Les hans dramatiske fortelling fra brannhøsten 1944

HØYHESJING: Her er familien Andersen samlet før krigen. Alle deltok når høyet skulle på hesjene. Fra venstre Martha Iversen (en nabo), Arne Andersen, far Anders Andersen, Per  Andersen, mor Magga Andersen med datten Signe på armen, Ingrid Andersen (ble gift Dallavara og bor i Vadsø) og Aud Andersen (kusine).

HØYHESJING: Her er familien Andersen samlet før krigen. Alle deltok når høyet skulle på hesjene. Fra venstre Martha Iversen (en nabo), Arne Andersen, far Anders Andersen, Per Andersen, mor Magga Andersen med datten Signe på armen, Ingrid Andersen (ble gift Dallavara og bor i Vadsø) og Aud Andersen (kusine). Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

«Far mener at vi må bo i fjøskjeller. Men vi må tømme kjeller for kuskit og vaske den. Nils Persen i Gornitak skal være snekker når vi finn matrial.»

DEL

(Finnmarken) Dette står å lese i dagboka til Per Andersen mandag 13. november 1944. Han var da 13 år gammel og hadde skrevet dagbok siden han var bare 8-9 år. Per vokste opp i Bunes på nordsiden av Varangerfjorden i Nesseby kommune. Siden 1960 har han bodd i Vadsø.

OPPDATERT: Teksten under er Per Andersens egne dagboknotater, og stort sett uredigert og uforkortet.

Opplevelser av en tenåring brannhøsten i 1944.

Det er skrevet side opp og side ned fra de skjebnesvangre høstdagene i 1944, den gangen da okkupasjonsmakten Tyskland brente opp husene, og gjennomførte «den brente jords taktikk» i hele Finnmark og i Nord Troms. Tragedien har stor historisk interesse, for å få frem de forskjellige opplevelser som befolkningen i Finnmark opplevde de skjebnesvangre dagene høsten 1944.

Jeg var 12 år da, og kan huske det meste hva våres familie fikk oppleve under de dramatiske dagene høsten 1944, noe som vi opplevde sammen med de andre i bygda våres i Bunes i Nesseby kommune. Det gikk i forvegen rykter om at tyskerne ved tilbaketrekninger fra fronten i øst, skulle tvangs evakuere folk sørover, og brenne husene til befolkningen.

Dette var opplysninger som hørtes helt absurde og skremmende ut. Så på en måte var vi forberedt på det verste som var i vente, og vi fikk av den grunn tatt våres forholdsregler. For alle i vår bygd Bunes, i Nesseby kommune, var enige i at noen tvangsflytting ville vi under ingen omstendigheter være med på. Valget var da å flykte til fjells, i håp om at det måtte likevel være det beste for oss.

Det som jeg forteller her var det nok mange finnmarkinger som fikk oppleve, noe av det samme som vi i Bunes i oktoberdagene 1944 gjennomgikk. Hvis man i det hele tatt skulle finne noe positivt her, så måtte det bli været, for i hele oktober og mesteparten av november var det varmegrader og ikke snø. Selv i dag når det er lange høstdager med fint vær og høye temperaturer, kaller de eldre som husker været i høsten 1944 for «Høsten-1944-vær».

Det var nok det utrolige fine været som berget mange liv denne skjebnesvangre høsten.

Av oss i Bunes og Gornitak-området ble det i forvegen bygd flere gammer ca 5 km til fjells, med 2 familier i hver gamme. I forvegen ble det også tatt opp det mest nødvendige, både av mat og klær. Men likevel så manglet man det meste til det daglige. Slik som førstehjelps-utstyr var det vel ingen som verken hadde eller tenkte på da. I ettertid viste det seg at man gjerne hadde hatt bruk for det der oppe i gammene.

De fleste i Bunes, som ellers i Nesseby kommune, drev med jordbruk og fiske, så direkte matmangel hadde vi ikke. Man hadde sikret seg litt ekstra forsyninger både av fisk og kjøtt, både til fjells og nede i bygda, som man hadde gravd ned og gjemt.

De siste dagene i oktober kunne vi merke at brenning av husene stadig nærmet seg. Trafikken av tyskerne som holdt til på nordsiden av Varangerfjorden, ble stadig - for hver dag som gikk - større og større innover mot Varangerbotn. Man kunne også se at tyskerne var på flukt i full panikk. De var livredde for at russerne som var på veg fra Neiden på sørsiden av Varangerfjorden, skulle nå Varangerbotn før dem, slik at de selv ikke kom forbi der og over Seidafjellet.

