Da Stortingets kommunalkomité hadde besøkt Finnmark tidlig på 2000-tallet kunne jeg lytte til begeistrede beskrivelser fra et par av komitéens medlemmer over hvor samstemte og tydelige fylkestingsrepresentantene i Finnmark hadde vært i sine anbefalinger om politiske grep for regionen.

Samstemmigheten kokte ned til to krav: 1. Mer i tilskudd. 2. Lavere skatt.

Det er en grunn til at ingen bukk bør settes til å passe en havresekk. Av samme grunn er det ikke alle spørsmål som bør avgjøres lokalt.

Etter at jeg begynte på skolen i 1963 fikk vi tegne kart over den nesten fire mil lange Altafjorden, og alle småstedene på hver side av den, helt ut til åpent hav. Grunnen var at Talvik og Alta fra 1. januar 1964 skulle slås sammen til én kommune, og at vi burde vite hvordan kommunen vår kom til å se ut.

I debatten om hva den nye kommunen skulle hete foreslo bitre talvikinger at man kunne bruke første stavelse fra hvert av de opprinnelige kommunenavnene, slik at navnet ville bli «Ta-Alt.» Innerst i fjorden hadde man imidlertid større sans for at stavelsene byttet rekkefølge («Al-Ta»). Slik kunne Alta på romslig vis innlemme Talvik i kommunenavnet uten at offeret ble for stort.

Fortsatt møter jeg talvikinger som hevder at de to kommunene aldri burde vært slått sammen. Men det finnes ingen lokalpolitikere å bebreide for den beslutningen.

Alt i 1946 nedsatte Regjeringen Gerhardsen en egen kommuneinndelingskomité, ledet av daværende fylkesmann i Sogn og Fjordane; jurist Nikolai Schei. Fra 1946 til 1962 skulle Schei-komiteen komme til å avgi tre omfattende innstillinger fordelt på til sammen 18 bind, som både dannet grunnlaget for ny kommunelov i 1954 og kommunereformen i 1964, da antall kommuner i Norge ble redusert fra 744 til 454.

Schei-komiteen presenterte grundige utredninger om framtidige kommunestrukturer, ikke minst basert på fornyede samferdselsmønstre, i en tid der privatbilen ble tilgjengelig for flere og flere, og færre og færre av reisene i og mellom kommunene skjedde over åpent hav.

En tur mellom sentrene i Alta og Talvik like etter annen verdenskrig kunne ta en halv dag, med lokalbåtens mange anløp langs fjorden, eller med buss på dårlige og svingede grusveier, med et utall stopp underveis. I 2022 tar turen 20 minutter. Dette gjør at bosatte i sentrum av Alta eller Talvik i dag uten vansker kan arbeide det ene stedet og bo det andre. Talvik tettsted opplever dermed nå en vekst i befolkningen, med ny boligbygging og gode priser ved boligsalg.

Da står det adskillig verre til med distriktene lenger ut i fjorden, der avfolkingen har utslettet enkeltsteder gjennom de siste femti årene. Steder som hadde egen skole i 1964, fungerer nå som øde hyttelandsbyer, der fullt brukbare hus kan kjøpes for prisen til en gammel bruktbil.

Fra Alta til kommunesenteret Øksfjord i Loppa er det 115 kilometer. I Loppa bodde det drøyt 2700 innbyggere i 1960. Kommunen var dermed innenfor Schei-komiteens mål om minst 2.500 innbyggere. I 2022 er Loppas folketall sunket til 859.

Et raskt blikk på Google Maps viser at avstanden fra Alta til Øksfjord hadde vært nær den halve om den ikke hadde krevd kjøring helt inn Langfjorden og halvveis ut igjen. En bro over eller en tunnel under fjorden ville gitt godt under en times reisetid mellom Øksfjord og Alta.

Mens Schei-komiteen ga seg tid til å reflektere over en helhetlig samfunnsutvikling som gjorde det mulig for småsamfunn å overleve også gjennom omfattende reformer, tar dagens reformatorer lite hensyn til de små, ut fra en slags vedtatt sannhet om at de ikke overlever uansett. Alt på slutten av 80-tallet, da første del av dagens E6 mellom Langfjordbotn og Alta ble bygd, var det ikke hensynet til bosetningsmønsteret som avgjorde trasévalget, men at reisetiden gikk ned mellom sør og nord. Slik skulle Loppa få små muligheter til å overleve som lokalsamfunn på sikt.

«Fremskrittet kan ingen stoppe» sa en politiker til meg en gang. Slik har sentraliseringspolitikken blitt til en slags naturlov. Likevel er det mye å lære av mindre lokalsamfunn som kjemper med ryggen mot veggen. I Loppa drifter fortsatt den lokale legestasjonen i Øksfjord tre utekontorer. I Alta var det ni slike kontorer i drift i 1985. Nå er alle nedlagt. Som daværende lege for det ene utekontoret kunne jeg i 2015 med forbauselse registrere at nedleggelsen hadde skjedd i en bisetning i rådmannens budsjettforslag, uten at politikerne en gang hadde lagt merke til det.

Daværende stortingsrepresentant Knut M. Nordanger (AP) sa det ganske treffende, alt i 1948: «Den verste motstanden vil vi møte i lokalpatriotismen, i småsynet. Mot den må vi hevde samfunnssynet.»

Når Altas politikere ser for seg at kommunen kan bli en del av Troms gjennom en folkeavstemning, er det dermed all mulig grunn for Stortinget til å sette foten ned. Helheten ivaretas sjelden godt av de som er mest opptatt av å ivareta seg selv.