Da oldefaren min fra Nord-Troms i godt voksen alder var på besøk sørpå, bet han seg merke i en karakteristisk ulikhet mellom hans verden på den nordnorske kysten og denne uforanderlige verdenen mange mil fra nærmeste saltvann.

De rette furustammene på innlandet gjorde inntrykk, for da han kom hjem og fortalte om turen sin, sa han: «Og busken – busken, dem va heilt bein». Han var ikke vant til rette trestammer. I hans verden var buskene preget av vær og vind.

Noen ganger har jeg den samme opplevelsen i min nye tilværelse i Finnmark. Bare at her er ikke buskene beine, slik jeg har vært vant til de siste årene. Her er buskene krokete. Krokete av vinden som stadig blåser sørover, fra dragsuget av folkene som drar, av en virkelighet av utfordringer som handler om å være eller ikke være. Men vi er.

For sannheten er den at selv om vi blir krokete, blir vi også seigere og sterkere for hver vind som blåser vår vei. Hadde det dreid seg om tynne furustammer, hadde de knekt for lenge siden.

I sommer snakket jeg med en mann i Vadsø. Han sa at Finnmark er rikt, med multer og frihet og natur og nærhet til hverandre. Men Finnmark mangler kapital, sa han.

For snart en uke siden ankom Havila Capella Kirkenes for første gang i historien. De ble mottatt med en gjestfrihet som bare finnes her nord. I Honningsvåg og Hammerfest sendte de opp fyrverkeri, mens det var snorklipping, korsang og korpsmusikk i Kirkenes. På grunn av uvær kom de seg først til havn i Berlevåg på turen sørover.

Du skal være ganske høy og mørk for å utfordre Hurtigruten – en av de største tradisjonsbærerne på norgeskysten – men det har Havila tatt mål av seg å gjøre. Om noe, viser det at det alltid finnes muligheter, også der hvor man skulle tro det var umulig. Nå er Havila Kystruten langt ifra småttinger. Faktisk har de hundtjukt av kapital, men ureddheten er det lett å la seg inspirere av.

Men hvis vi skal ta mannen jeg snakket med i sommer på ordet når det kommer til at Finnmark mangler kronasjer, hva kan kapitalen vår være? Jeg stemmer for entusiasme, åpenhet, å si ja og være imøtekommende. Hvis vi ikke klarer å skape arbeidsplasser selv, må vi tiltrekke oss andre som kan gjøre det. En måte å gjøre det på er ved å være åpen for nye krefter. Hvor kan vi skape og hvor kan vi utfordre?

Det vokser nødvendigvis ikke muligheter på de krokete buskene våre, men det skapes og utvikles allerede. Jeg nevner blant annet hydrogenplanene i Berlevåg, mulig oppstart av gruvedrift i Sør-Varanger og det planlagte ammoniakkanlegget i Hammerfest.

Nå er dette langt ifra en miljøverners drøm, men dette er prosjekter som må utvikles i tråd med dagens miljøprinsipper. De risikerer å bli de grønneste i klassen og skape arbeidsplasser for ungdommer som kan bli voksne i Finnmark. Vel må de kanskje ut av Finnmark for å studere, men med arbeidsplasser sørger vi for at de kommer tilbake til godt betalte jobber.

Når man ser på befolkningsnedgangen og kuttene i videregående skoler i Finnmark, er det nesten så du hører dommedagstrommene i det fjerne. På riktig pessimistiske dager føles det som om alt jobber mot oss i Finnmark; alt ifra naturen til fylkeskommunen og regjeringen. Og hva har vi igjen da? Jo, vi har muligheter.

Muligheter til å stå i samlet flokk og jobbe sammen mot samme mål. Målet til Finnmark må være at vi berger Finnmark.

Onsdag ble det kjent at Finnmarken, Finnmark Dagblad og iFinnmarks eier, Amedia, også har kjøpt vår konkurrent i Sør-Varanger, Sør-Varanger Avis. Det er ingen tvil om at dette kommer til å styrke avisa i Kirkenes, som har vært hardt økonomisk presset den siste tiden. Som redaktør i Finnmarken kunne jeg valgt å se mørkt på styrkingen av vår konkurrent. Men jeg tenker at det som styrker Sør-Varanger Avis også styrker Finnmark, Finnmarken og iFinnmark. Sør-Varanger Avis har arbeidsplasser som Finnmark trenger, det er inntekt og det er aktivitet.

Da Norge skulle utvikle en norsk identitet etter 1814, ble kysten sett på som noe uforutsigbart og omskiftelig. Samfunnene langs kysten lot seg påvirke av all aktiviteten som kom utenfra. Dette truet selvsagt det norske bondeidealet, som representerte tradisjoner og langsiktighet. Men er det ikke i vår evne til å være tilpasningsdyktige at styrken vår faktisk ligger? I en evne til å vende seg kjapt og tilpasse seg forholdene?

Nå er det kanskje stygt av meg å sammenligne oss med lauvmakkspiste bjørker, men Finnmark er noe helt annet enn resten av Norge, resten av verden. På en god måte. Hvis oldefaren min hadde sett oss, tror jeg han hadde sett at disse krokete buskene, de var sannelig laget av elastisk materiale. De lot seg ikke knekke.

Hvor skal Finnmark i 2022? Inn i mulighetenes land, håper jeg. God jul!