfra, måtte vi klare oss selv. Da var vi igjen helt ubeskyttet. Som det fortsatt er for dem som i dag bruker krisesentrene. Hun satt i samtaler på skolen forslått og med blåveis mens mannen kjørte fram og tilbake på motorsykkel utenfor. Han slo henne i full offentlighet på flyplassen, en gang de skulle hjem etter en ferie på Lanzarote. Rasende ved innsjekkingen forlangte han å få gå først inn i flyet, og han fikk det som han ville. Ingen vakter, ingen politi reagerte.

– SKOLEN VISSTE, HELSESØSTER VISSTE, NABOENE VISSTE. Men likevel var det ingen som kunne redde oss. En gang løp mannen etter henne, ut på gata mens han sjikanerte og slo henne i alles påsyn.

Kim og Katrin var blitt sendt ut av huset og var like utenfor hageporten da de skrekkslagne ble øyenvitner til dramaet.

– Vi var livredde og begynte å skrike etter hjelp. Uten at noen kom. Jeg så meg fortvilet rundt og så bare naboen som sto i vinduet, før han så dro gardinene for. Det var vanlig. Ingen turte å blande seg.

Katrin vet ikke hvor lang tid det tok før poilitiet dukket opp.

– Antakelig hadde noen av naboene ringt.

Da lå mora forslått på knærne midt på gata i bare strømpebuksa. Det eneste politiet gjorde var å be henne om å gå hjem. Så vekslet de noen ord med mannen, før de så kjørte videre og han kunne vende hjem igjen etter henne.

Gunn Bente kuttet mye av kontakten med familie og venner. Hun hadde nok med å beskytte barna og å holde seg i livet. Dessuten ville hun ikke utsette familien og vennene for mannen som hadde forandret seg så totalt til å bli det monsteret media beskrev, også på hjemmebane.

– Jeg hadde gitt opp å leve. For meg var det bare et tidsspørsmål om når han kom til å drepe meg. Det eneste jeg tenkte på var hvordan jeg skulle finne noen som kunne ta vare på ungene mine etter at jeg var død.

Mye av det hun opplevde klarer hun ennå ikke å snakke om. I traumeterapien håper hun å få bearbeidet noe av det. Likevel er hun merket for livet.

– Hvorfor forlot jeg han ikke? Hvorfor ble jeg, og hvorfor dro jeg tilbake alle gangene jeg hadde vært på krisesentret? Det er spørsmål kanskje mange vil stille. For å skjønne, må du ha vært der selv. For hva annet kunne jeg gjøre? Den eneste måten å ha kontroll på, den eneste måten å vite hvor han var og hva han ville gjøre, var å bli. For meg var det en trygghet, en syk trygghet.

Hun sitter med beina oppunder seg i stolen når hun snakker. Det er ei stund siden hun opplevde at kroppen sa stopp, at det nesten ikke var krefter igjen.

– Han hadde så mange kontakter over alt, han ville uansett ha funnet oss. De gangene vi rømte fant han oss alltid.

Gunn Bente føler i dag at hun og ungene ble sviktet av alle. Av politiet, av skolen og av hele det offentlige hjelpeapparatet. De eneste som var der for å redde, var krisesentrene.

– KRISESENTRENE GJØR EN FANTASTISK JOBB. De fungerer som ei livreddende nødhavn. Likevel er det ikke nok. Det må et større apparat til. Krisesentrene kan ikke hamle opp med dette alvorlige samfunnsproblemet alene. Det bør jobbe folk som er spesialutdannet innen traume og krisepsykiatri ved sentrene. Det offentlige bør også gripe inn i langt større grad enn i dag. Kvinner og barn må beskyttes, ikke ofres.

For den lille familien kulminerte marerittet hjemme på Lillestrøm i 1997 etter en episode hvor Gunn Bente for første gang hadde politianmeldt mannen for vold. Da hadde han opptrådt fysisk mot sønnen som hadde forsøkt å beskytte mor si.

– Det var nå eller aldri. At han nå også hadde vært voldelig mot Kim var ei grense.

