(Finnmark Dagblad) Den 19. juli 1914 ble barnehjemmet i Korsfjorden innvidd. Det ble nedbrent av tyske okkupanter i 1944, og barna ble evakuert sørover til Stavern. Høsten 1947 bar det nordover igjen, og barna bodde i brakker fram til det nye bygget sto klart i 1951. Anna Nilsen var barnehjemmets bestyrer fra 1925 og helt fram til 1959. «Mor Anna» fikk kongens fortjenestemedalje for sin innsats. Men etter at hun sluttet startet grusomhetene. I årene som fulgte skulle barna bli utsatt for systematiske fysiske, psykiske og seksuelle overgrep fra en av de ansatte. Det skal ha foregått fram til 1964. I 1984 ble barnehjemmet nedlagt.

Før april i fjor visste trolig ingen, bortsett fra barna som ble utsatt for overgrepene og overgriperen selv, noen ting av det som hadde skjedd.
Etter at et minneord om en ansatt ved barnehjemmet ble publisert i frikirkens eget tidsskrift «Budbæreren», kom det en e-post inn til redaksjonen fra et av de nå godt voksne barna:
«Jeg har i flere år grunnet på om jeg på en eller annen måte skulle ta opp det emnet som jeg nå legger fram for dere. Jeg så i et nummer av Budbæreren omtale av barnehjemmet i Korsfjorden som Frikirken drev. Jeg har ved flere anledninger lest hederlig omtale av de som gjorde en innsats der, og er ikke på noen måte i tvil om at de fortjener den ros de er tildelt. Det er imidlertid en periode i barnehjemmets historie som aldri har blitt nevnt. Og grunnen til at denne perioden ikke blir omtalt skyldes sikkert at de færreste vet hva som foregikk på barnehjemmet disse årene. Men noen vet og tier. Perioden jeg skriver om dreier seg om tiden rundt 1963. I denne perioden ble det drevet systematisk mishandling av barn ved barnehjemmet. Jeg var en av dem som ble utsatt for denne mishandlingen. Jeg vet at flere av oss som var der i denne perioden har slitt, og sliter, med ettervirkninger fra denne perioden. Mange har hatt store psykiske problemer resten av livet. I barne- og ungdomstiden forsøkte jeg flere ganger å ta dette opp, men jeg ble aldri trodd...»

Budbæreren fulgte saken opp og på høsten startet arbeidet med å kartlegge saken. Alle som ble kontaktet av de tideligere barnehjemsbarna bekreftet historien. Påstandene om overgrep rettet seg i hovedsak mot en person. Synodemøtet, eller mer allment formulert generalforsamlingen i Frikirken fikk saken i hende i desember i fjor. Helga 2. til 4. mars inviterte de 34 av barnehjemsbarna til en samling på Nordlys hotell i Alta. Seksten av dem dukket opp til et sterkt møte med mange følelser. De reiste også en tur til Korsfjorden for å bearbeide minnene. For mange av dem står barnehjemmet som et slags «Hus av terror».
Etter at saken ble kjent ønsket Frikirkens synodeformann Arnfinn Løyning med støtte fra Frikirkens fag-etiske råd, å konferere med de tidligere beboerne om hvordan saken skal håndteres videre. Det er nå levert inn anmeldelse på en person for de påståtte overgrepene.

- Det er vår klare formening at det vi har fått innblikk i er så tydelige straffbare handlinger at vi ser det som vår plikt som eiere av denne institusjonen å anmelde forholdet, sier Arnfinn Løyning i et intervju i Budbringeren som publiseres i dag.
- At forholdet er strafferettslig foreldet betyr ikke at det er moralsk foreldet. Først og fremst må vi forholde oss til dette utfra et moralsk perspektiv. Da er det underordnet hvor lenge det er siden det skjedde. Men jeg mener samtidig at det bør reises en offentlig debatt om foreldelsesfristen i slike saker. Det er nesten et nytt overgrep fra samfunnets side at de som har båret på så mye skjult smerte gjennom mange år, skal bli møtt med at dette ikke er noe samfunnet kan gjøre noe med.