Er han klar over at nesten alt samisk språkarbeid og kulturarbeid er avhengig av Sametingets budsjett? Og at han med sitt populistiske utspill viser en finger til alle som dedikerer store deler av sine liv til å jobbe for samisk språk og kultur, som enda er skadeskutt etter fornorskninga?

Les også

Skal skatten fra 20.000 samer gå direkte til Sametinget?

Vet han at det er over Sametingets budsjett nesten alle som arbeider med å bevare og blåse liv igjen de samiske språkene lokalt henter hele eller deler av lønna si? Enten folk jobber i samiske barnehager, i kommuneadministrasjonene, eller i språksentrene, er de avhengige av midler fra Sametinget. De gjør en jobb ikke bare for det samiske folket, men for storsamfunnet også. Uten dem får ikke Norge gjort opp for uretten påført gjennom den offisielle fornorskningspolitikken.

Det samme kan man si for kulturarbeiderne. Alt av samiske museer, festivaler, teatre, forlag, duodji, kunst og musikk er enten helt eller delvis avhengig av Sametinget. Hvilke av disse er det Hesjevik mener ikke har livets rett? Enn hva med næringsmidlene – synes ikke Hesjevik at Sametingets tilskudd til næringsliv som skaper levende lokalsamfunn, for eksempel i Porsanger, er verdt å bevare? Eller mener han at vi skal kutte i produksjonen av skolebøker for barna våre?

Sannheten er at Sametinget er grovt underfinansiert i forhold til sitt ansvar og oppdrag. Hesjevik mener at 578 millioner er for mye. Jeg mener det er pinlig lite. Det samiske samfunnet mottar eksempelvis mindre enn Den Norske Operaen (685 millioner) og Nasjonalmuseet (881 millioner). Det er ganske illustrerende for hvorfor vi sliter med å løse mange av utfordringene vi ser for samisk språk, kultur og samfunnsliv. 578 millioner er forsvinnende lite penger på statsbudsjettet.

Derfor bruker vi fra Sametingsrådet så mye tid på å arbeide for økte bevilgninger over statsbudsjettet. Og derfor sier NSR at hvis ikke staten denne gangen heller tar sine forpliktelser på alvor, så er vi nødt til å begynne å lete etter alternative finansieringsmodeller. Hvis vi kommer dit, så vil det være en tydelig erkjennelse av manglende tillitt til staten.

NSRs landsmøte har uttrykt sin bekymring i tråd med det jeg har beskrevet ovenfor. De har derfor bedt NSR på Sametinget om å sette i gang et arbeid med å utrede alternative finansieringsmodeller. I vedtaket har landsmøtet nevnt alternativer innenfor statsbudsjettet, slik som konsultasjoner om Sametingets bevilgning, at en viss andel av statsbudsjettet skal gå til Sametinget, og det omdiskuterte forslaget om å knytte Sametingets bevilgning til inntektsskatten blant de som står i valgmanntallet.

Jeg er glad for at NSRs landsmøte ikke har vedtatt å gå inn for skatteløsningen. Man ønsker en utredning av dette blant mange mulige løsninger, og vi vil da få frem både eventuelle fordeler og ulemper. Det kan godt være at man konkluderer med at det er tungtveiende innvendinger mot en skatteløsning, for eksempel det at Sametingets valgmanntall er nettopp et valgmanntall og per i dag ikke kan brukes til noe annet. Alt dette vil utredninger bringe på det rene.

Et annet spor for Sametinget er å ikke bare hvile seg på statlige overføringer, men å forsøke å finne andre kilder til inntekt. Her er NSRs landsmøte inne på opprettelse av større fond under Sametingets forvaltning. Enten gjennom en større statlig overføring, eller gjennom at hvem som helst kan overføre penger dit – under den forutsetning at det ikke gis gjenytelser.

Det er verdt å snu alle steiner i jakta på løsninger. Men, aller helst mener jeg at staten bør sette det samiske samfunnet i stand til å ta vare på kulturen vår gjennom bevilgninger til Sametinget over Statsbudsjettet, slik de er forpliktet til gjennom både ILO-konvensjonen og Grunnloven. Det er min plan A, men vi skal likevel være beredt med alternative planer om staten nok en gang svikter sitt urfolk.