Da mannen endelig hadde sovnet satte hun seg i bilen og kjørte med ungene til krisesenteret i Hamar. Her bestemte hun seg for at nå ville hun politianmelde mannen. Dagen etter kjørte hun videre til krisesenteret i Trondheim.

Her fikk hun beskjed om at hun måtte melde fra til politiet om hvor hun befant seg med ungene. Ellers kunne hun bli anmeldt for kidnapping.

Han fant snart ut hvor hun var.

– DERMED KUNNE JEG IKKE GJØRE ANNET ENNÅ KAPITULERE, sette meg i bilen og kjøre hjem igjen. Det hun ikke visste var at politiet skulle sende en kopi av anmeldelsen til mannen, til deres hjemmeadresse i Lillestrøm.

– Vi hadde hentet oss en liten hundevalp den dagen, og jeg var utenfor huset for å lufte den da jeg så at han hentet opp et brev av postkassa. Et brev fra politiet.

Hun skjønte at det var anmeldelsen. Etter at han hadde lest brevet så han rett mot henne.

– «Jeg kommer, jeg må bare la den få tisse først» sa jeg så uberørt jeg kunne. Inni meg viste jeg at dersom jeg gikk inn i det huset igjen ville jeg aldri komme levende ut.

Dermed snek hun seg mellom to nabohus, over en hage til hun kom til et rekkehus hvor det satt noen ungdommer utenfor.

– «Dere må hjelpe meg. Vær så snill» ba jeg. Alle, også de, visste hvordan det var fatt hjemme hos oss. Selv om de var redd, lot de meg ligge flat i baksetet med et pledd over meg, mens de kjørte meg til krisesenteret i Oslo.

Hun fikk ringt til mannens søster for å be henne om å hente ungene som var ute og lekte, inn fra gata.

– DET VAR HELT FORFERDELIG å måtte la ungene bli igjen. Men jeg hadde ingen mulighet til å få de med meg i flukten.

Tilbake i Lillestrøm ble Katrin og Kim forskremte vitner til at faren hadde kledd seg i militærklær og rast rundt i nabolaget med ei avsagd hagle før han barrikaderte seg oppe på loftet i familien hus.

Det ble slått full terroralarm, bevæpnet politi fylte nabolaget, sperret av gatene og la seg flate i skarpladd posisjon på takene rundt.

Etter hvert kom han ut, og overga seg.

Katrin var hentet inn av tanta si mens Kim hadde lagt til skogs. 14-åringen var borte i timevis før han på kvelden kom til tantas hus.

– I Oslo var det en politimann som sa til meg: Nå har du sjansen. Nå kan du flykte, men du må gjøre det i dag.

Politiet hadde vurdert Gunn Bente og barna til å komme inn under Kode 6. Den strengeste formen for hemmelig adresse vi har i Norge i dag. Relokalisering med adressesperre.

– Ingen, foruten krisesenteret, skulle vite hvor vi befant oss. Vi måtte kutte all kontakt med venner og familie, bare pakke det mest nødvendige og flykte.

Først tenkte hun på Amerika, hvor hun har fjern familie. Men det ville ta for lang tid å vente på pass og visum. Siden de var gift hadde han ungene i sitt pass. Så hun tok for seg Norgeskartet for å finne et sted hvor hun mente at det var minst sannsynlig at han skulle finne dem.

For 10 år gamle Katrin føltes det som en lettelse at de nå skulle bort fra faren. Samtidig som hun ikke ville forlate alt det kjente.

– Å skulle bryte opp. Å?måtte forlate familie, skolen og venner i gata hvor jeg hadde bodd hele livet uten en gang å få si farvel var grusomt. Jeg hatet det.

DERMED SATTE DE SEG I BILEN med det lille de hadde pakket med seg, og startet turen mot Molde og starten på et nytt liv.

– Vi hadde vært i Trondheim og Bergen tidligere, men aldri i denne retningen, så jeg håpet at han ikke ville tenke seg hit.

Etter uker på krisesenteret i Molde så Gunn Bente at det var nødvendig for ungenes del å etablere en så normal hverdag som mulig. Med ny skole, nye venner.

Hun valgte seg et lite sted på landet, utenfor Molde. Hustad.

