(Finnmark Dagblad)

- Jeg har ennå ikke rukket å bearbeide dette helt, sier Nils-Henrik Nilsen fra Alta.

Han griper tak i hånden til niese Theresa Romsdal Knudsen og blir stille.

Sammen med datteren sin, Ramona Karine Nilsen, og Theresas kjæreste Trym Toft Kristoffersen, var de fire på fisketur utenfor Stjernøya søndag da båten deres fikk motorproblemer. Etter tilslutt å ha blitt plukket opp og reddet av redningshelikoptre, og tilbrakt ett døgn ved Hammerfest sykehus, ønsker de nå å stå fram med sin historie for at andre skal kunne nyttegjøre seg av deres erfaringer.

- Redningsdrakter var livsviktige, konstaterer Nils-Henrik.

Nærmet seg skjær

Tidlig på søndagen dro de ut. Været var godt og fisket likeså. Da de utpå formiddagen fikk problemer med å starte motoren, og faretruende nærmet seg et skjær, forsøkte de å sette opp et seil. På dette tidspunktet hadde også vinden økt betraktelig.

- Seilet var til ingen nytte. Den slo seg vrangveien, med den effekt at vi nærmet oss land enda fortere, forteller Nils-Henrik.

Ankeret tok heller ikke tak, det var nemlig for sent.

Skjønte ikke alvoret

Tenåringene om bord var da allerede i full gang med å få på seg redningsdresser.

- Først flirte vi litt. Det virket ikke så alvorlig, sier Theresa.

De forsøkte også å melde fra via mobiltelefon. Først til Nils-Henriks onkel i Kvalfjord, men kontakten ble brutt. Både dekning og strøm var mangelvare. Trym og Ramona kom derimot på at ved å ta ut SIM-kortet i mobilen ville de kunne få ringe nødnumre.

- Jeg var såpass rolig at politiet nok ikke skjønte alvoret. Dessuten var nok heller ikke jeg klar over farene. Vi var jo i nærheten av skjæret, men jeg tenkte ikke over at sjøen kunne slå over også denne, sier Nils-Henrik.

Slet med redningsdraktene

Båten nærmet seg stadig land, og både været og bølgene ble verre. Forslått mot steiner begynte båten å ta inn vann.

- Jeg fikk panikk. Båten tippet begge veier og det opplevdes kaotisk, sier Theresa.

Tenåringene hadde aldri tidligere tatt på seg redningsdrakter og slet med å få de på. Men kun tre slike drakter var om bord og Nils-Henrik hadde nok med å hjelpe de andre enn å tenke på seg selv.

- En flytedress var riktignok om bord, men den er dårligere. Jeg bestemte meg for å bli om bord til det siste. Hadde jeg gått i vannet ville jeg risikert å bli kraftig nedkjølt, sier Nils-Henrik.

Jentene seg utover

Datteren Ramona var den første uti. Deretter Theresa og Trym. Men kun Trym kom seg på land, mens jentene seg utover.

- Vi hadde tau som sikkerhet, men den ble slått fra oss av bølgene. Jeg forsøkte å kaste det etter dem, men det rakk aldri fram, sier Trym.

Ramona fikk tak i en fiskekasse og forsøkte å holde seg fast i den. Bølgene slo over ansiktet hennes og hun fikk beskjed om å slippe kassen og heller forsøke å flyte og svømme. Heldigvis nærmet hun seg skjæret og Trym fikk dratt henne i land.

Kamp på liv og død

For Theresa var det mer dramatisk. Hun klarer ikke selv å fortelle. Hendelsen sitter fortsatt for sterkt i henne.

Da draktene ikke var korrekt påkledd kom det vann inn i dem. For Theresa medførte dette at hun ble skylt av gårde og dratt under vannet av bølgene. Men etter hvert dukket hun heldigvis opp.

- Jeg fryktet vi hadde mistet henne, for hun var helt livløs. Men plutselig rørte hun på seg. Da visste jeg hun var i live, forteller en glad pappa.

Ramona og Trym fikk tatt av henne overdelen, som var blytung av alt vannet, og dratt henne på land.

- Jeg fikk panikk og husker kun glimtvis. Da jeg kom på land kastet jeg opp sjøvann og jeg husker det ble mye lettere. Jeg gråt mye etterpå. For meg var det en kamp på liv og død, sier Theresa.

Måtte ha helikopter

Politiet hadde i mellomtiden varslet Nils-Henriks onkel, som sammen med en kamerat kommer til unnsetning. De får ham om bord, men skjønner raskt at det er en umulig oppgave for dem å redde tenåringene på skjæret.

Et redningshelikopter ble tilkalt og femti minutter senere ble de heist opp til sikkerheten.

- Vi ønsker å takke både redningsmannskapene og personellet ved Hammerfest sykehus. De er utrolig profesjonelle og hjertevarme mennesker, sier Nils-Henrik.

- Glad vi lever

Rolig og med stor tro på at det hele skulle gå bra, var det først dagen etter da Nils-Henrik leste avisene at han skjønte alvoret.

- Jeg ante ikke hvor alvorlig det var. Min far har lært med å alltid holde seg kald og rolig i slike situasjoner. Det var alfa og omega, slår han fast.

- Jeg er glad vi lever. Man får et annet syn på livet etter en slik hendelse. Det blir mer verdifullt, sier Ramona, som foreløpig ikke vil tilbake på havet.

Vil tilbake

Nils-Henrik er derimot ikke skremt. Han er opprinnelig fra Sørøya og har dermed vokst opp ved sjøen. Theresa og Trym har tidligere fisket ungdomskvota om sommeren.

- Kutter jeg ut havet, kutter jeg ut halve livet, sier Nils-Henrik.

Men neste gang vil de ha med seg en VHF-radio. Og anbefaler folk å være opptatt av å ha sikkerhetsutstyr om bord.

- Man bør også orientere seg om hvor de er. Og øve på å ta de på seg. For eksempel fant ikke vi ut før etterpå at enkelte hadde votter gjemt inne i ermene, tipser Trym.

Som roses av Nils-Henrik for å ha opptrådt heltemodig og tenkt mer på de andre enn seg selv.