Alt som kunne brukes til transport ble rekvirert fra folk, både hester med vogn og sykler til folk. De tok både far og mor sin sykkel. Hesten våres «Mari», ble tatt med vogn noen dager i forvegen. Og hestene til alle sammen som tyskerne hadde tatt, så vi selvfølgelig aldri mer igjen. Det var nok en av de tristeste dagene våres, når de leide ut hesten våres ut gjennom porten med vogna, og sluttet den til den lange hestekolonnen som var på tur innover vegen.

Så kom den dagen som vi hadde fryktet. Jungeltelegrafen kunne fortelle at Bergebybrua var sprengt, og tyskerne var begynt å brenne husene på kirkestedet i Nesseby. Det er ikke mange km mellom Nesseby og Bunes, så tiden ble veldig knapp for oss. Selv om alt var gjort ferdig på kjøkkenet av det vi kunne ta på ryggen, så hadde vi dårlig tid. Da tyskerne på veg innover mot Varangerbotn nådde de først husene i ytre Bunes, og satte fyr på dem, da var tiden kommet for oss å rømme huset, og stikke av til fjells. Datoen var 29. oktober, litt ut på dagen.

Det siste som ble gjort før vi forlot gården, var å slippe ut kyrne og høns fra fjøsen, så ikke de skulle brenne inne. Så låste døra til huset.

I våres familie var vi 8 personer: Far Anders, mor Magga, Inga, Ragnvald, og vi 4 søsken i alders rekkefølge: Jeg, Arne, Ingrid og Elna. Elna var yngst av oss søsken, knapt 4 år da. Året før i 1943, ble vi ramma av dødsfall i våres familie. Vår søster Signe døde av difteri, en smittsom sykdom som så mange ble ramma av under krigen. Signe ble begravd på sin 5- årsdag.

Både Inga og Ragnvald kom inn i familien allerede i ung alder, og de ble våres stedsøsken. Og Inga ble for oss barn, våres dyktige storesøster på en måte, og både Inga og Ragnvald var hos oss helt til de selv stiftet sine egne familier og giftet seg.

Jeg kan også huske at på morgenen fluktdagen våres, sydde mor en ekstra innerlomme på far sin vindjakke for å berge verdipapirene hans og det han hadde av penger. Lomma ble for sikkerhets skyld sydd igjen. Denne vindjakken hadde far på seg både under flukten til fjells, og jeg tror at han sov i den også. Tenk i det kaoset så kunne mor og far enda holde hodet kaldt og tenke fremover.

Etter at vi forlot huset og var kommet et lite stykke på veg til fjells mot gammen, kom Inga plutselig på det at alle familiebildene på veggen i stua, og familiealbumet som lå i kommodeskuffa burde vært tatt ut av huset. Dersom huset ble brent ville alt gå tapt, bilder som var helt uerstattelige. «Ja hva kan vi nu gjøre mere, det er for sent», mente mor. Men Inga ville snu ned igjen, for å se om ho klarte å berge ut noe av bildene. Inga fikk husnøkkelen av far, snudde og sprang ned igjen. Hun fikk tatt bildene ned fra veggen, putta dem i en sekk som hun heiv ut. Det var bilder som familien i ettertid har hatt stor glede av.

Mens ho var inne i huset, oppdaget hun også kjøttsuppekasserollen som sto på kok på kjøkkenkomfyren. Ho fikk den også ut før tyskerne nådde å komme til huset våres. Huset våres sto på nedsiden av riksvegen mot fjorden.

På veg tilbake til oss som sto og ventet på henne litt lengere oppe på fjellet, møtte ho to tyskere i porten, med bensinkanner som skulle sette fyr på huset og fjøsen våres. Hun fortalte at ho ble så redd da ho passerte de to tyskerne i porten, at ho lukket bare øynene igjen, og holdt på å miste i bakken kjøttsuppekasserollen som ho bar mellom hendene.

Men tyskerne gjorde ikke noe med henne, annet enn at de forsøkte visstnok å fortelle henne at om det var noe mere som ho ville ta ut av huset, så måtte ho bare gjøre det. Men ho sprang bare videre oppover til oss med kasserollen mellom hendene. Her visste ungjenta Inga mot og tapperhet som var helt ubeskrivelig, bare for å berge noe ut av huset. Hun kunne likeså godt blitt tatt av tyskerne da. Men Inga kom velberga tilbake til oss som sto og ventet på henne, og ennå med kjøttsuppekasserollen mellom hendene som ho også hadde fått ut av huset.

Slik kunne ferden våres fortsette videre oppover mot gammen. Farta oppover var ikke så stor, alle hadde mye på ryggen. Elna var yngst, knapt 4 år. Hun fikk med jevne mellomrom sitte på ryggen til oss andre. Ut på ettermiddagen nådde vi omsider gammen våres. Da var det alt begynt å bli temmelig mørkt. Kjøttsuppekasserollen, som Inga hadde berget ut av huset, var det første som måtte på bålet og bli ferdigkokt da vi kom opp til gammen. Jeg kan ikke huske noen gang siden at kjøttsuppe har smakt så godt som da.

Ut på kvelden den samme dagen begynte det å bli trangt om plass i gammen, for det hadde ryktes at folk i Bunes-området hadde bygd fluktgammer på fjellet. Dermed begynte det å strømme folk fra nabobygdene opp til gammene våres, folk som også hadde rømt fra tyskerne. Og det var folk i fra bygdene helt i fra Meskelv og Nyborg-områdene.

Den samme dagen ut på kvelden i gammen fant noen ut at de måtte prøve å komme seg et stykke ned igjen for å se hva som egentlig hadde skjedd nede i bygda.

Jeg og kameraten min Tude, vi var like gamle begge to, fikk lov til å få være med de voksne etter en del diskusjoner. Med en dårlig lommelykt i mørket, startet vi nedover igjen, som også far min var med på. Underveis nedover ble det bestemt at vi ikke skulle gå helt ned til bygda, hvis det fremdeles var tyskere der. Derfor stoppet vi på fjellkanten når vi hadde oversikt over hele bygda.

Det synet som møtte oss der var helt uvirkelig og ubeskrivelig:

Hele bygda, innover mot Nyborg og Varangerbotn, og rundt fjorden mot Karlebotn var et eneste stort flammehav av hus og fjøsbygninger som sto i brann. Med lavt skydekke den kvelden, var også himmelen helt blodrød etter alle brannene. Noe som også gjorde sterkt inntrykk på oss, var all den jammerrautinga fra alle kyrne som sto og gikk mellom branntomtene nede i bygda.

Det skulle mye til før far tok til tårene, men da tørket han tårene på jakkearmen, med følgende ord: «Der går hele livsverket våres i flammer».

Etter en stund, etter at vi hadde sett på dette, rusla vi tilbake opp til gammen igjen, og fortalte de andre hva vi hadde opplevd der nede. Naturlig nok så ble det en nedtrykt og nesten utrøstelig stemning blant alle, da alt det skrekkelige som vi hadde sett der nede ble fortalt.

Ennå i dag, når det er kveldshimmel med lavt skydekke, og gatelysene reflekteres mot skylaget, sitter det på netthinnen «den blodrøde kveldshimmelen» som jeg opplevde for 70 år siden. Før folk igjen tok sjansen på å flytte ned igjen til bygda, måtte man være helt sikker på at tyskerne hadde forlatt stedet. Derfor hadde vi noen nede på avstand hele tiden, for å observere når de siste tyskerne hadde forlatt stedet.

Som nevnt ble det etterhvert veldig folksomt i gammene der oppe, av andre folk som også hadde flyktet fra tyskerne. En dag kom en av naboene med en eldre dame som var kreftsyk. Hun hadde store åpne sår, og blodet bare rant ned i hele ansiktet hennes. Jeg kan huske at mor rev en skjorte i stykker og bandasjerte den stakkars damen, mens de andre i gammen ved siden av spiste og kokte mat. Slike opplevelser som denne glemmer man ikke lett. Men midt oppi dette kaoset, klarte folk på en merkelig måte å komme seg videre og se fremover.

I en av gammene der oppe var også sognepresten Sverre Raddum kommet fra Nesseby. Raddum var en stor kraftig røslig kar, og kjent for å være en tøffing. Han var prest i Nesseby under alle krigsårene. Hans fremkomstmiddel til stadighet var en tråsykkel. På en av de mange sykkelturene til Raddum, ble han stoppet av tyskerne under tilbaketrekning. De skulle ta sykkelen hans, men Raddum tviholdt i sykkelstyret og gav ikke sykkelen fra seg. Han pekte samtidig på beltespenna til tyskeren som forsøkte å rive sykkel fra han. Hos alle tyskerne sto det i beltespenna: «Gott mit uns» - Gud med oss. Raddum fortalte på tysk at han var prest, og var på tur til sine prestegjerninger. Hvis de tok sykkelen hannes, så var ikke «gud mere med dere». Tyskeren reagerte spontant på det, slapp sykkelstyret øyeblikkelig med hilsen: «Heil Hitler, auf wiedersehen» og stakk av det forteste han kunne. Raddum berget sykkelen sin.