Uten noen form for oppfølging eller vakthold, utstyrt med en voldsalarm som eneste beskyttelse, leide Gunn Bente seg og ungene inn i en vertikaldelt bolig uten andre naboer enn de i den andre delen av huset.

– Voldsalarm er den største vitsen. Vi bodde øde til, dersom han kom og jeg trykket på voldsalarmen kunne han ha drept meg ti ganger før politiet rakk fram. Hvor er kvinner og barns rettssikkerhet i en sånn situasjon?

Hun var redd hele tiden og turte nesten ikke sove.

– Vi var alene i hele verden, på et for oss totalt fremmed sted. Ingen i familien visste hvor vi var og hadde ingen mulighet for å kontakte oss. Ungene måtte begynne på en ny skole med de utfordringer det bød på i en slik situasjon. Hvordan kunne jeg være sikker på at skolen ville forstå den alvorlige situasjonen ungene mine var i, at de ville få den ekstra hjelp og støtte de så sårt hadde behov for?

KIM OG KATRIN KUNNE IKKE SNAKKE med sine nye venner om sin fortid, samtidig som de måtte leve i konstant angst for å bli funnet, for at de kanskje måtte flytte igjen.

– På overflata kunne det virke som om jeg var blid og fornøyd, og ganske tøff. Inni meg var det bare gråt, husker Katrin.

Å få opp følelsene fra den gang under behandlingen hun går til i dag, er altoverskyggende tungt.

Mamma Gunn Bente reagerer sterkt på at det i verdens rikeste land verken da eller nå finnes et støtteapparat som ivaretar familier som er eller har vært på flukt i eget land, og føler at familien er blitt sviktet på det groveste.

– Hvordan skulle jeg gi en fornuftig forklaring for barna mine på hvorfor vi måtte vi klare oss selv, uten hjelp fra noen, som om det var vi som hadde gjort noe fryktelig galt?

I Politidirektoratets vedtekter står det blant annet under Kode 6 som en instruksjon: «Å lære å mestre/leve med trusselen!»

– Jeg vil gjerne at politiet også gir oppskriften på hvordan man skal lære seg å leve med en slik trussel?

Hun måtte finne bolig selv. Som enslig mor uten arbeid sto hun ikke først i køen for å få leid bolig.

– Hvordan skulle jeg betale for husleien og hvordan skulle jeg skaffe penger til mat til barna mine? På flukt står du fullstendig på bar bakke økonomisk.

Å MÅTTE OPPSØKE NAV sine kontorer for stadig å utlevere livet sitt gjorde slett ikke hverdagen noe lettere.

– Du skal være heldig om du treffer noen som skjønner litt av hvordan du har det. Jeg var ikke så heldig. Men når man en i en slik situasjon er man ikke i stand til å kreve noe av noen. Man har opplevd nok ydmykelser.

Det gikk ikke mange ukene før en bil kjørte sakte fram og tilbake på den øde veien rett utenfor. Bilen stoppet og personene inni ble sittende og stirre inn i leiligheta til Gunn Bente.

– Han hadde funnet meg. Jeg visste det.

Hun panikkpakket de få eiendelene familien hadde og fikk ungene med seg videre. Dette var 30. september. 3. oktober ringte han naboen i det vertikaldelte huset på Hustad. Han ville bare si at han skulle sende vinterdekkene til meg. Han hadde nemlig sendt blomster til kona si på bryllupsdagen, men hadde ikke fått svar.

– Da klarte jeg ikke mer. Jeg ringte en av søstrene mine som hadde snakket med noen andre i vår familie. De ville at vi skulle komme for å bo hos dem. Vi takket ja.

Med andre navn på billettene enn deres egne satte de seg på flyet til Tromsø.

– I dag kan vi le av hvordan Katrin blånektet å hete det navnet hun hadde fått tildelt på billetten. Hele veien nordover måtte vi krangle med henne.

– Jeg husker godt hvordan jeg truet med å rope høyt at det ikke var mitt navn. Men du må få med at jeg bare var sju år.

DA RETTSSAKEN MOT MANNEN kom opp, ble Gunn Bente stevnet som vitne.

– Jeg forkledte meg i tørkle og med store solbriller inne på flyet. Han visste at jeg kom for å vitne, og jeg var livredd.

Hun måtte reise alene, men ble møtt av familie som fulgte henne til Oslo tingrett. Her ga hun politiet beskjed om at hun ikke ville se han verken før eller etter vitnemålet. Politiet førte henne ned i kjelleren hvor hun ble satt i glattcelle.

– Rettssaken var en farse. Det var jeg som måtte sitte i glattcella mens han fikk gå rundt der oppe som han ville. Hva hadde jeg gjort galt? Hvor var min rettssikkerhet? Det var jeg som ble mistenkt og kryssforhørt.

Da dommen kom som et brev i posten, ville hun kaste opp.

– Han fikk tre måneders fengsel. En dom med formildende omstendigheter. Hva det formildende var? Det sto der svart på hvitt: Han var jo så glad i meg.

Tiden i Tromsø ble etter hvert så tøff og slitsom at hun ikke visste sin arme råd. Etter en tid hos familien hadde hun måtte flytte med barna til krisesenteret fordi hun følte at de var overvåket igjen.

FOR Å VÆRE KLAR TIL Å BESKYTTE lillesøster og mamma gikk Kim konstant med kniv på seg så lenge de bodde i Tromsø.

– Han var bare 14 år men hadde tatt et voksent ansvar. Det er grusomt å tenke på, hvor livredd og i full alarm beredskap også ungene mine alltid måtte være.

Gunn Bente fikk ikke leid noen leilighet.

– Enslig mor uten jobb? Det var ikke mulig. Igjen var vi så heldige og bli invitert til å flytte hjem til min søster i Hammerfest. Det ble redningen vår. Her hadde vi venner og familie.

Nok en gang måtte hun starte på ny. Uten bolig, jobb eller økonomi. Hun kontaktet NAV og fikk innvilget lån på 5.000 kroner som skulle dekke flyttekostnader.

Etter å ha søkt voldsskadeerstatning ble Gunn Bente tilkjent 15.000 kroner mens Katrin og Kim fikk 20.000 kroner hver.

– Det er altså hva Staten mener mitt ødelagte liv, mi framtid er verd: 20.000 kroner. Jeg måtte bytte skoler utallige ganger og fant meg aldri til rette. Livredd for ikke å gjøre ting helt perfekt lot jeg det heller være, sier Katrin som føler at hun heller ikke i dag blir tatt på alvor av det lokale hjelpeapparatet.

– VI OPPLEVER Å IKKE BLI FORSTÅTT. Ettervirkningene blir bagatellisert. Vi blir bedt om å glemme, og heller gå videre. For det er jo så lenge siden. Når du samtidig har vist til papirer fra lege og psykolog som viser diagnosen posttraumatisk stress, så viser det hvor lite kompetanse som finnes i hjelpeapparatet.

I ettertid tenker Gunn Bente på ungene sine, på alt hun ikke har kunnet gi dem. Også av materielle goder.

– Jeg er så utrolig stolt av mine barn og over hva de har klart å få til på tross av sin bakgrunn. Jeg er også evig takknemlig ovenfor min familie som åpnet sine hjem for oss, selv om det gjorde at de også ble engstelige. Jeg vet ikke hvor vi hadde vært i dag uten familie og venner.

I Hammerfest kunne hun sakte med sikkert starte med å bygge opp et «normalt» liv for seg og ungene.

– Jeg var så heldig at noen hadde tro på meg og ga meg jobb. Jeg følte at jeg hadde fått livet i gave på ny. Jeg følte meg forelsket i livet, i endelig å få leve og ikke bare eksistere. Som Kim sa til meg ei stund etter at vi hadde kommet hjem: «Mamma. Det har ikke noe å si at vi ikke har like mye som andre. Vi trenger ikke alle de tingene, alt det stasjet. Vi har endelig fått det viktigste av alt: Fred og ro.»

Likevel kan hun ikke lenger sitte stille.

– Jeg føler et ansvar for å si i fra. Kvinner og barn blir også i dag ofret fordi samfunnet ikke prioriterer å ivareta dem. Hvordan kan vi bare la det skje?

