«Når vår ene ambulanse blir værfast på andre siden av bommen, så bør vi ikke bli syke»

- Det er ambulansebilene som er først på plass, og som må ha førsteprioritet – også når pengene skal fordeles, skriver ordføreren i Måsøy kommune, Bernth R. Sjursen.

- Det er ambulansebilene som er først på plass, og som må ha førsteprioritet – også når pengene skal fordeles, skriver ordføreren i Måsøy kommune, Bernth R. Sjursen. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

- Når jeg har betalt skatt, så er det slik i Norge at jeg får mye bra igjen for pengene. Når jeg derimot får mindre igjen for mine penger enn de som bor i byene – ja, da oppfatter jeg det som urettferdig, skriver ordføreren.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Helseplager, sorg og urettferdighet blir ekstra sterkt når det kommer tett på. I Norge skal vi ha et hjelpeapparat, finansiert av våre skattepenger, som står klare når ulykker eller sykdom oppstår.

For tiden er landets helsetjenester og hjelpeapparat et offer for nedskjæringer og sparing, og det ser ut for at nedskjæringene ikke vil ha noen ende. Dette skaper utrygghet for de som jobber innen denne sektoren, og det skaper en utrygghet for oss som egentlig skal være trygge på at hjelpen kommer når vi behøver den.

Hva er det som gjør at sykehusreformen og helseforetakene bidrar til skjevfordeling?
Finnes det ikke et minimum av standarder som man skal levere etter?
Hvis det er slik at det er økonomien til Finnmarkssykehuset som legger kriteriene for hvilke tjenester som skal leveres utenfor dørene i administrasjonen, ja da bør man løfte litt på skyggelua og åpne kontordøra for å se hvilke konsekvenser dette får i førstelinjetjenesten.

Å ta ambulansebiler ut av tjeneste for å spare penger, er som å la være å spise for å spare toalettpapir. Det er en overhengende fare for at begge deler kan gå ut over helsa.

Det er i mitt hode ei livsfarlig prioritering – og absolutt ikke noe vi i Finnmark kan leve med.

I helsetjenesten i Finnmark ser man at å spare penger kan være løsningen på alt, og som politiker bør man vite at et politisk vedtak alltid har en konsekvens. Når pengene ikke strekker til, så må man prioritere – det forstår jeg.

Allikevel; som innbygger i en finnmarkskommune har jeg et krav om at jeg skal behandles med respekt og verdighet, og jeg betaler mine skattepenger med glede.

Når jeg har betalt skatt, så er det slik i Norge at jeg får mye bra igjen for pengene. Når jeg derimot får mindre igjen for mine penger enn de som bor i byene – ja, da oppfatter jeg det som urettferdig.

Som ordfører velger jeg å bruke min rolle som ombudsmann for innbyggerne å si ifra om en bekymringsfull nedstyring av tjenester.
At ambulansetjenesten snart drives frivillig kommer ikke av et politisk vedtak, men av Finnmarkssykehusets prioriteringer.

Jeg heier på alle ambulansearbeiderne – de setter egne behov til side, bretter opp ermene, og går ut i stormen. De har en jobb å gjøre! De snakker rolig og behersket, og klarer nesten å få meg som ordfører til å tro at de har det greit. De ønsker ikke så mye. Litt bedre lokaler, og forutsigbarhet når det gjelder arbeidstid og familietid. Herlige mennesker alle sammen, de har liksom den barmhjertige samaritanen i hjertene sine. «Samme hva som skjer – så stiller vi opp».

Jeg håper de blir sett og hørt, jeg håper at arbeidsgiveren ikke tror at de jobber av ren idealisme og frivillighet. Jeg kan være en stemme for ambulansearbeiderne – de er innbyggere i Måsøy kommune, de også. Deres nære og kjære kan også bli syke. Er ambulansen tilgjengelig da?

Allerede 7. april i 2009 kunne vi lese i Finnmark Dagblad at «Sjåførene varsler ambulansekrise i Måsøy». Da ble det kuttet ned fra to døgnbemannede ambulansebiler til to biler kun på dagtid. I helgene, på helligdager og på kveldene etter kl. 20.00 var det nå kun en ambulanse på vakt. I 2008 hadde ambulansearbeiderne 227 biloppdrag og 32 på båt.

Hittil i 2019 har man passert 330 oppdrag med bil og 60 på båt. En markant økning! I tillegg utføres ambulanseoppdrag med båt også i nabokommunene. Dette er fakta, og fortsatt blir tjenesten skåret ned på, til tross for at også den varslede eldrebølgen henger over oss.

I dag er det 2 biler på dagvakt frem til kl. 18.00 mandag – onsdag en uke, og mandag til torsdag påfølgende uke. Resten av døgnet, helger og røde dager er det kun 1 bil på vakt.

Når den bilen som er alene på vakt kjører av gårde, ut av øya, har vi ingen på vakt hjemme. Hverken bil eller personell.
Når denne bilen da blir værfast på andre siden av bommen, så bør vi ikke bli syke. For ikke lenge siden, midt i julebordsesongen, var bilen borte nesten 20 timer.

Selvsagt kan man løse dette, og selvsagt er de som har fri pålagt å møte på stasjonen når det oppstår slike kriser, men når kan ambulansearbeiderne ha helt fri – aldri.
Det er mennesker som jobber i ambulansetjenesten. Mennesker av kjøtt og blod, mennesker med følelser for det de opplever i jobben sin, mennesker som gjerne vil kunne planlegge noe med familien sin. Mennesker med hjertet utpå uniformen sin. Skal de alltid være på vakt – alltid på tå hev når den ene bilen kjører fra øya?

La oss å tenke oss en situasjon: Bilen på vakt står fast i Snefjord, og ingen er på jobb (alle de andre har jo fri). Så ramler jeg på isen og slår meg bevistløs og blodig …..

De som har fri er på julebord, med god mat og akevitt. Da henger livet mitt i en tynn tråd.
AMK må ringe rundt for å finne tak i noen som kan kjøre, men ingen ambulansearbeidere som har fri kan kjøre denne gangen. Legen rykker ut, og må kanskje rekvirere brannvesenet eller bare en taxi for å få hjelp.

Er det slik vi skal ha det i Norge? Det skjer ikke i byene, hvorfor skal det skje hos oss? Vi har jo biler stående i garasjen, og personell som kan betjene bilene må vel la seg organisere i en vaktplan!

Full bemanning er for dyrt, overtid er ikke aktuelt, men hjertet til ambulansearbeideren er utpå uniformen – og jobber på grensen til dugnad for å få kabalen til å gå opp.

Når man i Måsøy har samtidstilfeller (at to ting skjer samtidig) månedlig, så er dette et viktig tema som man ikke kan skyve under teppet, og si at risikoen for slikt er for lav. Jeg er nesten overbevisst om at dette skjer også i Lebesby, Gamvik, Loppa osv.

Det er ambulansebilene som er først på plass, og som må ha førsteprioritet – også når pengene skal fordeles.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken