– Noen ganger er været så dårlig at man bare må le

Journalist Ole Gunnar Onsøien rakk ikke den planlagte direktesendinga fra Honningsvåg mandag kveld. Likevel smiler han. Foto: Hjelpsom medpassasjer på Widerøes flight WF978

Journalist Ole Gunnar Onsøien rakk ikke den planlagte direktesendinga fra Honningsvåg mandag kveld. Likevel smiler han. Foto: Hjelpsom medpassasjer på Widerøes flight WF978

Slik gikk det da iFinnmarks journalist prøvde å dekke uværet i Honningsvåg.

DEL

MeningerMandag kveld: Jeg ligger henslengt på sofaen, snakker med kjæresten på telefon. Livet er helt rolig i Hammerfest.

Plutselig ringer et ukjent nummer.

Jeg lar det gå til telefonsvareren. Sikkert ikke viktig. En SMS tikker inn. Det er min nye sjef, som jeg ikke har lagra nummeret til, som har forsøkt å ringe.

Jeg legger på telefonen med kjæresten. Ringer ham opp. Han lurer på om jeg kan rykke til Honningsvåg. Der har det gått ras og flere hus er evakuerte.

Adrenalinet kicker inn. Hva er beste reiserute? Hvor skal jeg bo? Hvem kan vi intervjue midt i natta?

Planlegging

Klokka nærmer seg ni. Jeg regner med å trenge i hvert fall 45 minutter på å bli reiseklar. Jeg må ta en dusj. Pakke utstyret som står hjemme, og pakke det som står på jobb.

Og reise, overnatting og transport i Honningsvåg må planlegges.

Jeg ringer Vegtrafikksentralen. De sier at det ikke er planlagt noe stengning på strekket mellom Hammerfest og Honningsvåg. Men man kan aldri være sikker, sier de. Det er ute rødt farevarsel for snøras. Plutselig kan veien stenge.

Samtidig har alle Widerøes fly greid å lande i Honningsvåg mandag ettermiddag. Til tross for stor snøskredfare, mye snø og til dels en del vind.

Vi vurderer at fly er beste alternativ. 22:45-flyet fra Hammerfest er framme i Honningsvåg 23:15. Dermed er det god tid til å få til en direktesending fra Honningsvåg allerede klokka 24:00.

Den første på ringelista mi er rådmannen i Nordkapp, Raymond Robertsen. Han har i 22:30-tida akkurat kommet hjem fra jobb. 24:00 er for seint for ham. Men han tilbyr seg å høre med den som skal brøyte veiene natt til tirsdag, om iFinnmark kan være med for å sjekke forholdene.

Jeg sender melding til et titalls personer som er evakuerte, og hører om de vil intervjues tirsdag morgen. Flere sier at det får vi til. Gjestfriheta er til stede, selv om de er midlertidig uten hjem.

Håpet sprekker

Flyet letter noen minutter etter skjema fra Hammerfest. Det virker som vi er omtrent i rute til Honningsvåg.

Så kommer meldinga: Det er for dårlig sikt til å lande på flyplassen.

Direkteplanene mine fordufter nærmest rett foran målstreken. Samtidig annonserer piloten at det vil bli gjort et nytt forsøk.

Det når ikke fram. Vi må lande i Mehamn i stedet.

Som den dårlige passasjeren jeg er, slår jeg av flymodus på telefonen min. Jeg må informere redaksjonen. Og jeg må finne en alternativ transportrute.

Hurtigruta er det første som slår meg. Jeg sjekker. Og ja: det går et skip fra Mehamn klokka 01:00. Det betyr jeg har omtrent én time å komme meg dit på.

Jeg gjør noe jeg aldri har gjort før. Jeg trykker på knappen for å tilkalle betjeninga om bord.

– Jeg vil av i Mehamn, for å nå båten, sier jeg.

Men det har de allerede tenkt på. De har booka plass til oss.

Før vi lander i Mehamn kommer det imidlertid kontrabeskjed. Selv om det er godt nok vær i Mehamn for å lande, kommer ikke Hurtigruten til å legge til havn.

Vi lander. Jeg ringer sjefen. Forklarer situasjonen, som jeg allerede har formidla via melding fra lufta.

En medpassasjer stiller spørsmål til den kabinansatte: På Marine Traffick ser det nemlig ut som Hurtigruten er på vei inn mot land.

Jeg ringer resepsjonen på hurtigruteskipet. Resepsjonisten sier at de sannsynligvis ikke går til land.

Jeg slå meg til ro med at jeg må være med videre. Til Vadsø.

Vadsø by night.

Vadsø by night.

Stemninga stiger

Men jeg depper ikke. Jeg ler faktisk. Fordi på flyet er det ei flyvertinne som greier å spre glede.

– Vi vet hvor vi bor, sier hun.

På klingende østlandsdialekt. I samtale med en medpassasjer, kommer det fram at hun er fra Tønsberg, men bor i Tromsø.

Underveis på turen har hun vært på hele tida. Med en gang hun har mottatt ny informasjon, har vi passasjerer fått ny informasjon.

En passasjer forsøker å gå av flyet i Mehamn. Han skulle egentlig til Honningsvåg, han også.

Han er ikke så god i verken norsk eller engelsk, og skjønner ikke at vi er i Mehamn. Hun greier imidlertid å roe ham ned, få han til å sette seg igjen, uten at det er noen sure miner.

– Skal du ha sjokolade? spør hun.

Jeg ber heller om ei øl. For det blir ikke noe livesending denne kvelden.

Jeg vet jo hvor jeg bor. Og jeg vet at jeg valgte feil. For ifølge Statens vegvesen er veien til Honningsvåg fra Hammerfest åpen.

Men stemninga er god, og jeg er ikke den eneste som smiler og ler. En medpassasjer bestiller også ei øl, og latteren sitter løst i kabinen. Flyvertinnas gode humør er smittsomt.

På flyplassen i Vadsø står en blid taxisjåfør og venter på reisefølget på 13 personer, som egentlig skulle av i Honningsvåg.

Vi blir kjapt sjekka inn på hotell for natta – skjønt, klokka 01:05 er det ikke tid til mange timer søvn, for vi skal bli plukka opp allerede klokka 04:15.

Jeg legger meg fullt påkledd. Tar ikke sjansen på å bruke tid på å kle på meg når jeg må opp.

Heldigvis kommer jeg meg opp. Men i taxien tilbake til flyplassen, er det nå kun 12 passasjerer. Det er uvisst hva som er årsaken til at siste person ikke er med.

I Vadsø snør det og blåser det tirsdag morgen. Klokka drøyer til noen minutter over 05:00 før vi får gå inn på flyet. Der blir vi sittende fram til nesten 06:00.

Vi vet hvor vi bor, syns jeg at jeg hører noen mumle.

Epilog

I Mehamn greier vi å lande. I lufta mellom Nordkyn og Nordkapp er spenninga høy, i hvert fall i mitt stille sinn.

Heldigvis greier vi å lande. Klokka har nesten rukket å bli 07:00.

Altså syv timer seinere enn den planlagte direktesendinga på iFinnmark. Sendinga fra nattevakta på brøytebilen er bare å glemme.

Men jeg er glad. For jeg kom fram, til slutt.

Frokosten på hotellet i Honningsvåg reddet morgenen, etter over åtte timer på reise, for en tur som skulle ta 30 minutter. Foto: Ole Gunnar Onsøien

Frokosten på hotellet i Honningsvåg reddet morgenen, etter over åtte timer på reise, for en tur som skulle ta 30 minutter. Foto: Ole Gunnar Onsøien

Artikkeltags