Kim og Katrin er i dag glad for at faren ble frelst og rusfri. At han fant en annen mening med livet.

De er stolt av den han er i dag og at han jobber for å forhindre at andre skal starte med rus.

– Vi har tilgitt han og er glad i han, sier Katrin.

– Vi vet at det han har gjort ikke er den pappaen han var før og er nå. I dag er han en kjempeflink og stolt bestefar som hjelper oss med det han kan.

«Gjør ubeskrivelig vondt»

En av Gunn Bentes søstre, Marit Knudsen Yucel, bodde i Holmestrand også da det sto på som verst fra 1993 – 1997. Hun gjorde alt hva hun kunne for å hjelpe søstera si på Lillestrøm.

– I ettertid har jeg skjønt at jeg kanskje burde vært redd han. Men i de årene mens det pågikk var jeg bare dypt fortvilet og veldig sint, sier Knudsen Yucel.

I alle årene holdt hun jevnlig kontakt med politi og barnevern for å be om hjelp.

– Det var sjokkerende å oppleve hvor unnvikende hjelpeapparatet opptrådte. Hos politiet fikk jeg beskjed om hvor slitne de var av å holde på og stadig ha med han å gjøre.

– «Hvis dere er slitne, hvordan tror dere søstera mi og ungene deres har det, som må leve med han i samme hus?» måtte jeg spørre.

Flere enn én gang møtte Marit folk fra krisesenteret på hemmelig sted for å smugle tantebarna Kim og Katrin hjem til seg og sin familie for ei helg eller noen dager.

– Barndommen til mine to tantebarn var så utrygg og fylt av de verste redsler små barn ikke skal måtte oppleve. At det offentlige ikke grep inn er et svik av verste sort. Det skjærer meg langt inn i hjerterota. Jeg pleide å hente Kim og Katrin så Gunne (Gunn Bente) skulle få litt avlastning og så ungene skulle få litt tid i noenlunde normale omgivelser.

Hun pleide også å hente ungene hjemme hos søstera og mannen i Lillestrøm, vel vitende om at hun også utsatte seg og sin familie for fare. Det hendte at han møtte opp utenfor huset i Holmestrand, at han bare kjørte sakte forbi på motorsykkelen. Hun ba alltid ungene om å holde seg borte fra vinduene.

– NÅR DU HAR EI SØSTER som lever i et slikt helvete som mi søster gjorde, så er du villig til å gå langt. Det er ubeskrivelig vondt å bare måtte sitte på sidelinja og føle at du ikke kan gjøre noe. Jeg visste aldri hva han kunne finne på. Hadde han slått henne i hjel? Frykten var alltid der. Det mest fortvilende, det som gjorde meg desperat av å måtte innse, var at ingen hjalp dem. Ingen grep inn. Ikke en gang politiet. For hvorfor hentet de han ikke inn når Gunne ringte? Og hvordan kunne han finne henne hver gang hun hadde flyktet til ukjent sted?

– Det jeg har lært av dette, er at det faktiske er en illusjon at vi bor i et trygt land. Norge var alt annet enn trygt for søstera mi og ungene hennes.

«Jeg var som en demon»

Dopet gjorde meg følelsesløs og egoistisk. Før jeg kom i kontakt med «speed» på starten av 90-tallet var jeg en helt vanlig mann, sier Gunn Bente Knudsens eksmann Hans Petter Martinsen.

– Det jeg gjorde mot de jeg var aller gladest i er det verste som har skjedd i livet mitt. Det er en skam jeg må bære med meg for alltid.

Jeg treffer Martinsen (53) på telefon hjemme i Egersund hvor han nå bor sammen med sine nye familie.

Han har tidligere selv stilt opp i en rekke medier med sin historie, også i Finnmark Dagblad, og har forståelse for at ekskona ønsker å fortelle sin verson, som et varsku mot et system som hun mener ofrer voldsutsatte kvinner og barn.

– Hva vil du si om din oppførsel ovenfor din ekskone og dine barn i årene fra 1993 til 1997?

– Som sagt; jeg var som en levende demon. Hodet mitt var som en sentrifuge av kloakk. En sentrifuge som bare økte i fart. Jeg hadde ingen mulighet til å slippe ut. Jeg forstå at min oppførsel har gjort skade.

Måtte stille mannsterke

De gangene politiet på Lillestrøm bestemte seg for å pågripe mannen til Gunn Bente Knudsen, var de alltid flere betjenter.

– Han var mildt sagt en røslig kar, så vi passet alltid på å være flere politi på stedet, sier Harald Engøy. Engøy er i dag politioverbetjent ved kriminalavdelingen. På 90-tallet var han ung politibetjent hos politiet på Lillestrøm, og var en av dem som var med å pågripe mannen under den dramatiske aksjonen i 1997.

Vi hadde en god del med han å gjøre og jeg husker det var en del husbråk, selv om jeg ikke hadde med akkurat det og gjøre. Det var andre som rykket ut dit.

De gangene Engøy var med oppfattet han mannen som føyelig og grei å snakke til.

– Det var jo litt opp og ned ut i fra hvilken form han var i. Men stort sett hørte han på oss og føyde seg når vi kom.

– Kan årsaken til at han sjelden ble tatt med av politiet, særlig ved husbråk, være at politiet var redd han?

– Jeg vil ikke utelukke noe. Han hadde jo skapt seg et rykte i miljøet som det var naturlig at vi også forholdt oss til. Men når vi bestemte oss for å ta han med oss, stilte vi så mannsterke opp at det aldri var noe problem.

«Livskvaliteten dårligere enn for soldater i krig»

En fersk studie viser at livskvaliteten for kvinner som har levd på flukt fra et voldelig familiemedlem, er dårligere enn for eks-soldater som deltok i Gulfkrigen.

– Undersøkelsen bare bekrefter det vi som jobber ved krisesentrene har sett så mange tragiske eksempler på i årevis: Hvordan samfunnet svikter disse familiene på det groveste. Tenk deg at du ikke er trygg noen steder, verken ute i gata, på jobb, på skolen og slett ikke hjemme. Disse kvinnene lever midt i terroren og terrorfaren, ofte med korte opphold på krisesentre som eneste «pauser», sier Tove Smådahl i Krisesentersekretariatet.

Smådahl stiller spørsmål ved hvorfor det finnes så lite forskning på konsekvensene av å leve på flukt, med en konstant og reell frykt for å bli drept.

– Har ikke problematikk rundt kvinner og barn status nok? Mens vi sliter med mangelen på innsikt, kompetanse og forståelse av problematikken rundt i kommunene er «hysteriske kvinnfolk» er et begrep vi dessverre fortsatt hører.

Smådahl viser til tragiske eksempler på at «stalkeren» har funnet ut hvor familiemedlemmene har flyktet, eksempler som har endt med grov vold, lemlestelser og også drap.

Etter krisesenterloven av 2010 skal kommunene samarbeide med krisesentrene om et helhetlig tilbud. En såkalt helhetlig tiltakskjede. Et tiltakskjede Smådahl mener i for mange kommuner ikke eksisterer.

– Familier som lever med en slik terror, familier på flukt skal ha rød løper inn til de ulike hjelpearenaene. Slik er det ikke i dag. I?dag må de kjempe seg vei, legge ut om situasjonen til de ulike instansene, igjen og igjen, og bare håpe på at de møter forståelse og at de blir trodd. Økonomien er på bunn, sosialt har de som regel et veldig lite nettverk. Barna lever på siden av fritidstilbud og andre goder vi tar som en selvfølge for andre barn i Norge i dag. På flukt har disse kvinnene og barna ingen kontakt med familie og sine gamle venner. De står alene.

Hun mener dagens praksis fører til at det er overgriperen som blir ivaretatt mens de voldsutsatte, som regel kvinner og barn, mister sine rettigheter.

– I Norge i dag skal du kunne bo hvor du selv ønsker. Denne retten har ikke disse kvinnene. De må flykte til dit hvor mannen ikke finner dem, og om han finner dem må de flykte igjen. Av fare for eget og sine barns liv kan de ikke velge å bli. Dessverre ser vi at for svært mange av disse kvinnene og barna går det ikke særlig bra videre i livet.

Artikkeltags