På en av gammene holdt Raddum andakt, det var på bededagen, som da ble regnet som helligdag. Mens han talte kom det ett kraftig smell og drønn, slik at parafinlykta som hang oppe i gammetaket dinglet. Raddum stoppet talen sin og sa: «Kjære folk, der ble sannsynligvis Tanabrua sprengt. Tyskerne er ikke mer på våres side av Seidafjellet. Vi er frie!». Andakten til Raddum sluttet med sangen «deilig er jorden» som alle i gammen istemte.

Det var flere ting Raddum gjorde seg kjent for, som siden ble regnet som en bragd.

Da tyskerne skulle brenne Nesseby kirke, sto Raddum på kirketrappa og ventet på dem, med prestegraven rundt halsen, og slapp dem ikke inn. På klingende tysk fortalte han dem: «Hvis det er noen som søker til kirka eller gudshus, med onde tanker, så er de garantert siden å bli straffet av høyere makter». Tyskerne gav øyeblikkelig opp å brenne kirka. Og Raddum var overlykkelig, han hadde berget kirka si. Slik ble kirka den eneste bygningen som sto igjen på Nesseby kirkested, etter at tyskerne hadde forlatt stedet.

De dagene vi var oppe i gammene, fikk vi oppleve noe av hva mennesker kan prestere for å overleve. Det heter også: «At der det er hjerterom, er det også husrom». Det fikk vi til de grader oppleve, mens vi var stuet sammen i gammene.

Etter at Tanabrua var sprengt, var man nesten sikker på det at var trygt å ta seg ned igjen til bygda, og at tyskerne var kommet over på andre siden av Tanaelva. Det sto heldigvis ennå noen få hus igjen i Bunes, de som var lengst vekk fra vegen. Tyskerne rakk ikke å sette fyr på dem. Så der fikk noen av de som hadde mistet sine hjem innsmett den første tiden, etter at man vendte tilbake fra fjellet.

Vi i våres familie mistet alt. Det var bare branntomter som møtte oss da vi kom ned fra fjellet. Våres hus besto av kjøkken og stua, med loftsrom som hadde to soverom.

Fjøsbygningen inneholdt både fjøsdelen med høyloft over, og høylåve i enden under samme tak, hvor det var gjødselkjeller under. Kjelleren var av betong og ikke noe særlig skadet av brannen. Den egna seg til å bo i, fant vi ut. Kjelleren ble så tømt for gjødsel, rengjort og vasket. Med etterlatte materialrester etter tyskerne, ble gjødselkjelleren gjort om, og snekret til på den måten at man kunne bo der den første vinteren. I Gornitak, noen få km unna fra oss, hadde også tyskerne bygd en fangeleir til russiske krigsfanger. Vi ungene i bygda lurte stadig med oss små matpakker til de stakkars fangene. Fangene fikk en umenneskelig behandling av fangevokterne sine, mye av det fæle vi så der, egner seg ikke en gang på trykk, hvor kyniske mennesker med ondskap kan bli mot sine neste, og menneskeverd var nok fullstendig glemt.

Fangehyttene var bygd av kryssfinerplater, tyskerne rakk ikke å brenne disse hyttene, slik at platene til hyttene fant vi ut egnet seg til kledning innvendig av veggene til gjødselkjelleren. Med transport av platene på trillebår til Bunes, oppdaget vi runde hull på vegen. Det visste seg at hele vegstrekningen fra Gornitak og videre utover var minert. Så vi gikk sikk-sakk mellom minene med trillebåra. Det var nok det siste sprell tyskerne gjorde, før de forlot oss, å minere vegen.

Den gamle kjøkkenkomfyren var såpass hel etter brannen, at den fremdeles kunne brukes i kjellerhuset våres. Kjelleren ble delt til to små rom, som ble til en slags kjøkken og stua, med røsttak over av brakkelemmer ble det til loftsrom , som også ble delt i to små rom, som var soveplass for hele familien.

Vi var 8 personer i våres egen familie, og 4 familiemedlemmer fra Kirkenes som var flyttet til oss. De hadde også mistet sine hjem og alt de eide. Som kjent ble også Kirkenes jevnet med jorda. Etter noen uker med iherdig arbeid med gjødselkjelleren, var vi klare til å flytte inn. Tilsammen 12 personer delte de knapt 30 kvadratmeter som kjelleren var på.

