Like før slutten av århundreskiftet skrev jeg:

I 25 år har vi nå bodd i det lave, grønne huset ved havets og tidas rand. Huset ble plassert på denne tomta for å være inni landskapets musikk. Ved skjermen og tastaturet i arbeidsrommet, er det derfor et stort vindu mot nord og et mindre mot øst. Begge ble med stor omhu plassert akkurat der da huset ble utvidet på slutten av 1970-årene. Gjennom vinduene skulle det samtidig være utsikt både utover og innover Laksefjorden. Der skulle en umiddelbar tilværelse sige inn over tastaturet og skjermen.

I 25 år har jeg her hatt innpå meg vind og vær, flo og fjære, jord, hav og sol, tåke, fjell, skyer og ørn. Her ser jeg bølgene stilne mot natt og haren hoppe i snaret. Og sola går til kvile om kveldene, og den stiger bakom fjellene om morran, denne sola som i ti tusen år har lyst på ansiktene på dette stedet.

Nå er de 23 årene passert siden jeg skrev disse linjene, og nylig har jeg skrevet blant annet følgende passasjer:

Jeg er nå 84 år gammel og Kari 78. Særlig på grunn av alderen – men også av mange og ulike årsaker – tvinges vi til å begynne å avvikle livet vårt på Veidnes. Dette innebærer at vi må selge alt som vi eier og har og dra herfra.

Det er i hovedsak min helsetilstand som gjør at vi er nødt til å flytte fra Veidnes. Om helsa vil jeg ikke jamre og klage, men påvise fakta, fordi det forklarer situasjonen som har oppstått i løpet av de siste månedene. Jeg har nylig fylt 84 år, med den allmenne mentale og fysiske svekkelsen som dette innebærer. Jeg har også i 22 år levd med diabetes, definert som «en progredierende og uhelbredelig sykdom», det vil si at den bare forverres med årene og ikke kan helbredes.

Inntil i fjor greide vi å holde sykdommen i sjakk med planlagt kosthold, pluss en nevefull piller for meg hver dag. Dette gikk lenge bra, men for et par år siden sviktet kontrollen med diabetesen. Dette førte til en mangelfull medisinering i forhold til den reelle utviklingen av sykdommen. Samtidig ble jeg også offer for en seinvirkning av diabetesen, nemlig lidelsen Charcos fot, som medfører en langsom ødeleggelse av føttene, og er like «progredierende og uhelbredelig» som selve diabetesen. Etter det siste akutte anfallet har jeg bare kunnet gå sakte på krykker, og uten å kunne utføre noe fysisk arbeid.

Den negative forandringen av helsa mi har pågått over mange år, og det har blitt stadig vanskeligere å utføre de mange praktiske og nødvendige gjøremål for å kunne leve på Veidnes. Når vi i snart 50 år – og for det meste med stor glede – har mestret de til dels vanskelige livsvilkårene på Veidnes, skyldes det at Kari og jeg har vært sammen om det, vi har kunnet dele på jobbene. Når vi også de siste årene har greid det, på tross av min stadig økende uførhet, skyldes det at Kari har vært frisk og rask og i stand til mer og mer ekstraarbeid.

Den vanskelige livssituasjonen vår er blitt akutt i løpet av de siste månedene. Vi makter ikke lenger å ta ansvar for vedlikehold av husene og eiendommen for øvrig, og må befri oss for den byrde som eiendommene er blitt for oss. Det er den viktigste grunnen til at vi tvinges til å begynne og avvikle livet vårt på Veidnes. Da må vi selge begge husene og den 60 da store eiendommen av delvis dyrkbar jord som de står på og reise til Karis hjemtrakter i Gudbrandsdalen og forsøke å finne oss en bolig der.