(Finnmarken)

De russiske flyene kom i to puljer fra nordøst. Første pulje kom over byen, denne godværsdagen onsdag 23. august 1944, klokka 11:55, den andre noe seinere. Det hele var over klokka 12:49 i følge tyske nedtegninger.

Årsaken til at Vadsø ble utsatt for det massive bomberegnet, er aldri helt blitt avklart. Tyskerne så imidlertid på Vadsø som en forsyningsbase og et forsvarspunkt mot eventuelle sovjetiske landinger på nordsiden av Varangerfjorden.

For den sovjetiske Nordflåten var Vadsø viktigst som antatt base for ubåtjagere.

Disse hindret sovjetiske ubåter i å angripe tyske forsyningskonvoier til Kirkenes. Antagelig er det dette bakteppet som førte til at Vadsø ble utsatt for bombingen. Seinere på dagen led Vardø samme skjebne.

På vingene

På formiddag 23. august tok 24 fly av fra basen i Ura Guba, nordvest for Murmansk. De skulle angripe den tyske flybasen Luostari for å hindre at fiendens jagerfly skulle gå til angrip på de russiske bombeflyene med kurs for Vadsø.

I tillegg gikk to jagerbombefly mot en tysk flyvarslingsstasjon ved Petsamofjorden.

Fra sovjetisk side ble det også sendt et rekognoseringsfly til Varanger, eskortert av fire jagerfly. Disse flymaskinene gikk opp i stor høyde og hadde også som oppgave å lede angrepet over radio.

Videre ble de sendt ut to Catalina flybåter, også de eskortert av jagerfly, for å være i beredskap ytterst i Varangerfjorden, i tilfelle noen av deres fly ble skutt ned av tyskerne. Totalt var det over 150 fly som hver på sin måte var implisert i angrepet på Vadsø og Vardø.

Forsinket

Like før de sovjetiske bombeflyene kom, kretset tre-fire jagerfly i stor høyde over Vadsø, uten at det utløste noen alarm i byen. Flyene slapp ut røyk, noe som ble brukt for å lede bombeflyene til sine mål. I ettertid har mange vadsøværinger fortalt at de sovjetiske flyene hadde røykskrevet SOS på himmelen, for dermed å advare befolkningen om hva som skulle komme.

Det er aldri blitt bekreftet at de sovjetiske flyene på noen måter skulle advare sivilbefolkningen om den forestående bombingen.

Meningen var at den ene formasjonen med om lag 25 bombefly, skulle angripe fra sør/sørøst, den andre fra nord/nordøst. Sistnevnte skulle ta seg av brakkeleiren nordøst for byen, men ble litt forsinket i forhold til tidsplanen.

Formasjonen som skulle inn fra sør/sørøst, ble enda mer forsinket. For å ta igjen den tapte tiden, angrep også den formasjonen fra nord/nordøst. Forsinkelsen førte til at mannskapet feilberegnet. Bombene, med en vakt på mellom 500 og 1000 kilo, traff ikke brakkeleiren, men havnet på Ørtanger og i havnebassenget, og gjorde ikke store skader.

Det var bombene fra den opprinnelige nord/nordøst-formasjonen som førte til at det nærmest haglet bomber over byens sentrum.

Sterke minner

Sist lørdag, på 70-årsdagen for bombingen, inviterte Varanger Museum til markering av dagen. Konservator Tove Kristiansen hadde invitert eldre vadsøværinger til å fortelle om hvordan de opplevde dagen.

I Esbensengården, som var fullsatt, fikk de frammøtte høre korte historier fra Otto Vikki, Alrik Methi, Odd Arnesen, Kjell Gaska, Per Inge Hansen, Ingrid Movinkel Strifeldt, Arild Dolonen, Gunvor Dahl Næss og Liv Finnestrand Pleym.

Alle, med unntak av Odd Arnesen, mintes hver på sin måte den mørke dagen. Arnesen hadde derimot funnet et brev hans bestemor Lilly Simonsen hadde sendt til sin datter, Gerd Simonsen, seinere gift Arnesen. Gerd var på et tidspunkt i Oslo, mens Lilly og hennes mann var på hytta Trollstua i Andersby den dagen byens sentrum ble bombet.

Odd Arnesen leste hele det følelsesladde brevet, der Lilly priset seg lykkelig over at de nettopp den dagen befant seg på hytta. For også deres hjem i byen ble bombet.

Otto Vikki og Alrik Methi var begge i slåttemarka, henholdsvis nordøst og nordvest for byen. De opplevde at bombeflyene i lav høyde hadde retning byen.

– Etter at det hele var over, og jeg så røyk stige opp fra byen, fikk jeg beskjed om å løpe til byen å se til min mor. Heldigvis, vi bodde i ytrebyen og huset vårt var uskadd. Så jeg, 19 år gammel, måtte løpe opp igjen for å fortelle at verken mor eller vårt hus var skader.

Kjell Gaska minnes også bombingen, og minnet de frammøtte om at også Vardø ble nærmest utslettet samme dag. På den tiden hadde verken Vadsø eller Vardø bomberom, og Gaska hevdet at årsaken til den sovjetiske bombingen var at Varanger var en del av fronten.

Per Inge Hansen fra Sør-Varanger fortale at også Pasvikdalen var utsatt for grusomheter, som har så godt minnes i dag.

Kritikk til kommunen

Også de andre som sto fram med sine historier kan aldri glemme 23. august, selv om de var barn. Sterkest inntrykk gjorde Ingrid Movinkel Strifeldt. Hennes far hadde søkt tilflukt, sammen med mange andre, i kjelleren til baker Godtfred Johansen. Det ble deres skjebne. Ni vadsøværinger omkom i kjelleren, i tillegg til fem tyske/østeriske bakere.

– På kirkegården er det en fellesgrav over de som omkom under bombingen. Men det er en skam at ikke kommunen, i alle fall til dagens markering, har stelt fellesgraven, sa Ingrid Movinkel Strifeldt til en forsamling som stille bifalt hennes kommunale kritikk.

For øvrig opplyste konservator Tove Kristiansen at det også i Vadsø blir markering av frigjøringen av Øst-Finnmark. Det skjer på Vårbrudd 28.oktober.

Kilde: Harald Riestos bok:

«Den lille byen og krigen.

Vadsø 1940-1945»