(Finnmark Dagblad)

Jeg møter Gunnar Wahl hjemme i leiligheta i Idrettsveien i Hammerfest. Han er merkbart tynnere siden sist.

– Jeg er syk, svarer han, når jeg bemerker det. – Men jeg bryr meg ikke. Døden skal også ha en årsak, buldrer han og slår ut med armene.

Og jeg forstår at han ikke har møtt opp til nødvendig behandling ved sykehuset. Til det er skrekken for autoriteter i hvite frakker for sterk.

Mye kunne vært annerledes, hadde det ikke vært for årene ved Korsfjord barnehjem. Fra han var fem år til han var 14.

Han begynte å drikke sammen dag som han slapp ut. For alkoholen dempet minnene, og fikk han til å glemme.

Gunnar Wahl er likevel ingen bitter mann. Men nå er han sint. Sint på staten, sint på dem som har rippet opp i minnene, som i seks år har lovet oppreisning og som til nå ikke har holdt hva de har lovet.

Ventet

– Jeg var med på møtet med Alta kommune og Frikirka i 2001. Og jeg meldte meg inn i stiftelsen Rettferd for Taperne senere samme år.

Det gikk lang tid før Wahl klarte å si noe om hva han opplevde ved barnehjemmet, til det var ydmykelsen og krenkelsen for stor.

– Å måtte fortelle, bare det å måtte svare bekreftende på spørsmålene, er noe av det verste jeg har vært med på. For jeg ville ikke fortelle. Ville ikke rippe opp i all jævelskapen. Men når jeg likevel gjorde det, og etterpå skal måtte vente i årevis på en mulig oppreisning, så betyr det ikke annet enn at de gir fullstendig blaffen. For statens del, er livene vi mistet ikke verd ei krone.

For Gunnar Wahl er ikke pengene det viktigste. Men en offentlig oppreisning som i klartekst forteller at det ble gjort urett mot han, og mot mange av de andre forsvarsløse ungene på barnehjemmet.

– Visst hadde det betydd mye med en oppreisning. Men jeg har gitt opp. Gitt opp å tro.

Også Håkon Jørstad (62) har gitt opp håpet om å noen gang få oppreisning fra det offentlige.

Urettferd

– Oppreisning?

Jørstad smalner øynene og krummer nakken.

– Som jeg ser det, så er ikke statens behandling av oss det spøtt bedre enn den behandlinga vi fikk ved barnehjemmet. Dette er et nytt overgrep. For å la oss vente i årevis med åpne sår, etter at de har revet av de størkna hinnene, det er grusomt. Da skulle de heller latt være å pirke i det som skjedde.

– For mange av oss, har årene ved barnehjemmene fullstendig ødelagt livene våre. Vi har aldri fått en reell sjanse. Aldri. Noe dette bare er nok et bevis på.

Kritisk

Generalsekretær Ola Ødegaard i stiftelsen Rettferd for Taperne er sterkt kritisk til den statlige saksbehandlingstiden på inntil 30 måneder.

Siden 2001 har Ødegård jobbet med å samle opplysninger og dokumentasjoner for barnehjemsbarna i Finnmark. Hvor målet har vært en rettferdig oppreisning.

– Å hente informasjon fra det offentlige tar utrolig lang tid. Du kan vente på svar i måneder og kanskje år. Og da vi forsto at Stortinget kom til å vedta en egen erstatningsordningsordning for barnehjemsbarna, ville vi vente med å sende resten av søknadene til denne ble vedtatt.

For flere av barnehjemsbarna, deriblant Håkon Jørstad og Gunnar Wahl fra Hammerfest, som begge opplevde både fysiske og psykiske overgrep ved barnehjem i Alta, ble det derfor ikke søkt om erstatning før oppunder jul i fjor.

– På grunn av den statlige behandlingstiden må Jørstad og Wahl nå belage seg på å vente i godt over to år før de kan regne med å få svar på søknaden. Dette er helt bak mål. Vi vet at belastningen for de som på oppfordring har fortalt sine hjerteskjærende historier, er enorm.