Gir ut sin tredje bok om Aspergers - for egen regning

GODE VENNER: Gustav Koi er opptatt av at de rundt ham skal ha det bra, så også de tre hundene han og kona har i hus. Her ser vi den største, nemlig kongepuddelen Cha Lana.

GODE VENNER: Gustav Koi er opptatt av at de rundt ham skal ha det bra, så også de tre hundene han og kona har i hus. Her ser vi den største, nemlig kongepuddelen Cha Lana. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

– Jeg følte egentlig at jeg var ferdig med å skrive, at nå skal jeg ikke skrive mer. Men så var det jo noen historier jeg ikke hadde fortalt, noen jeg ikke hadde snakket med.

Gustav Koi, som nå bor i Nesseby, har blitt 65 år.

Det er seks år siden en større utredning viste at han har diagnosen Aspergers syndrom, seks år siden biter fra barndommen, ungdomsårene og det hele voksne livet på et vis falt på plass, og sånn omtrent seks år siden han følte trangen til å videreformidle denne historien.

Det ga seg først utslag i boken «Hjelp? Veien mot Asperger syndrom», som han ga ut i 2010, og ett år seinere kom «Jakten på sannheten om Asperger syndrom».

Så trodde han at han ikke skulle skrive så mye mer. Men så er det jo det at alle med Aspergers er så forskjellige, og det følte Gustav Koi at han ennå ikke hadde fått ordentlig fram.

– Man kan ikke plassere alle inn i en bås, alle er forskjellige. Nå har jeg snakket med dem som har erfart, de som har diagnosen, mødrene deres og pedagogene som møter dem. Det gjør det mulig å se den store bredden, se forskjellene og kunne sammenligne, sier Koi.

Satset på kreativiteten

For Gustav Koi skulle det altså gå 59 år før han ble en av dem med Aspergers. Under oppveksten i Arendal var det ingen som mistenkte at hans måte å være på skyldtes noe annet enn at han var «litt annerledes».

– Den gangen ble man godtatt uansett, da var det greit at man var litt annerledes, sånn var det bare, liksom. Jeg drev jo med mye som andre ikke gjorde, jeg likte ikke å samarbeide med andre, men var glad i å være kreativ. Gjøre noe, lage noe, og vise det fram, forteller Koi.

Derfor er det kreativiteten som har ført Gustav Koi videre i livet. Han fungerer dårlig i tradisjonelle jobber, men til gjengjeld har han fartet landet rundt med hånddukkene sine, de er ti i talle og har hver sin personlighet, og ettersom Koi er buktaler, er det mang en historie som får utløp på scenen.

– Jeg vil ikke bli noe, jeg. Jeg vil være noe. Jeg trenger ikke så mye bekreftelse heller, så lenge jeg får vite at noen liker det jeg gjør, så er det nok. Man gjør jo ting for at andre skal ha glede av det, sier Koi.

Gir ut boka selv

Det gjelder ikke minst bøkene. For egentlig har Gustav Koi aldri vært det skrevne ordets mann, han har uttrykket seg gjennom dukkene sine, eller han har laget animasjonsfilmer.

– Skriving har ikke vært så viktig for meg før, men det var den beste måten å uttrykke meg på med tanke på hva jeg skulle formidle, sier Koi.

Og etter at han først kom i gang, har det blitt tre bøker i løpet av fem år. De har alle forskjellig utgangspunkt, og sammen gir de et nyansert bilde av både diagnosen Aspergers syndrom, og personene som får diagnosen.

– I den første boka ville jeg bare fortelle min historie, og fikk sjansen til å skrive i lys av diagnosen, bruke den til å reflektere rundt hendelser i livet. Den andre boka er mer en fagbok, for det er så lite skrevet om voksne med Aspergers, det som finnes handler stort sett om barn. Så jeg har drevet med privat forskning, tatt kontakt med eksperter og folk med diagnosen og deres pårørende, forteller Koi.

Disse to bøkene ble gitt ut i samarbeid med Spiss forlag, som spesialiserer seg på ulike autismediagnoser, som Aspergers.

Men når Gustav Koi kom med forslaget om en tredje bok, ble det fort litt vanskeligere, for de måtte prioritere, og mente at Kois bok muligens ville bli for like de forrige.

Dermed tok Koi boka i egne hender, og etter litt undersøkelser fant han ut at han kunne gjøre det meste selv, for så å få boka korrekturlest og trykt gjennom Alpha forlag, som har som formål å gjøre det enkelt å gi ut bok.

– Jeg trodde at det skulle være så vanskelig å gjøre alt selv, vanskelig og dyrt. Men så er det egentlig veldig enkelt, og det koster ikke så mye, heller. Det går an, sier han.

Pluss og minus

Akkurat som det går helt fint an å leve godt, selv om man har Aspergers. Men det kan også være tunge stunder. Det var tross alt en langvarig depresjon som gjorde at Gustav Koi fikk diagnosen i det hele tatt.

– Da jeg ble deprimert, begynte jeg å søke all mulig hjelp. Aspergers syndrom er ingen sykdom, men en tilstand, og det er ikke alle som trenger å få stilt en diagnose. Men behovet kommer når man plutselig trenger hjelp. Da er det viktig å kunne forstå hvorfor det har blitt sånn. Vi med Aspergers er gjerne mer sårbar for stress, for eksempel, og det kan lede til angst og depresjon, sier han.

Men han tror ikke livet hans hadde sett nevneverdig annerledes ut dersom han hadde fått diagnosen på et tidligere tidspunkt i livet.

– Det er jo både fordeler og bakdeler ved å få en diagnose, for da begynner apparatet å surre. Noen ganger trenger man bare å få være i fred, sier han, som nå bor sammen med kona i hennes barndomshjem rett vest for Nesseby kirkested, her nyter han stillheten og selskapet fra hundene, og arbeider i det små med en naturfilm fra området rett utenfor stuedøra.

At Aspergers-diagnosen bærer fordeler med seg også, er han ikke i tvil om.

– Man er ofte flinke til å konsentrere seg, gode til å fokusere, og utstyrt med utholdenhet i det man liker å holde på med. Det kan lett skje at tiden bare flyr av gårde, sier han.

Artikkeltags