Men det var ikke bare vi selv som måtte få tak over hodet før vinteren kom for alvor.

Neste byggeprosjekt var å bygge en gammefjøs til kyrne, for vi hadde fortsatt 5 melkekyr og noen kalver som måtte komme inn før vinteren kom for alvor. Så det ble en hektisk og strevsom høst for oss på alle måter. Takket være det fine været som varte hele november med varmegrader, klarte vi å få unna det mest nødvendige før den første snøen og kulda viste seg for alvor.

Men alt det grusomme vi hadde opplevd den høsten var glemt, når vi da begynte å forstå at det gikk mot slutten av krigen, og tyskerne var nær kapitulasjon. Freden ventet rundt hjørnet.

Det som også bør nevnes denne selsomme høsten, var at fjorden var så full av fisk, at stortorsken kom helt inn til fjærasteinan, så det var bare for oss å stå på land og krøke fisken inn på land med en krok som var festet til en stang. Slik ble vinterforsyningen av fisk sikret.

Forklaringen til dette var nok at det ble fisket minimalt i Barentshavet under krigsårene.

I mellomtiden hadde også de første russiske soldatene nådd Varangerbotn, og videre både mot Vadsø, og innover over Seidafjellet, på jakt etter tyskerne. Slik kom vi stadig i kontakt med dem. De var veldig opptatt med det, om vi hadde sett tyskerne, (Germanere) som de kalte tyskerne for. De viste med bajonetten mot halsen, og sa noe sånt som: » Germanere

«Golova brotsj», og det betydde visstnok noe sånt som: «hodet vekk», så det var ikke rart at tyskerne flyktet over hals og hode, for ikke å bli tatt igjen av russere og få «golova brotsj». Det var også russerne som først gjorde oss oppmerksom på det at vegen var minert.

Russerne var ekte frontsoldater, det lille de hadde med seg av proviant, hadde de på ryggen i en liten snøresekk. Når det gjaldt maten for øvrig for dem, så berget de seg stort sett av det de fant i naturen og i terrenget som var spiselig.

Av den ekstra maten som vi hadde gjemt i terrenget, var det også en tønne med salt fisk, som far hadde var gravd ned og gjemt i fjæra over flomålet. Da vi skulle hente fisken fra tønna, var tønna tom. Forklaringen til det var nok at de russiske soldatene hadde funnet tønna, og spist opp fisken. «Men hva gjorde vel det» sa far, det var det minste de fortjente, for de hadde jo jaget bort tyskerne.

Den første jula i kjelleren våres ble noe spesiell. Vi hadde jo nesten ingenting, alt var blitt flammens rov. Men med litt fantasi så klarte vi å få til litt julestemning.

Mor gjorde alt for å få det til, en kalv ble slaktet, slik at det ble både fårerull og blodpølser med kalvesteik til julemiddag. Litt mel var det også gjemt unna ute, før vi rømte til fjells.

Melet kom i fra en tysk forsyningsbåt som ble bombet av de russiske flyene og havnet på land på sørsiden av Varangerfjorden. Båten inneholdt også store mengder av mel, som folk var og forsynte seg av, dessverre var melet mye skadet av salt vann, slik at det smakte salt av brød som ble bakt av melet, men hva gjorde vel det når man bare hadde brød i huset.

Av det samme melet bakte også mor julebrød, med noen rosiner i, som ho hadde spart og fått gjemt unna ute før vi rømte til fjells.

Juletre hadde vi også i kjelleren, den var laget av et kosteskaft, som det ble boret hull i, med einebærbusker som grener, som ble stukket i hullene, og med glassvatt som englehår, ble det et fint juletre av det. Til juletrebelysning fant vi to fjøslykter på branntomta til fjøsen, som ikke var helt ødelagt av brann. Så hva mere kunne man vente seg når vi hadde mistet alt.

Og når vi enda fikk besøk av en av bygdas personligheter, Samuel Anti Guttorm juleaften, som kom og ønsket oss god jul og guds fred. Da ble julestemningen enda et hakk høyere, og med ordene til Samuel: «Den største julegaven, Anders og Magga , vi noen gang har fått, er at vi har fått friheten tilbake, og freden kan ikke være langt unna nu». Dermed så ble det sunget en julesang «Deilig er jorden».

Artikkeltags