Gå til sidens hovedinnhold

Noen vinner på at Finnmark er uenig, og det er ikke Finnmark

Tenk hvilke muligheter som ligger foran oss, hvis vi bare går i takt.

Ukeslutt

Har du hatt en dårlig dag på jobb? Det har jeg. Nå sist da jeg hisset på meg nesten halvparten av velgerne i Alta.

Vi har alle vært der; i norsktimen på barneskolen, og frøken skulle prente inn hvor viktig det var med kommaregler. Livsviktig. Så jeg trenger neppe å forklare forskjellen på:

  • Heng ham ikke, vent til jeg kommer.

og:

  • Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

Men det tåler vel en forklaring at da jeg i min forrige Ukeslutt skrev: «Hva kan gjøres med fraflyttingen, for å skape arbeidsplasser og lage bedre og tryggere veier? Det nytter ikke å ha fem mandater på Stortinget om hele Finnmark fortsetter å tømmes for unge folk. Til slutt er det bare stortingsrepresentantene igjen. Og da trengs det ikke sykehus i Alta.» mente jeg altså at det ikke er behov for et sykehus i Alta hvis det kun er fem stortingsrepresentanter igjen i hele regionen og alle andre har flyttet.

Jeg satte altså en sak på spissen. Da fikk jeg i kommentarfeltet beskjed om å skamme meg, samtidig som det ble slått fast at selv om det var et forsøk på å være etterpåklok, var det ikke nødvendigvis klokt.

Onsdag deltok jeg på den første næringslivsdagen i Sør-Varanger. Bedrifter og forretningsfolk fikk presentere seg selv og bedriftene sine – også jeg fikk presentere iFinnmark og det vi gjør. Fra scenen kunne jeg fortelle om valgsatsingen vår, om den gode utviklingen i opplagstallene våre og hvor mye lokalsamfunnene og dere i dem betyr for oss. Heldigvis hadde jeg taletid før dagens headliner, olympieren og roeren Olaf Tufte.

– Hva hvis vi snakker med hverandre og ikke om hverandre, sa han. Og:

– Ved å heve de andre, hever jeg meg selv.

På den samme næringslivsdagen spurte sparebanksjef Ulf Tore Isaksen hvordan næringslivet kan samarbeide for å skape attraktive lokalsamfunn.

Man kan jo spørre hvordan en positiv hendelse ett sted, kan gi positive ringvirkninger andre steder. Hva skjer i Vadsø hvis noen velger å etablere seg i Kirkenes? Hva skjer i Kirkenes hvis noen velger å etablere seg i Alta? Kan summen av slike satsinger skape optimisme i hele regionen, vise andre at dette er en region hvor det er verdt å være til stede? Hva hvis vi ser på hele Finnmark som ett stort lokalsamfunn? Hva kan vi innbyggere gjøre for å være en stolt ambassadør for regionen?

Jeg synes jo Olaf Tufte hadde et godt poeng da han lanserte samsnakking som konsept for å spille hverandre gode. Og med fare for å høres ut som om jeg har vært på et vekkelsesmøte: Vi skal jo alle samme vei så da kan det hjelpe å gå i takt.

Som jeg skrev i forrige ukes Ukeslutt, har Irene Ojala og Pasientfokus tatt den vanlige personen på alvor ved å tale deres sak. Vi må alle ta det på alvor, og ikke avfeie det fordi det hovedsakelig er velgerne i Alta og Kautokeino som har valgt partiet inn på Stortinget. Det er et sterkt signal som vi ikke kan velge å ikke forholde oss til.

Samtidig er Alta et spørsmålstegn for mange nå; hva vil skje ved en reversering av fylkessammenslåingen? At Alta forlater Troms kan ikke være en god løsning for Finnmark. Alt til Alta har blitt et munnhell, men vi må akseptere at Alta, som Finnmarks største by, fungerer som primus motor på mange områder. Men kan det også være en fordel for andre?

To entreprenører ble overhørt på flyet fra Alta til Kirkenes denne uka. Hele veien pratet de om ekspansjon fra Alta til Øst-Finnmark. At ting er i utvikling det ene stedet, har faktisk en regional effekt. Hvis du fjerner Alta fra regnestykket Finnmark, går det ikke opp.

I Finnmark viser interkommunale samarbeid og regionrådene hvilke muligheter fellesskapet kan gi. For kan man enes om delte løsninger på enkelte områder? Så klart. Berlevåg, Båtsfjord, Tana og Nesseby har gått sammen i prosjektet Vestre Varanger, der hver av kommunene har fått ansvar for et gitt tjenestefelt. Også kommunene Gamvik, Lebesby, Porsanger og Nordkapp jobber sammen i prosjektet Midt-Finnmark. Kommunene kan naturlig nok ikke jobbe sammen om alt hele tiden, men de viser at det er håp og muligheter.

Så tenk den gjennomslagskraften Finnmark hadde hatt hvis alle gikk i takt. Hvis 18 kommuner hadde jobbet sammen, hadde det vært vanskelig å ignorere oss. Men det er lett for staten å gjøre nettopp det hvis vi ikke kan enes innad i regionen. Men hvis du hadde 18 kommuner i Finnmark som snakket med én stemme, hadde staten sett uklok ut hvis de nedprioriterte oss gang på gang på gang.

Hvis vi krevde utbygging av en vei, ei havn, en skole. Men da må vi gjøre om Olaf Tufte sa; vi må snakke med hverandre, og ikke om hverandre.

For noen vinner på at Finnmark er uenig, og det er ikke Finnmark.

Kommentarer til denne saken