Norges urfolk i grunnloven

Stig Harby

Stig Harby

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Den 19. juni fremmet 10 stortingsrepresentanter et endringsforslag til Norges grunnlov § 108 for her ny inkludere (kun) samer som landets urfolk i henhold til ILO-konvensjon nr. 169. I forslaget understrekes det videre at en slik endring ikke på noe punkt vil gi denne grunnlovsparagrafen et annet rettslig innhold enn i dag. Men selvsagt stemmer ikke dette helt slik. At 9 ut av 10 forslagstillere i tillegg kommer ifra ikke-samiske områder (Hordaland, Sørlandet, rundt Oslofjorden) og har kun begrenset kunnskap om Norges ur- og minoritetsfolk ellers i landet, samt rekkevidden av dette ubetenksomme forslaget slik dette nå foreligger - gjør jo ikke saken så mye bedre.

Den direkte konsekvensen av dette forslaget er jo at en folkegruppe da deretter skal kunne kreve særrettigheter til alt land og vann på 40% av Norges fastlandsareal fra Hedmark til Finnmark kun for seg – og det på bekostning av alle andre folkegrupper som har hatt like mye tilhold i de samme geografiske områdene de siste par tusen år.

Ifølge regjeringens egne hjemmesider betyr ikke betegnelsen «urfolk» i folkerettslig forstand at vedkommende folk har vært de første menneskene på stedet. Det sentrale i ILO-konvensjon nr. 169 er derimot om noen nåværende folkegruppe har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle området. Norges rikes grenser fra Kornsjø i Østfold til Nesseby i Finnmark ble fastlagt i 1751 og riksgrensen fra Nesseby til Grense Jakobselv ble fastlagt i 1826. På begge disse tidspunktene bebodde samtlige folkegrupper [norrøne] nordmenn, samer, kvener/norskfinner, skogfinner og romanifolket/taterne landet Norge.

Det som skiller urfolk fra de nasjonale minoriteter er i hovedsak urfolks tilknytning til deres tradisjonelle landområder. Det er vesentlig for at urfolk skal kunne bevare sin kultur at de får muligheten til å bevare tilknytningen til landområdene. I Norge har vi da de 5 nevnte folkegruppene som i dag objektivt sett oppfyller alle disse kravene som urfolk slik som definert i ILO-konvensjon nr. 169.

Den aller største av folkegruppene som oppfyller definisjonen av urfolk i Norge i dag er de som avstammer fra [norrøne] nordmenn. Og her er det verd å merke seg at også de var en minoritet i henholdsvis Danmark-Norge og Sverige-Norge når Norges grenser da ble fastlagt over hodene deres i 1751 og 1826. M.a.o. som også oppfyller artikkel 1.1.b i ILO-konvensjon nr. 169: «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

De øvrige folkegruppene som også oppfyller kriteriene som urfolk å regne i Norge iht. til en slik definisjon i ILO-konvensjon nr. 169 er kvener/norskfinner, skogfinner, romanifolket/taterne og samer. Likevel er det kun samene som hittil har oppnådd å få sin offisielle anerkjennelse som urfolk i Norge. Og derfor blir det jo ikke helt riktig slik som nå dette grunnlovsendringsforslaget her ny forutsetter.

Det kvenske/norskfinske folket har levd på Nordkalotten i uminnelige tider (fra 200-600 e.kr.). De drev fiske i hav, elver og vann, og de drev jakt og jordbruk. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet og i Norge har deres etterkommere i første rekke tilhold i Troms og Finnmark fortsatt den dag i dag.

Skogfinnene utgjør en videre distinkt folkegruppe og kom opprinnelig fra Savolaks-området i Finland der de livnærte seg som svedjebrukere. Mot slutten av 1500-tallet var området overbefolket i forhold til skogressursene og mange bosatte seg derfor ny i de folketomme skogsområdene i svenske Värmland i grensestrøkene til Norge istedenfor. Fra 1630-tallet bosatte skogfinnene seg videre vestover i skogområdene som var ubebodd av nordmenn innenfor Norges nåværende grenser. Finnskogen, fra Trysil i nord til de sentrale delene av Østfold i sør, ble det største sammenhengende området. Noen vandret enda lenger inn i landet og ryddet boplasser vest for Glomma, blant annet i Eidsvollstraktene, Oslomarka, Drammensmarka, Aurskog-Høland, Hurdal, på Hadeland, Ringerike, Romerike og øst i Telemark. Etterkommere etter skogfinnene finnes derfor i dag først og fremst her.

Den nasjonale minoriteten romanifolket/taterne ble første gang dokumentert i Norden på 1500-tallet. Man antar at det er flere tusen personer av romanifolket/taterne i Norge i dag.

Folkegruppene kvener/norskfinner, skogfinner og romanifolket/taterne oppfyller derfor på lik linje med samer og nordmenn alle urfolkskravene i henhold regjeringens interpretasjon av ILO-konvensjon nr. 169 med sin tidsmessige tilstedeværelse i landet, fra før riksgrensene ble fastlagt, med sitt eget språk og kultur samt tilknytning til sine tradisjonelle avgrensbare geografiske områder.

Og selv om de 2 siste anerkjente nasjonale minoritetsfolkene jøder og romfolk kanskje ikke fullt ut skulle oppfylle en slik definisjonen av urfolk i Norge, så betyr ikke dette at deres språk og kultur er mindre beskyttelsesverdig av den grunn og derfor helt kan utelates her heller ved til en slik viktig grunnlovsendring.

Riktig ved en slik inngripende revidering av grunnlovens §108 med hensyn til Norges urfolk er derfor å være inkluderende og slå fast følgende; «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at samer, kvener/norskfinner, skogfinner, romanifolket/taterne og [norrøne] nordmenn, som urfolk, og jøder og rom, som nasjonale minoritetsfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Grunnlovsendringsforslag 10 slik det nå foreligger setter derimot bevisst minoritetsgrupper opp mot hverandre og skaper nye konflikter mellom disse, som jo ikke er der i dag. Forslaget er heller ikke i samsvar med Norges grunnlov § 98 som sier at «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.». Og våre stortingsrepresentanter har her et meget stort personlig ansvar for å ivareta en like behandling og inkludering av alle minoritetsgrupper og urfolk i Kongeriket Norge – men dette grunnlovsendringsforslaget her bidrar jo utrolig nok til akkurat det motsatte.

Grunnlovsendringsforslag 10 kan derfor ikke sies å være noe annet enn et helt usannsynlig dårlig politisk håndverk!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags