Møter tumor med humor

DÅRLIG HÅRDAG: Linda Persen syns i grunn hun er fin uten hår, men tar også gjerne luen i bruk - ikke minst luen hun fikk av sin datter med påskriften «Bad Hair Day».

DÅRLIG HÅRDAG: Linda Persen syns i grunn hun er fin uten hår, men tar også gjerne luen i bruk - ikke minst luen hun fikk av sin datter med påskriften «Bad Hair Day». Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Da Linda Persen (38) endelig trodde livet så lyst ut, fikk hun konstatert brystkreft med spredning. Nå går hun til kamp – med humor.

DEL

(Finnmarken) – Her om dagen var det åpen dag på brannstasjonen, det ble stekt vafler, og plutselig ble det funnet et hår i røra. Da ropte jeg ut at det kunne i hvert fall ikke være mitt!

Det er bare seks uker siden Linda Persen fikk vite at hun hadde brystkreft, og bare fem siden beskjeden om at kreften hadde spredd seg til lungene kom. Fem uker har også gått siden første cellegiftkur, og med den kom beskjeden om at håret ville begynne å ramle av om en tre ukers tid. Likevel tok det bare ti dager før de første dottene løsnet.

– Alt pleier jo å skje ganske raskt i mitt liv, jeg tar jo ofte litt i, så det var ikke spesielt overraskende at det skjedde så fort, sier Linda.

Og Linda, hun nølte ikke da de første tegnene kom.

– Da ringte jeg venninnen min som er frisør, og sa at nå må vi ta det bort. Så lagde vi en festaften ut av det, med god mat og vin. Man må bruke enhver situasjon til å skape positive minner, det er de minnene vi tar med oss videre. Men jeg var jo ganske spent på hvordan jeg ville reagere på å se meg selv uten hår. Så viser det seg at jeg faktisk er ganske fin!

Tunge tider

Selv om kreftbeskjeden kom brått på, lurte Linda Persen aldri på hvordan hun skulle håndtere den. Det er nemlig ikke første gang hun møter motgang i livet, nei, på den fronten har 38-åringen fra Kjøllefjord lengre farstid enn de fleste.

Det til tross for at alt startet med realiseringen av en drøm, da Linda som 27-åring bestemte seg for å starte for seg selv. I løpet av noen måneder i 2002 åpnet hun barneklærbutikker i Kirkenes, Berlevåg og Tromsø, men da avdelingen i Kjøllefjord skulle åpnes, da slo virkeligheten henne rett i bakken.

Det viste seg nemlig at muntlige kredittordninger med vareleverandørene ikke holdt stikk, samtidig som barneklærmarkedet her nord ikke var så stort likevel. Først vokste regningsbunken, så haugen med inkassovarsler, og snart holdt butikkjeden rak kurs mot skifteretten.

Først responderte Linda med å gå i hi, hun befant seg i et bekmørke, og gikk i skjul for verden.

Så reiste hun seg.

Etter to år kom en gjeldsordning på plass, og sakte, men sikkert våknet gamle Linda til livet. Det gjorde også bloggfenomenet, og snart var Linda blant dem som trakk lesere til VG Nett, på det meste fulgte 130.000 hennes beretning fra fattigdomsnorge.

For tre år siden, i mars 2010, kunne hun endelig legge ned denne bloggen, og med det erklære gjeldsmarerittet for over. Men åpenheten fortsatte, både som foredragsholder og blogger på eget nettsted har Linda Persen gitt av seg selv, hun har brukt sin fortid til å hjelpe andre.

Og nettopp derfor var hun altså ikke i tvil om hva hun skulle gjøre da kreftmeldingen kom.

– Jeg gikk i en hel måned fra jeg kjente kulene i brystet og var sikker på at jeg hadde kreft, før jeg fikk beskjeden fra sykehuset. Den måneden var forferdelig, for jeg visste noe som ingen andre visste. Jeg blogget nesten ikke, og skyndte meg ut av butikken, i stedet for å skravle med alle sånn som jeg pleier. Så da meldingen kom, fantes det ikke noe alternativ. Det hadde rett og slett vært veldig rart ikke å være åpen om det, sier hun.

Angrer ikke

4. september, en liten uke etter meldingen fra sykehuset, skriver hun derfor sin første bloggpost i kategorien «brystkreft».

«Når cellegifta inntar kroppen, så er jeg parat for å ty til min medisin – og det er humor, familien, gode venner, jobben ... alt som kan få meg til å føle meg bedre! Jeg kjenner jeg blir dårligere bare med tanken på at folk skal synes synd på meg, for hallo folkens – er det noen som kan takle dette så er det fan meg Lucky Linda! Jeg har vært ute en vinterdag før, og når vinteren kommer i år skal jeg fylle på med fargerike hodeplagg, tenne lys, og være takknemlig for at jeg er så rik! Så får jeg banne når jeg føler for det. Gråte når tårene kommer, for dette er allerede en berg og dalbane det skal vites.»

Skriver hun. Og det har hun ikke angret på, verken dét, eller åpenheten overfor de andre kjøllefjordingene. Nå hender det til og med at barna på 7 og 10 år tar med seg venner hjem, og med vennene kommer kommentaren «vet du at mamma har kreft».

– Det er veldig fint at de får snakke om det, og at det blir på deres premisser. Nå kan de prate med hvem som helst om dette, fordi alle vet, sier Linda.

Hun tror også det er åpenheten hennes som har gjort at hele Kjøllefjord nå spiller på hennes lag. Det er ikke lenge siden Linda flyttet hjem til barndomsbygda, og det priser hun seg lykkelig for nå.

– Jeg er så glad jeg rakk å flytte hjem. Her har jeg et enormt nettverk, og folk tør å komme bort til meg. Man snakker om jantelov og bygdedyr, men det ser jeg ikke her. Nå som jeg har blitt syk, opplever jeg at hele Kjøllefjord støtter meg. Det hjelper nok å bo på et lite sted, her møter jeg stadig folk på butikken som jeg ikke kjenner, men som vet hvem jeg er, og som sier at «det var trist å høre, men dette skal du klare», sier hun.

Skal gå bra

Og sånn går dagene til Linda Persen, det handler om å skape minneverdige øyeblikk både på butikken og på hjemmebane, innimellom all reisingen, selvfølgelig. Foredragene har hun nemlig ikke gitt opp, nei, nå har hun bare fått enda mer å snakke om, nye måter å bruke seg selv på.

– Det var en torsdag da jeg fikk vite at kreften hadde spredd seg, og fredagen sto jeg i Porsgrunn og holdt foredrag om psykisk helse og humor. Da fortalte jeg at jeg hadde kreft, og jeg hadde puttet litt tørkepapir i BH-en, for jeg var spent på hvordan det ville gå, forteller hun.

Men også fra publikum i Porsgrunn var tilbakemeldingene bare positive. Og det er nettopp all den positiviteten Linda møter, som gjør de tøffe tidene lettere å bære.

For tøft, det er det. Nå får Linda cellegift hver tredje uke, der håpet er å bremse utviklingen såpass at hun kan få et lengre opphold i behandlingen etter hvert.

– Sykehuset sier at de ikke kan helbrede meg. Nå handler det om at jeg skal få leve lengst mulig, sier Linda.

Men likevel er ikke Linda redd. Den samme magefølelsen som fortalte henne at hun var syk, forteller henne nemlig nå at dette skal gå bra.

– Det norske helsevesenet gjør det de kan for meg, men det er bare en tredjedel av denne saken. Jeg tenker at jeg skal forsøke en alternativ behandling for eksempel i USA, der de har kommet mye lengre enn oss. Også er det måten jeg lever livet mitt på. Det tror jeg vil bidra til at jeg blir frisk, sier hun.

– Har du tenkt at det er urettferdig at du som har vært gjenn-om så mye, skal oppleve dette også?

– Nei, det klarer jeg ikke å tenke. Nå har jeg fått kreft, og da er det min oppgave å bli frisk, og å hjelpe andre som er rammet. Jeg tenker ikke at det er urettferdig, men jeg kan bli lei meg fordi jeg blir fysisk sliten. Spesielt i forhold til ungene blir jeg lei meg. Jeg vil gjerne være den mammaen jeg alltid har vært.

Skjønner alvoret

Men for at de gode stundene skal overskygge de tunge, er det et absolutt mål for Linda å fokusere på de gode øyeblikkene. Derfor er det mulig for Lindas 15 år gamle datter å sende en «cancer box» i posten, og møte latter fra mamma da hun pakker opp lua med påskriften «bad hair day». Og derfor er det mulig for bidragsyterne til Lindas pågående kreftaksjon «Hundre mot brystkreft» å si at de gir en hundrings for hver pupp, og få en lattersalve tilbake.

– Man må bruke humoren for det den er verdt, og kalle en spade for en spade. Å pakke det inn, det har jeg ingen tro på, det skaper bare frykt. Jeg har kreft, og det må vi snakke åpent om. Det er ikke det at jeg ikke skjønner alvoret i situasjonen, for det gjør jeg, jeg har mistet både bestemoren og onkelen min til kreften. Jeg vet hva utfallet kan bli, jeg fleiper det ikke bort. Men nettopp fordi vi ikke vet hva morgendagen bringer, må vi gjøre det beste ut av hver eneste dag vi får, sier hun.

Artikkeltags